Vi må stå sammen når det gjelder

I en tid preget av økende geopolitisk usikkerhet og et mer sammensatt trusselbilde, rettes det med jevne mellomrom oppmerksomhet mot samfunnets evne til å stå samlet i møte med krise og krig.

I den pågående debatten om norsk identitet, samhold og forsvarsvilje uttrykkes det blant annet bekymring for at økt mangfold og endrede demografiske forutsetninger kan svekke fellesskapet, og dermed også beredskapen.

Det er en forståelig bekymring, og en som fortjener å bli drøftet med utgangspunkt i hvordan samfunn faktisk fungerer under press.

Når Asle Toje og andre løfter frem betydningen av samhold, kultur og forsvarsvilje, berører de et grunnleggende poeng i moderne sikkerhetspolitikk: Staters evne til å håndtere kriser og motstå press har aldri vært et spørsmål om militær kapasitet alene, men om forholdet mellom befolkningen, institusjonene og tilliten som binder dem sammen.

Mennesker organiserer seg i grupper

Mennesker har til alle tider delt hverandre inn i grupper og trukket skillelinjer mellom «oss» og «dem». Dette er ikke et særtrekk ved vår tid, men en grunnleggende sosial mekanisme. Hvilke kategorier som brukes har variert over tid og mellom samfunn: klasse, stand, religion, dialekt, geografi, yrke eller samlivsform.

Kategoriene er historisk og kulturelt betingede, ikke naturgitte. Det som er konstant, er selve tendensen til å organisere tilhørighet gjennom grupper.

Denne mekanismen innebærer også at fellesskap ikke nødvendigvis forutsetter likhet. Samfunn har historisk vist evne til å fungere med betydelige interne forskjeller, så lenge det har eksistert felles rammer, gjensidige forpliktelser og tillit til institusjonene som forvalter fellesskapet. Når slike rammer er til stede, kan forskjeller håndteres uten å utvikle seg til splittelse.

Når forskjeller forsterkes med vilje

Det er nettopp denne menneskelige gruppedynamikken moderne påvirkningsoperasjoner tar utgangspunkt i. Slike operasjoner forsøker sjelden å skape helt nye motsetninger.

I stedet forsterker de eksisterende skillelinjer ved å fremstille dem som mer faste, mer grunnleggende og mer uforenlige enn de faktisk er.

Over tid kan dette bidra til svekket tillit mellom grupper og til institusjonene som skal holde samfunnet sammen. Slik kan fellesskapet fremstå som mer skjørt enn det i realiteten er.

Dette er en velkjent modus operandi i informasjons- og påvirkningsfeltet, og en relevant faktor i vurderingen av samfunnets motstandskraft.

Totalforsvaret bygger på samfunnet slik det er

For Forsvaret er dette et praktisk anliggende. Totalforsvaret bygger på at hele befolkningen kan mobiliseres, at tilliten til statlige institusjoner holder under press, og at mennesker med ulike bakgrunner opplever seg som del av det samme fellesskapet når det gjelder.

All realistisk planlegging for krise og krig må ta utgangspunkt i det samfunnet Norge faktisk er, med sine forskjeller og forutsetninger.

Når krisen kommer, skal hele befolkningen beskyttes. Og hele befolkningen skal bidra. Det gjør arbeidet med samhold i fredstid til en sentral del av beredskapen.Ikke fordi forskjeller i seg selv er et problem, men fordi hvordan de forstås, håndteres og gis betydning, har konsekvenser for samfunnets evne til å stå samlet når det virkelig gjelder.

Det norske fellesskapet har vist før at det kan bære når krigen er en realitet. Det er denne evnen til å finne sammen som er en av våre viktigste styrker som nordmenn.

Les flere debattinnlegg her:

Meninger

Vi må fortsette støtten til Ukraina

Kronikk

Sikkerhetsklarering – kort vei fra å ha til å miste

Meninger

Et valg som kan avgjøre Finnmarks forsvar