Meninger
Som å bli truet av et familiemedlem: sjokket over USAs nye kurs
USAs oppførsel den siste tiden har kommet som et sjokk for mange. For oss i Forsvaret oppleves det kanskje ekstra sårt å se vår nærmeste allierte opptre på denne måten.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Etter at Norge deltok i krigen i Afghanistan i nær 20 år og trakk seg ut i 2021, stilte mange spørsmålet: Hva fikk vi egentlig igjen for all innsatsen?
Svaret var ofte at vi investerte i norsk sikkerhet, vi sto skulder ved skulder med USA for å forsikre oss om deres støtte dersom krisen en dag skulle ramme oss. Norge sendte rundt 9200 soldater og brukte opp mot 30 milliarder kroner i Afghanistan. Ti norske soldater mistet livet, og mange flere fikk varige helseskader som følge av tjenesten. Vi har ennå ikke greid å ivareta disse veteranene godt nok.
Tilliten til alliansen med USA var en grunnleggende forutsetning for slike ofre.
Et nært forhold bygget på beundring
Som mange andre i Forsvaret har jeg et nært forhold til USA som strekker seg over mange år. Jeg har studert i USA, og tjenestegjorde fra 2022 til 2024 i Arizona.
Amerikanere flest er fulle av liv, nysgjerrige på folk rundt seg, og flere av dem er blant mine nærmeste venner. Det begynte kanskje med en fascinasjon for amerikansk popkultur; filmer, musikk og det grenseløse can-do-pågangsmotet, og senere med mange reiser over for å klatre og stisykle i den storslåtte naturen landet byr på.
Etter hvert som jeg begynte å studere, ble jeg også klar over hvor stor del av verdens kunnskapsproduksjon som stammer fra USA. Amerikanerne har noen av verdens beste universiteter og har i lang tid tiltrukket seg de skarpeste hodene fra hele kloden.
Mine egne erfaringer som utvekslingsstudent, gjesteforsker og nå tilknyttet professor ved et amerikansk universitet, har bare forsterket dette positive inntrykket.
I Forsvaret er båndene til USA sterke. Vi sender jevnlig personell på utdanning og utveksling til amerikanske militærskoler og stillinger. Mange av våre piloter, offiserer, spesialister og militære forskere har tilbrakt år i USA, og har tjenestegjort tett med amerikanske kolleger. Det er derfor mange i Forsvaret med nære bånd til USA.
Dette er ikke tilfeldig.
Til tross for inntrykk man kan få gjennom filmer og medier, vil de fleste som har jobbet med amerikanere være enige i at de som tjenestegjør i USAs forsvar, i hovedsak er svært profesjonelle, kompetente og dedikerte. Over tid har det vokst fram en genuin respekt og et vennskap på tvers av Atlanteren.
Amerikansk lederskap som sikkerhet for små land
USA har, til tross for mange feilsteg gjennom historien, representert den viktigste maktfaktoren bak en verdensorden som har tjent Norge og andre småstater godt.
Den regelbaserte verdensordenen, der folkerett, internasjonale avtaler og institusjoner legger rammene, er i stor grad et amerikansk prosjekt etter andre verdenskrig.
Det samme gjelder global handel og økonomisk samarbeid mellom likesinnede demokratier; ordninger Norge har hatt stor nytte av. At en seirende stormakt valgte en slik tilnærming, står i kontrast til tidligere hegemoner som i større grad satte makt over rett.
USAs ideologiske prosjekt etter krigen var annerledes, og dette er også en viktig forklaring på hvorfor landet selv ble verdens rikeste og mest innflytelsesrike nasjon.
I Norge har vi derfor sett opp til USA. For mange sindige nordmenn kan amerikanerne fremstå litt «over the top» iblant, men vi har likevel antatt at de grunnleggende verdiene samsvarer med våre: troen på lover og regler fremfor ren maktbruk, en orientering mot fredelige handelsforbindelser mellom stater, og en vedvarende søken etter innovasjon og utvikling.
Vi har stolt på at vår store allierte vil oss vel, og at de, i bunn og grunn, vil i samme retning som oss.
Når storebror blir trusselen
Denne tilliten har nå fått en alvorlig knekk. USAs nylige handlinger har vært sjokkerende.
President Trump har truet flere europeiske Nato-land, deriblant Norge og Danmark, med økonomisk straffetoll fordi Danmark nekter å «selge» Grønland til USA. Dette har utløst store protester både i Danmark og på Grønland. Situasjonen krystalliserer hvor oppsiktsvekkende USAs nye kurs oppleves blant nære allierte.
Trump-administrasjonen har satt forholdet til sine nærmeste partnere på spill over et krav som fremstår både absurd og destabiliserende.
Sikkerhetspolitisk har USA i hele etterkrigstiden fungert som vår sterke storebror: uredd, handlekraftig og med ressurser vi selv aldri har hatt. Vi har lagt oss tett inntil dem materiell- og doktrinemessig, lært språket deres, måten de tenker krig på, og bygget vårt eget forsvar rundt muligheten for å bli tatt under deres vinger når det virkelig gjelder.
Følelsesmessig er det derfor nærliggende å beskrive dagens situasjon som å åpne døra en kveld og finne den samme storebroren stående aggressiv og truende utenfor. Figuren som skulle beskytte, er blitt den som skaper frykt.
Det bryter med grunnleggende antakelser om verden som vi har bygget over flere tiår. Selv om utviklingen har vært synlig over tid, er det like fullt et emosjonelt slag i magen å erfare at vår fremste allierte nå opptrer på denne måten.
For når USA nå truer Norge og våre naboland økonomisk, rokker det ved selve fundamentet i alliansen. Som statsminister Jonas Gahr Støre har påpekt, hører ikke denne typen trusler hjemme mellom allierte.
Når det i tillegg kommer antydninger fra Washington om at militær makt ikke utelukkes i Grønland-spørsmålet, blir situasjonen nesten ubegripelig. Har det virkelig gått så langt at USAs ledelse vurderer maktbruk mot et Nato-land for å overta territorium?
Det hele fremstår både uvirkelig og dypt urovekkende.
Vennskap består, tross alt
Midt i dette kaoset er det viktig å huske at USA er mer enn administrasjonen i Det hvite hus, og at Trump er i utakt med sin egen befolkning.
I en nylig spørreundersøkelse svarte 75 prosent av amerikanere at USA ikke bør ta over Grønland.
Jeg har fortsatt ukentlig kontakt med amerikanske venner. De er de samme som før: varme, fornuftige og verdidrevne mennesker.
De er ikke mindre rystet over utviklingen enn vi er her hjemme. Mange opplever at deres egen politiske ledelse bryter med alt de har trodd på og verdsatt ved sitt eget land. Det gjør vondt for dem å se USAs omdømme og grunnleggende prinsipper bli undergravd innenfra.
For USA står nå midt i dype strukturelle problemer som synes å være på vei mot et klimaks. Dette handler ikke bare om enkeltpersoner eller partipolitikk.
Det er mer grunnleggende: stor politisk polarisering, institusjonell mistillit og betydelige sosiale og økonomiske spenninger gjør at dette 250 år gamle demokratiet nå knaker i sammenføyningene.
Slike utfordringer kan bare løses dersom amerikanere på tvers av politiske skillelinjer finner sammen og gjenoppbygger samfunnskontrakten. Som allierte kan vi håpe og støtte, men vi kan ikke løse dette for dem. Det må komme innenfra.
Tough love for Uncle Sam
Så hvor etterlater dette Norge og Forsvaret?
For det første må vi erkjenne at forholdet til vår nærmeste allierte er i rask endring. Vi kan ikke lenger ta amerikansk forutsigbarhet for gitt.
Vi må styrke vår egen forsvarsevne, bygge tettere europeisk samarbeid og planlegge for et mer krevende transatlantisk klima enn det vi har vært vant til.
Samtidig trenger vi fortsatt USA. Amerikansk makt og engasjement er fortsatt avgjørende for sikkerheten i Europa og verden. USA er fremdeles vår venn, selv om de er en kriserammet og uforutsigbar venn akkurat nå.
Som psykolog gir en parallell fra mitt fagfelt mening for meg: Dette ligner situasjonen når et nært familiemedlem utvikler et alvorlig rusproblem. Man står i en relasjon preget av uro, uforutsigbarhet og frykt, men også av lojalitet og omsorg.
Da handler det om «tough love».
Anbefalingen i slike situasjoner er å sette tydelige grenser uten å bryte kontakt. Grenser skaper struktur og forutsigbarhet, og beskytter relasjonen mot å bli ødelagt av naivitet eller utnyttelse.
Overført til forholdet til USA betyr det at vi må være krystallklare på våre prinsipper: Vi aksepterer ikke å bli truet til lydighet, heller ikke av en venn og alliert.
Norge, Norden og Europa må stå opp for egen suverenitet, selv om det kan koste på kort sikt.
Men like viktig er det å bevare relasjonen. Selv om både jeg og sikkert andre føler seg sviktet, kan det å snu ryggen til en nær alliert i affekt kan gjøre situasjonen enda verre. Vi må derfor opprettholde dialog der det er mulig, og styrke samarbeidet der det fortsatt fungerer.
Militær til militær, fagperson til fagperson, menneske til menneske. De mange personlige båndene mellom nordmenn og amerikanere er en ressurs vi må forvalte klokt. De minner oss om at USA er mer enn sin nåværende administrasjon, og ikke minst minner de amerikanerne om at det nå er deres nærmeste venner de fremmedgjør.
Slik kan vi forhåpentligvis bidra til at forholdet ikke bryter fullstendig sammen. Vi må holde fast ved håpet om at USA finner tilbake til seg selv og sine idealer. Skulle den dagen komme at vår storebror i vest blir «rusfri», altså at Amerika igjen fremstår samlende, ansvarlig og pålitelig, må vi som ekte venner stå klare til å ta imot dem.
Inntil da handler det om balansen mellom å beskytte oss selv og å ikke gi opp troen på dem. Det er en utfordrende, men nødvendig balansegang, både for vår nasjonale selvfølelse, og for vår sikkerhet.
