Meninger
Kjøp europeisk presisjonsild
Regjeringen overser glatt at det er ni ganger så langt fra Oslo til Seoul som fra Oslo til Berlin.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Da regjeringen i fjor la fram Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi, ble bakteppet beskrevet som den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig: krig i Europa, et mer aggressivt Russland som nabo, et Kina med tiltakende styrke og et mer uforutsigbart forhold til USA.
Svaret, ifølge regjeringen selv, er å styrke forsvarsevnen både nasjonalt og gjennom et tettere alliert samarbeid i Europa.
Likevel velger regjeringen, når den første store og strategisk viktige forsvarsanskaffelsen skal gjennomføres – anskaffelsen av langtrekkende ild – å forkaste et norsk-europeisk alternativ fra tyske KNDS til fordel for en løsning fra andre siden av kloden. Det er vanskelig å forstå.
Det sørkoreanske alternativet er ikke vedtatt, men det er et flertall i komiteen for det. Så vil høyst sannsynlig bli vedtatt.
Dette er ikke en ordinær investering.
Langtrekkende ild er en strategisk kapasitet på linje med F-35, ubåter og fregatter. For første gang vil Norge få våpensystemer med iboende rekkevidde langt inn i fiendtlig territorium – en kapasitet som har vist seg avgjørende i Ukraina.
Med en prislapp på rundt 19 milliarder kroner og en levetid på flere tiår er dette blant de største og viktigste sakene Stortinget vil ta stilling til i denne perioden.
Her har Norge en reell mulighet til å styrke nasjonal forsvarsindustri, sikre norske arbeidsplasser og bygge europeisk kapasitet innen en kritisk militær evne. I stedet velger regjeringen denne muligheten bort.
Det kan finnes gode argumenter for at pris noen ganger må veie tungt. Men når forsvarsanskaffelser i økende grad også er sikkerhetspolitikk, er det særlig to problemer med at regjeringen vil kjøpe den koreanske hyllevareløsningen:
- Vi vraker norsk produksjon og europeisk samarbeid.
- Vi binder oss til teknologi fra en kommersiell aktør uten at norsk industri kan bidra til videreutvikling innen et strategisk viktig industrielt satsingsområde.
Vraker norsk produksjon og europeisk samarbeid
Flere år med krig i Ukraina og verdikjedeproblemer etter pandemien har vist hvor sårbare globale leveranser er – og hvor avgjørende det er å ha produksjonskapasitet på eget kontinent, særlig for strategiske våpen.
Likevel sier regjeringen nei til et industrisamarbeid som kunne gitt norsk produksjon, europeisk kapasitet og arbeidsplasser ved Aker Solutions på Tranby i Lier.
I samarbeid med Tyskland, Nederland og Danmark kunne Norge vært med på å utvikle og produsere neste generasjons system, basert på norsk missilteknologi i verdensklasse – helt i tråd med regjeringens egen sikkerhetsstrategi, som slår fast at produksjonskapasiteten i industrien må økes.
Kontroll over teknologi og beslutninger ville ligget hos nære allierte med samme sikkerhetspolitiske prioriteringer, og leveransene ville vært robuste også i krise og krig – ikke avhengige av Seoul eller sårbare dersom Kina skulle innlemme Taiwan.
Teknologi med kort utløpsdato
Krigen i Ukraina viser med all tydelighet at raketter og missiler raskt mister operativ verdi dersom de ikke kontinuerlig videreutvikles i takt med mottiltak som GPS-jamming og luftvern.
Ved å låse oss til én ferdig løsning, kjent for en potensiell motstander, reduseres både fleksibiliteten og den langsiktige avskrekkende effekten.
Et norsk-europeisk system ville gitt nettopp den fleksibiliteten Forsvaret trenger: evnen til å integrere nye raketter og missiler – også dem som ennå ikke er utviklet – og dermed sikre at kapasiteten holder i tiår fremover.
Regjeringen har selv slått fast at vi må bygge norsk-europeiske allianser og produksjonskapasitet. Og det burde være en selvfølge at strategisk viktige anskaffelser fungerer under dagens og fremtidige trusselbilde.
Nå er det alvor og tid for å gjøre ord til handling i forsvaret av Norge.
