Ambassadør til fienden

– Jeg hadde ikke noe lyst til å reise dit. Og det hadde ikke kona heller. Vi så for oss at vi skulle være et roligere sted.

Høsten 2021 var Robert Kvile Norges ambassadør til Tsjekkia. Om våren det året hadde Russland samlet 100.000 soldater langs grensen mot Ukraina.

Utover høsten bygget russerne igjen opp militære styrker langs grensen.

Moskva virket ikke som det mest forlokkende stedet for Kvile å tilbringe sine siste år i tjeneste for Utenriksdepartementet (UD). Men UD ville ha Kvile i Moskva, og etter at de andre stillingene han hadde søkt, var besatt, takket han motvillig ja til stillingen.

Noen måneder senere, 24. februar 2022, mens Kvile og kona hans befant seg i Praha, startet Russland sin fullskalainvasjon av Ukraina.

– Da skjønte vi at Moskva, det blir helt annerledes. Vi forsto at det var best om jeg reist til Moskva alene. Det var uforståelig at den russiske ledelsen kunne finne på noe så vanvittig, sier Kvile.

Minimal kontakt

Livet i Moskva ble derfor ganske annerledes enn Kvile hadde forestilt seg. Plutselig var den offisielle kontakten mellom Norge og Russland tilnærmer lik null.

– Jeg hadde så vidt det var kontakt med fiskerimyndighetene den høsten jeg kom, men ellers ingenting. Det var jo en konsekvens av beslutningen om at Norge ikke ville ha noe med myndighetsorganer i det land som hadde angrepet et annet europeisk land.

Det var ett unntak. Kvile hadde grei kontakt med det russiske utenriksdepartementet.

– Jeg var ikke hyppig gjest, men da jeg dro, hadde jeg vært der 15 ganger. Og det betyr at det fungerte ganske bra, sier han.

Utviste diplomater

De fleste gangene gjaldt det formaliteter, men to ganger ble Kvile innkalt på teppet i Utenriksdepartementet.

Første gang var i april 2023 etter at Norge hadde utvist 15 ansatte ved den russiske ambassaden i Oslo. To uker senere måtte Kvile møte i utenriksdepartementet i Moskva. Russland svarte med å utvise ti nordmenn.

– Du får deg forelagt en note, og da ser du med en gang navnene. Fra russisk side anføres kun gjenledelse som grunn, ingen påstand om at de norske diplomatene hadde utført handlinger i strid med deres diplomatiske status. Og så får du anledning til å respondere. Det er ikke så mye du kan si, for det er jo et «fait accompli». Du kan ikke protestere, men noen fraser vil det alltid være, sier Kvile.

Ambassadøren fikk den vonde oppgaven med å informere de ansatte på ambassaden om at ti av dem måtte hjem.

– Det er en opplevelse du aldri glemmer. Som ambassadør å få beskjed om at ti av dine medarbeidere skal forlate ambassaden, sier han.

– Alle satt i møterommet og ventet på meg for at jeg skulle lese opp lista. Og det var temmelig jævlig emosjonelt.

Å bli utvist betyr vanligvis at man aldri mer kan komme tilbake til landet. Det er tungt for personer som har brukt mange år på å lære seg russisk språk og kultur. Men Utenriksdepartementet omdirigerte noen av de utviste personene til Norges ambassade i Kyiv i stedet.

Den andre gangen var da den russiske generalkonsulen i Kirkenes hadde lagt ned sin krans for å markere Sovjetunionens frigjøring av Øst-Finnmark litt for nær ordførerens krans.

– Hendelsen førte til mye kritikk av generalkonsulen, noe russerne tok ille opp. Det er spesielt å bli innkalt på grunn av en slik sak, men det viser hvilken vekt russerne legger på minnemarkeringer av «Den store fedrelandskrigen», sier Kvile.

En boble i en boble

Selv om Russland var i krig og utsatt for økonomiske sanksjoner, var krigen lite synlig i hovedstaden.

– Den som vandrer rundt i Moskva, får ikke inntrykk av at Russland er i, sier Kvile. Veier og fortauer holdes ved like, parkene er velfriserte og byen er tettpakket med fine restauranter.

– Restaurantene er fulle, så det er best å reservere bord på forhånd. Og bilparken, den er jo helt hinsides. Det er luksusbiler vi aldri ser i Norge. Vi levde i en boble, og Moskva er også en boble. Så ambassaden er en boble i en boble.

På grunn av krigen reiste Kvile sjelden rundt i distriktene, som han ellers ville gjort som ambassadør. Derfor fikk han lite førstehånds erfaring med hvordan krigen påvirker landet utenfor Moskva.

Delt historie

Det var heller ikke ofte russere ville dele sine synspunkter på krigen.

– Noen ganger opplever du at russere tar opp det med deg. Og de som gjør det, vil lette sitt hjerte og si at de er veldig lei seg for det som har skjedd, de plages av det, og er fulle av sorg, sier Kvile.

Russland har røtter tilbake til Kyivriket på 900 og 1000-tallet. Ukraina var lenge en del av Russland og mange russere har slekt i Ukraina.

– Derfor var dette som skjedde så utenkelig. At man går til angrep på et broderfolk. Med hva slags begrunnelse da? At det er et angrep et nynazistisk regime? Mange russere vet at dette er bare tull, mener Kvile.

Overvåkes konstant

Å arbeide i Russland krever noen forholdsregler. Kvile regner med at aktiviteten på ambassaden ble overvåket av russisk etterretning.

– Vi legger til grunn at de følger med på hva man sier og gjør på ambassaden. Det samme gjelder privat.

– Men det betyr ikke at du ikke kan si ting åpent. Hva vi mener, hva jeg mener, er ikke ukjent for russiske myndigheter. Og om de fanger opp noe på mikrofon eller avlytter min telefon, så får de jo ikke noe nytt. Og noen ganger spøker vi når vi sitter sammen og snakker ekstra høyt, så vi er sikre på at de fanger det opp, sier Kvile.

Men etterretningstrusselen mot ambassaden er reell. De ansatte må være nøye på hvordan informasjon behandles og formidles.

I tillegg kan ikke de ansatte oppføre seg på måter som kan brukes til utpressing. Russland har en lang historie med å bruke «kompromat» – kompromitterende informasjon – for å presse folk til å snakke.

Sitter trygt

Selv om mange russere kanskje gjennomskuer Putins retorikk om nazister i Kyiv, har krigen mot Ukraina bred støtte i befolkningen. Undersøkelser fra Levada-senteret, et uavhengig og anerkjent meningsmåler i Russland, viser til og med at støtten til krigen er høyest i Moskva.

– En forklaring er at krigen merkes minst i Moskva, kanskje fordi vareutvalget er upåklagelig og livet ellers stort sett går som normalt, og at rekruttering av soldater fra Moskva er veldig begrenset, sier Kvile.

Han tror sterkere sanksjoner og press er eneste måten å få slutt på krigen.

– Sanksjoner mot banker vil kunne være et effektivt pressmiddel, altså de som legger til rette for handel mellom Russland og omverdenen, særlig handel med olje og gass, sier Kvile.

Han har ingen tro på politisk endring i Kreml med det første.

– Da må det komme en økonomisk kollaps. Men det er jo ikke noe som tyder på det nå. Økonomien halter, men den har ikke snublet, sier han.

Russerne spiller på tid, mener Kvile, og ser for seg at det ukrainske forsvaret før eller siden vil klappe sammen og at vestlige lands vilje til å finansiere Ukrainas motstandskamp vil avta.

Og Putin sitter trygt, ifølge den tidligere ambassadøren.

– Jeg ser ikke noen utfordrer til Putin og hans styre. De som sitter rundt ham, har bundet seg til masta gjennom sin personlige interesse av at dette regimet fortsetter.

Les også:

Ukraina

Stridsbåtoperatør: – Svært risikabelt

ANALYSe

Russland etter krigen

Russland

– Dersom Ukraina taper, er Georgia neste mål