Russland etter krigen

President Vladimir Putin forbereder det russiske folk på en langvarig konfrontasjon med Vesten. Gjennom Kremls propagandakanaler males et fiendebilde, der USA og Europa aktivt forsøker å ødelegge den russiske nasjonen.

Natos støtte til Ukrainas motstandskamp blir fremstilt som en aggressiv krigføring mot Russland.

Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, har kontakten mellom norske og russiske myndigheter vært nærmest ikke-eksisterende. Når forbindelsen blir gjenopptatt, må Norge forholde seg til en russisk befolkning som er langt mer fiendtlig innstilt mot Vesten enn tidligere.

Allerede nå kan det være verdt å reflektere over hva slags Russland Norge må forholde seg til når krigen en gang er over.

Alternativ til Vesten

Før krigen fremstilte president Vladimir Putin Russland som et moralsk og verdimessig alternativ til Vesten. I Kremls virkelighetsbilde opprettholder Russland tradisjonelle verdier som prioriterer familie, religion og stabilitet, mens Vesten er dekadent og i moralsk oppløsning, på vei mot økonomisk og politisk kollaps.

Dette bildet begynner å få dype røtter. Mange russere ser på 1990-tallets katastrofale økonomiske politikk som et vestlig forsøk på å ødelegge Russland.

De folkelige revolusjonene i Georgia i 2003 og i Ukraina i 2004 og 2013-2014 blir i russisk propaganda beskrevet som et vestlig komplott for å ta kontroll over andre land.

Etter invasjonen i 2022, er sensuren og kontrollen over russiske medier skjerpet. Siden relativt få russerne snakker fremmedspråk eller besøker vestlige land, er de i liten grad eksponert for alternative synspunkter.

Våpenkappløp

Russland klarte ikke å ta Ukraina på noen få dager, som opprinnelig planlagt. I stedet ble landet dratt inn i en lang og blodig skyttergravskrig. For å klare å opprettholde krigsevnen, har økonomien i stor grad blitt en krigsøkonomi. Rettet inn mot produksjon av våpen.

Russlands opprustning kommer til å fortsette etter krigen. Som en konsekvens av Russlands invasjon, har Nato-landene startet en voldsom opprustning. Et nytt våpenkappløp mellom øst og vest vil være vanskelig å reversere.

Selv om mye av Russlands ressurser brukes på militær oppbygging, er ikke landets konvensjonelle krigsmakt spesielt imponerende, sammenlignet med Natos totale kapasiteter. Derfor er Kreml avhengig av å kompensere med atomtrusselen.

I august trakk Russland seg fra INF-avtalen, som forpliktet partene til ikke å ha atommissiler av mellomdistansetypen (USA trakk seg fra INF i 2019, med anklager om at russerne hadde brutt avtalen). New START-avtalen, som begrenser antallet strategiske atomvåpen USA og Russland kan ha, opphører 4. februar 2026.

Dermed vil ingen konvensjoner hindre russerne i å bygge opp sitt atomvåpenarsenal.

Autoritært samarbeid

Krigen har brakt Russland og Kina tettere sammen. De to landene har felles interesse av å motvirke USA og Vest-Europa på den globale arena.

Samarbeidet vil fortsette, men ikke uten ankepunkter for Russland, som fort kan bli den svake part i forholdet. 

Russland kommer også til å forsøke å bygge relasjoner andre steder der de kan. Det vil ofte bety samarbeid autoritære stater som allerede har antivestlige holdninger.

I Sahel har Russland fått fotfeste i en rekke land, fra Mali til Tsjad, ofte med bruk halvoffisielle paramilitære enheter som Afrikanskij korpus, en etterfølger av leiesoldatgruppen Wagner. Denne innflytelsen kan for eksempel brukes til styre afrikansk migrasjon mot Europa.

Krigen i Ukraina viser at Russland ikke har gitt slipp på sine ambisjoner som imperium. Gjennom Kremls propaganda blir russerne fortalt at Russland er en stormakt, nærmest som en historisk nødvendighet.

Det vil påvirke landets veivalg når krigen er over. En russisk seier i Ukraina vil gi selvtillit til forsøk på å legge under seg flere landområder. Et tap vil føre til bitterhet og ønsker om gjengjeldelse og oppreisning.

Begge alternativene betyr utrygghet for Norge.

Kald krig

Etter at Russland invaderte Krym og startet krigen i Donbas i 2014, snakket mange om at verden var inne i en ny kald krig. Det er vanskelig å se for seg en umiddelbar fremtid uten høy spenning mellom øst og vest.

Vladimir Putin blir 73 år gammel i oktober. Hvor lenge han blir sittende ved makten er det ingen som vet, muligens ikke han selv heller. Helsen hans er en godt bevart statshemmelighet, men det er ikke utenkelig at han lever i beste velgående i mange år til.

Den politiske situasjonen er også vanskelig å forutsi. Diktatorer sitter trygt, til de plutselig ikke gjør det lenger. Bashar Assad raske fall i Syria er et eksempel på det.

Et regimeskifte behøver derimot ikke å bety store politiske endringer. Selv om antagelig ikke alle i kretsen rundt Putin støttet invasjonen av Ukraina, er fiendebilde av Vesten utbredt. Hvem som eventuelt skal utfordre de eksisterende politiske holdningene er uklart.

Brobygger

Hvordan skal Norge forholde seg til en fiendlig og krigersk nabo?

En tilnærming til Russland vil ikke bare være praktisk utfordrende. Det vil også by på moralske dilemmaer. Hvordan skal man ha en vennskapelig relasjon til et regime som har ført en brutal krig som har ført til tap av flere hundre tusen menneskeliv, som har torturert krigsfanger og bortført titusener av barn?

Og som jevnlig hinter om å legge under seg flere europeiske territorier?

Under den kalde krigen var Norge det eneste Nato-landet med grense mot Sovjetunionen. Det ga landet en mulighet til å fungere som bindeledd mellom øst og vest. 

Norge kan på sikt ta opp igjen en brobyggerrolle, men det vil ta tid å bygge opp tillit mellom de to nasjonene.

Uansett hvordan krigen i Ukraina ender, kommer Russland til å være en langt farligere nabo enn før krigen. Norske styresmakter bør allerede nå legge en plan for hvordan man i fremtiden skal tilnærme seg naboen i øst.

Meninger

Putins fred vil bli Ukrainas undergang

Kronikk 

Hvilke etterretningsmetoder trenger vi å bekymre oss for?

Kronikk

Hva er taktiske atomvåpen?