Bra at «teknologieliten» får militær grad

Finn Kaarby problematiserer i Forsvarets forum at sivile teknologispesialister får militær grad i reservekorpset, nærmere bestemt i Detachment 201.

Ut fra innlegget fremstår dette som skummelt samrøre mellom high-tech og Forsvaret. I Realiteten er dette totalforsvaret i praksis: samfunnet må mobilisere sin samlede kompetanse for å løse komplekse sikkerhetsutfordringer.

Forsvaret kan nemlig ikke eie all kompetanse selv. Moderne forsvar krever dyp spesialisering innen IKT, cybersikkerhet, avansert logistikk, helse og teknisk vedlikehold.

Disse fagfeltene utvikles raskere i sivile næringer enn i tradisjonelle militære karriereløp, og det er verken realistisk eller kostnadseffektivt å bygge all slik kompetanse internt. Å hente inn sivile eksperter gjennom reservistordninger eller faste sivile stillinger er derfor et strategisk nødvendig grep.

Økt operativ evne

Sivile frigjør nemlig militært personell slik at de kan løse sine kjerneoppgaver. Når sivile tar ansvar for spesialiserte støttefunksjoner, kan militært personell konsentrere seg om taktisk og operativ virksomhet.

Dette øker samlet operativ evne og gjør organisasjonen mer robust i krise. Parat forsvar har også tidligere pekt på at sivile ansatte er en kritisk ressurs for å opprettholde funksjoner ved økt beredskap.

Spisskompetanse

Reservistordninger gir skalerbarhet, fleksibilitet og tilgang til spisskompetanse. I fredstid er det verken økonomisk eller praktisk å holde full kapasitet for alle scenarioer. Reservister og beredskapsavtaler gjør det mulig å raskt skalere opp kompetanse ved krise, uten å bære kostnadene ved permanent overbemanning.

Dette er en sentral del av totalforsvarsprinsippet, og sivile firmaer vil være avgjørende for å kunne oppskalere vår totale forsvarsevne. Langsiktighet og kontinuitet krever også faste sivile stillinger. 

Ansettelser og gode vilkår for sivile i sektoren gir bedre kontinuitet enn kortsiktig konsulentbruk, og styrker institusjonell hukommelse og beredskap. Men reservistordningen kommer i tillegg til dette.

Full transparens

Men kritiske spørsmål om etikk, innsyn og næringslivets rolle i militære strukturer er selvsagt også legitime, og må tas på alvor. Disse utfordringene må møtes med klare rammer, full transparens og ansvarliggjøring, slik at tillit opprettholdes samtidig som nødvendig kompetanse mobiliseres.

Forsvar og sivile samarbeidspartnere må ha tydelige roller, etiske retningslinjer og mekanismer for innsyn, og det må etableres prosedyrer som sikrer at kommersielle interesser ikke undergraver nasjonale sikkerhetsmål.

For å tydeliggjøre reservistens primære rolle som fagspesialist uten kommandomyndighet, kan distinksjoner eventuelt merkes med en stripe eller symbol.

Formelle samarbeidsavtaler

For det kan være nødvendig å definere roller, ansvar myndighet og etiske retningslinjer, slik at sivile eksperter kan bidra uten uklarheter. Prioritering av faste sivile stillinger i kritiske støttefunksjoner vil gi kontinuitet og redusere sårbarhet ved langvarige operasjoner, samtidig som forutsigbare pensjons- og arbeidsvilkår gjør det enklere å rekruttere og beholde nødvendig personell.

Men i tillegg kan altså formelle samarbeidsavtaler med næringsliv og akademia, kombinert med felles øvelser og systematisk kompetanseoverføring, sikre rask integrasjon ved krise samt bygge institusjonell hukommelse.

Å integrere sivil kompetanse i militære strukturer er et praktisk svar på en enkel realitet: ingen enkeltorganisasjon kan mestre alle teknologiske og faglige krav alene.

Totalforsvaret handler som kjent om å bruke samfunnets samlede ressurser for et felles mål. Da må vi også anerkjenne sivile som strategisk ressurs, bygge gode reservistordninger og sikre rettferdige vilkår — det styrker nasjonal sikkerhet.

Les også:

Kronikk

Politiets rolle i krig: Lærdommer fra Ukraina

Kronikk

Stiller vi de riktige spørsmålene i den norske sikkerhets- og forsvarsdebatten?

Kronikk

Beredskap er mer enn suppeposer og vann