Politiets rolle i krig: Lærdommer fra Ukraina

Norge står overfor viktige avklaringer om politiets rolle i krise- og krigssituasjoner. 

Som oppfølging av Totalberedskapsmeldingens anbefalinger, har Justis- og beredskapsdepartementet igangsatt to sentrale utredninger: Fra sine faglige ståsteder utreder Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste etatenes evner, oppgaver og prioriteringer gjennom hele krisespekteret. 

Politirolleutvalget har et bredere mandat, og utreder fremtidens politi ut fra et samfunnsperspektiv. Utredningene vil inngå i kunnskapsgrunnlaget for den kommende langtidsplanen for politiet.

Politiet har en bred, uensartet og negativt avgrenset oppgaveportefølje, nedfelt i politiloven § 2. I utgangspunktet er politiets ansvar og rolle den samme i fred, krise og krig. Det betyr at organisasjonen må være fleksibel nok til å håndtere ekstraordinære situasjoner. 

I krigstid må politiet, i tillegg til sine ordinære oppgaver, evne å håndtere en lang rekke utfordringer som plyndring, sabotasje, desertering, kollaboratørvirksomhet, hybridtrusler, sikring av kritisk infrastruktur samt etterforsking av krigsforbrytelser, for å nevne noe. 

Politiet forventes også å bistå Sivilforsvaret i gjennomføring av krigsutflytting. Selv om samarbeidet mellom etatene fungerer godt, kan politiet i begrenset grad belage seg på bistand fra Forsvaret i tilfelle krig.

Det norske samfunnet har ikke vært grunnleggende stresstestet på om lag 80 år. Koronapandemien var krevende, men kan på ingen måte sammenlignes med det Ukraina har gjennomgått siden 2022. 

Erfaringer derfra har etter mitt syn overføringsverdi når vårt eget land fremover skal planlegge med et skjerpet trusselbilde, og i verste fall krig.

Som frivillig i Fritt Ukraina fikk jeg møte personer innenfor justissektoren i Ukraina og utveksle erfaringer om hvordan et land i krig opprettholder lov og orden. Her er det aspekter med mulig overføringsverdi til Norge.

Fritt Ukraina

Fritt Ukraina er en ikke-statlig organisasjon som ble etablert etter fullskalainvasjonen i 2022, og som mange i den norske befolkningen har blitt godt kjent med. Organisasjonen har en ubyråkratisk og effektiv innretning med høyt motiverte og dedikerte frivillige. 

Fritt Ukraina kommuniserer direkte med ulike enheter i Ukraina. Basert på identifiserte behov kan livsviktig utstyr leveres raskt til styrkene ved fronten.

Fritt Ukrainas kontaktnett la grunnlaget for møtevirksomheten under transport nummer 90. Transporten gikk fra Norge, sørover ned kontinentet, og gjennom hele Ukraina fra den polske grensen i vest til styrkene ved fronten i øst. Leveransen besto av biler, sivile droner og medisinsk utstyr.

Møtene, som ble avholdt i Lviv, Kiev, Kharkiv og ved fronten var med en høyesterettsdommer, en ledende statsadvokat, et parlamentsmedlem, en guvernør, en gravejournalist, en brigader, samt offiserer fra etterretningstjenesten. Bakteppet var identifiserte problemstillinger knyttet til Norges nasjonale beredskapsplanverk.

Noen lærdommer:

Rettsstat og kampmoral 

Samtlige vi møtte understreket viktigheten av at myndighetene er i stand til å beskytte egen befolkning samt evner å opprettholde lov og orden også under krig.

 Enkelte gikk så langt som til å hevde at vissheten om at familie og slekt ble ivaretatt hjemme, og kunne leve noenlunde trygge liv, var helt avgjørende for den væpnede kampen og moralen ved fronten. 

Tross alle utfordringene ble det tegnet et bilde av et samfunn preget av samhold, lojalitet til landet og opprettholdelse av grunnleggende rettsstatsprinsipper. I sum bidro dette til at kriminaliteten ikke eskalerte.

Folkerettens begrensinger

Det norske utgangspunktet er at politiet i krig skal fortsette å ivareta sine oppgaver og samfunnsoppdrag som ikke-stridende, beskyttet av krigens folkerett og de fire Geneve-konvensjonene. 

Statusen som ikke-stridende reiser samtidig vanskelige avgrensninger og dilemmaer, eksempelvis knyttet til politiets vakt- og sikringsoppdrag og beskyttelse av befolkningen mot angrep. 

Ukraina

Dyveke kriger for Azov

I Norge legges det for tiden ned innsats for å rydde i hvilket personell i totalforsvaret som skal være å anse som ikke-stridende og stridende i tilfelle krig, og hvilket personell som har krav på såkalt spesiell beskyttelse etter folkeretten.

Ukrainerne fant diskusjonen om stridende vs. ikke-stridende noe «akademisk«» og virkelighetsfjern. Deres erfaring etter flere år med brutal krig er at russerne ikke skiller mellom personell fra forsvar, politi eller helse. 

Alle vi snakket med, var innforstått med at folkeretten kommer til anvendelse og skal overholdes uavhengig av om motstanderen respekterer spillereglene. 

Samtidig var budskapet ikke til å misforstå når vi tok opp tematikken: Det norske planverket må ta høyde for at politiet, til tross for sin status som sivil aktør og gitt at man ikke utgjør et lovlig mål etter folkeretten, uansett må påregne å bli angrepet.

Prioriteringer

Beredskapsplanene til norske etater legger til grunn at samfunnsoppdraget i all hovedsak forblir uendret i alle faser av krisespekteret. 

Samtidig erkjennes det at det, særlig i sikkerhetspolitiske kriser og i krig, oppstår behov for å treffe krevende beslutninger på et ofte mangelfullt beslutningsgrunnlag og innenfor korte tidsfrister. 

Hos påtalemyndigheten og politiet vil «å prioritere mellom prioriterte oppgaver» fort bli en sentral problemstilling. Også spørsmålet om å sette til side etablerte rettssikkerhetsmekanismer kan bli aktualisert.

I Norge vil det i en slik kontekst bli truffet flere «nasjonale prioriteringer», som forutsettes fulgt opp og supplert med lokale tilpasninger. Noen slike er forhåndsdefinerte, andre er situasjonsbetingede. 

Rasjonalet er at prioriteringer som har nasjonale eller internasjonale dimensjoner, naturlig bør treffes på nasjonalt nivå. Dette skal bidra til god ressursallokering og rettslikhet i hele landet. 

Les også:

Forsvaret lærer krig av Ukraina

Samtidig må planverket ta høyde for at deler av landet, eksempelvis Finnmark, i krig kan bli isolert og miste kontakten med sentrale myndigheter. Da er det avgjørende at det regionale leddet evner å treffe nødvendige beslutninger uten unødig opphold.

Etter møtene vi avholdt i anledning transport 90, sto det klart for oss at ukrainerne i stor grad har delegert prioriteringsansvaret til de regionale nivåene. Ut fra sikkerhetssituasjonen og tilgjengelig kapasitet, skal oblastene (fylkene i Ukraina) selv finne hensiktsmessige løsninger. 

Slik vi forsto det, gjaldt dette både på straffesaksfeltet og i politiets øvrige portefølje. Som begrunnelse ble det vist til at tilnærmingen er fleksibel, pragmatisk og gjennomførbar.

Politiet i okkupert område

Utgangspunktet i Norge er at politiet skal bli stående på okkupert område for å sikre sivilbefolkningen, samt ivareta ro og orden. Ved et overraskende angrep på Norge, hvor eksempelvis deler av sivilbefolkningen i Finnmark ikke er evakuert, kommer dette på spissen.

«Befolkningen» vi her snakker om kan både være lokale beboere som ikke kan/vil krigsutflyttes, og personell med sivil arbeidsplikt. Dypest sett er spørsmålet hvor stor risiko politipersonell skal måtte ta, og hva slags samarbeid med okkupanten som er akseptabelt. 

Et pålegg til politiet om å bli stående, med fare for egne liv, kan etter omstendighetene selvsagt være både legitimt og forholdsmessig, men har potensielle konsekvenser som tilsier at den overordnede beslutningen om et slikt veivalg bør treffes av regjeringen eller en annen myndighet som lovlig kan tre inn i regjeringens sted.

Ukraina

Ukrainsk stridsbåtoperatør: – Svært risikabelt

Våre ukrainske kolleger, med sin erfaring fra den russiske angrepskrigen, var grunnleggende skeptiske til tanken om å pålegge politi- og myndighetspersonell å bli stående bak fiendens linjer. 

De viste til at dette i realiteten er ensbetydende med å stille polititjenestepersonell overfor et umulig valg. Enten bidra til undertrykkelse av egen befolkning, eller utsette seg for deportasjon og henrettelse. 

Ukrainernes tro på at okkupanten (russerne) under et krigsscenario vil tillate norsk politi å beskytte vår egen sivilbefolkning innenfor rammene av folkeretten, er tilnærmet lik null.

Den russiske trusselen

Et høyst relevant spørsmål vi reflekterte rundt under samtalene, var om den russiske angrepskrigen i Ukraina skiller seg vesentlig fra hva Norge og Norden med rimelighet kan forvente dersom det skulle bryte ut krig og okkupasjon her hjemme – eksempelvis i Finnmark eller på Svalbard. 

Svaret fra en av våre ukrainske samtalepartnere oppsummerer det ukrainske synet: «Russland har grense til 14 land, og har ført angrepskriger mot samtlige, med unntak av Norge. Hvert land må selvsagt gjøre sine egne vurderinger, men hva er det som får Norge til å tro at de står i en særstilling og vil bli behandlet annerledes enn alle andre land?»

Veien videre

Pågående utredninger, og ikke minst den kommende langtidsplanen for politiet, vil helt sikkert ta opp i seg hva en ny sikkerhetssituasjon og en hverdag med krevende prioriteringer vil bety for innretningen og dimensjoneringen av morgendagens politietat. 

Erfaringer fra Ukraina bør inngå i kunnskapsgrunnlaget, og her vil jeg gjenta to aspekter. 

For det første at rettslige utgangspunkter utfordres i møtet med en brutal virkelighet, og at våre planverk må være både realistiske og fleksible. 

For det andre at opprettholdelse av lov og orden, innenfor rammene av en velfungerende rettsstat – også under krig – ikke bare er et mål i seg selv, men er en forutsetning for samfunnets motstandskraft og kampvilje.

Les også:

Kronikk

Norske tilstander

Meninger

Forsvarets ansatte er ikke «mørketall»

Kronikk

Et langt og nært forsvarssamarbeid må bli enda tettere