Meninger
Driver vi med lønnspolitikk eller sosialpolitikk?
Lokale forhandlinger gir en mulighet for presisjon som er helt nødvendig for god ressursforvaltning. I Forsvaret ser vi dette tydelig.
REKRUTTERE OG BEHOLDE: Utfordringene i Forsvaret er nettopp det å rekruttere og beholde personell med høy kompetanse, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Nok en gang sitter staten og partene i lønnsoppgjøret hos Riksmekleren. Det er et varslet utfall. Årsaken er en fundamental uenighet om hva et lønnsoppgjør i staten egentlig skal være.
Skal det være et verktøy for å rekruttere og beholde kompetanse, eller skal det brukes til sosial utjevning?
For Forsvaret og forsvarssektoren som skal øke antallet soldater og offiserer, er utfordringene nettopp å rekruttere og beholde personell med høy kompetanse.
Prinsippet bør være enkelt. Lønn er kompensasjon for utført arbeid, basert på ansvar, kompetanse og virksomhetens behov i et konkurranseutsatt marked.
Likevel ser vi en vedvarende tendens til at lønnsoppgjørene i staten blir et lønnsutjevnende instrument.
Dårligere forhandlingsklima
Når staten tidligere har gitt lønnstillegg med en profil som bevisst ikke prioriterer de med høy og etterspurt kompetanse og stort ansvar i jobben, må vi stille spørsmålet: Driver vi med lønnspolitikk eller sosialpolitikk?
Selv om staten i år har foreslått sentrale tillegg som en prosentsats, lever ønsket om lønnsutjevning videre hos deler av fagbevegelsen. Dette er kjernen i konflikten.
Denne problemstillingen er tydelig i statens tilbud. Ambisjonen om likelydende hovedtariffavtaler løftes igjen fram. En felles avtale framstilles som et mål i seg selv, men grepet er ikke nøytralt. Like avtaletekster skaper ikke automatisk rettferdighet når medlemsgruppene har vidt forskjellige interesser.
Dagens system med ulike tariffavtaler eksisterer av en grunn. Arbeidstakerorganisasjonene representerer ulike grupper med ulike prioriteringer. Å tvinge alle inn i én felles modell er derfor ikke en administrativ forenkling, men en politisk handling. Det er et forsøk på å tvinge gjennom én lønnspolitisk modell på bekostning av en annen.
Resultatet vil bli et dårligere forhandlingsklima i årene som kommer, både sentralt og lokalt.
Lokale forhandlinger
KOL og Akademikerne har i lang tid argumentert for en lønnsdannelse med større rom for lokale forhandlinger. Lønnen må differensieres basert på kompetanse, ansvar og rekrutteringsutfordringer. Dette er ingen teoretisk øvelse. Det er en direkte respons på realitetene i dagens arbeidsmarked.
Staten konkurrerer om høyt utdannet arbeidskraft. Vi konkurrerer mot privat sektor og andre offentlige arbeidsgivere som ofte tilbyr bedre betingelser.
For å kunne rekruttere og beholde de beste hodene, må vi ha en lønnsmodell som anerkjenner dette. Vår hovedtariffavtale er utformet for nettopp dette formålet.
Å forvente at våre medlemmer skal finansiere en annen lønnsmodell, hvor midlene i praksis skal omfordeles etter sosialpolitiske hensyn, er ytterst krevende å akseptere.
Et argument mot sentrale tillegg som ofte blir oversett, er effektiv ressursbruk. Generelle tillegg treffer blindt. Lokale forhandlinger gir derimot en mulighet for presisjon som er helt nødvendig for god ressursforvaltning.
Et enkelt grep
I Forsvaret ser vi dette tydelig. I forkant av lokale lønnsforhandlinger gjennomgår vi ansattelistene. Som lokale parter kjenner vi virksomheten godt.
Vi prioriterer ikke ansatte som har sluttet, er i permisjon uten lønn eller er på vei over i andre stillinger. I sentrale forhandlinger ville disse gruppene spist av lønnspotten.
Dette grepet alene øker den disponible potten betydelig. Vi prioriterer å gi lønnsøkning som målrettede tillegg til de som faktisk er i aktiv tjeneste.
Når prosessen delegeres videre til driftsenhetene, blir treffsikkerheten enda bedre. Resultatet er at en større andel av fellesskapets midler brukes der de har reell lønnspolitisk effekt.
Sentrale tillegg mangler denne presisjonen. De representerer en svakere forvaltning av offentlige penger.
Dette betyr ikke at lavlønnshensyn er illegitime. Staten kan selvsagt mene at mindre lønnsforskjeller er ønskelig. Men da bør staten også være ærlig om at dette er et fordelingspolitisk valg.
Dersom målet er inntektsutjevning eller sosial profilering, finnes det mer presise og demokratisk forankrede virkemidler gjennom skatte-, trygde- og budsjettpolitikken. Lønnsoppgjør bør i utgangspunktet handle om arbeidslivets verdsetting av kompetanse, ansvar og virksomhetenes behov – ikke brukes som et indirekte instrument for bred sosialpolitikk.
Fristen for å komme til enighet i meklingen er 28. mai klokken 24.00. Denne kronikken er utarbeidet 1. mai 2026, og tar blant annet utgangspunkt i statens tilbud nr.1 som ligger tilgjengelig her.
