Når empiri dominerer analysen: behovet for
begreper, kriterier og teori
Militærfaglig debatt vinner ikke bare på å dokumentere hva som skjer, men på å forklare hvorfor det skjer.
SPINDELVEV: Dette bildet er tatt fra en video distribuert av det ukrainske forsvarsdepartementet og viser russiske fly av typen TU-95 og TU-22 som angripes ved Belaja flystasjon i Irkutsk-regionen i Sibir.Foto: Ministry of Defense of Ukraine/UPI/Shutterstock
Carl W. WilhelmsenCarl W.WilhelmsenCarl W. WilhelmsenOberstløytnant, nestkommanderende ved Combat Operations Division, CAOC Bodø
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Artikkelen om de ukrainske operasjonene Spindelvev og Rising Lion gir en informativ og faglig relevant fremstilling av hvordan droner kan anvendes effektivt i moderne konflikt.
Annonse
Beskrivelsene er presise, empirisk rike og bidrar til å synliggjøre hvordan relativt rimelige teknologiske løsninger kan skape operativ effekt mot mer tradisjonelle militære strukturer.
Nettopp derfor er det verdt å understreke at artikkelen ikke sier noe direkte feil. Utfordringen ligger snarere i det analytiske grepet: To konkrete operasjoner brukes implisitt som indikasjon på en bredere strategisk endring, uten at det etableres et tydelig begrepsapparat eller et teoretisk rammeverk som kan forklare hva slags endring dette faktisk er.
Klassisk fallgruve
Dette er en klassisk fallgruve i militærfaglig analyse. Når empiri dominerer fremstillingen, og enkeltstående teknologiske eksempler får definere konklusjonen, risikerer analysen å stoppe på et deskriptivt nivå. Spørsmålet er ikke om droner virker.
Det gjør de åpenbart i en rekke sammenhenger, men nettopp hvordan og på hvilket nivå denne virkningen får betydning. Uten en eksplisitt avklaring av om man analyserer taktisk effekt, operasjonell tilpasning eller strategisk transformasjon, blir det vanskelig å vurdere rekkevidden av de slutningene som trekkes.
Resultatet er at teksten i større grad fremstår som rapporterende enn analytisk, til tross for et godt empirisk utgangspunkt.
Et mer begrepsbevisst utgangspunkt ville derfor styrket artikkelen betydelig. I militærteoretisk sammenheng er det vanlig, om enn grovt forenklet, å skille mellom evolusjon i materiell, militær innovasjon og det som ofte omtales som revolusjon i militære affærer (RMA). Disse kategoriene er ikke analytiske endepunkter, men hjelpemidler for å avklare på hvilket nivå endring faktisk finner sted.
Tre kategorier
Materiellevolusjon beskriver teknologiske forbedringer som øker effektivitet innenfor etablerte former for krigføring.
Militær innovasjon innebærer endringer i organisering, doktrine eller samvirke som gjør det mulig å utnytte både nye og eksisterende kapasiteter på nye måter.
SKRIBENTEN: Oberstløytnant Carl W. Wilhelmsen.Foto: Joel Nziza, Forsvarets forum
En strategisk revolusjon forutsetter derimot mer enn teknologisk gjennombrudd eller taktisk suksess; den innebærer varige endringer i forholdet mellom politiske mål, militære virkemidler og beslutningsprosesser, altså i hvordan krig føres og avgjøres.
Plassert i et slikt begrepsmessig landskap fremstår det uklart hvilket analytisk nivå de beskrevne operasjonene faktisk tilskrives. Artikkelen gir et solid empirisk grunnlag for å diskutere både materiellevolusjon og militær innovasjon, men kan samtidig leses som om funnene tillegges strategisk betydning uten at terskelen for en slik påstand eksplisitt defineres.
Krigens natur og krigens karakter
Nettopp denne uklarheten gjør det nødvendig å trekke inn et tydeligere teoretisk korrektiv, ikke for å avvise empirien, men for å presisere hva slags endring den faktisk dokumenterer.
Her kunne både klassisk og moderne militærteori fungert som et analytisk korrektiv.
Clausewitz’ skille mellom krigens natur og krigens karakter gir et nyttig rammeverk for å forstå hvorfor ny teknologi sjelden endrer krigens grunnleggende logikk, men ofte påvirker hvordan denne logikken kommer til uttrykk i praksis.
Sett i et slikt perspektiv kan droner forstås som en endring i krigens karakter, altså i tempo, presisjon og risikofordeling, uten at dette nødvendigvis innebærer en strategisk transformasjon.
Tilsvarende kunne teorier om militær innovasjon og systemkrigføring bidratt til å analysere hvorvidt operasjoner som Spindelvev og Rising Lion representerer isolerte tilpasninger, eller inngår i et mer omfattende systemskifte der sensorer, beslutningssløyfer og effektorer integreres på nye måter.
En slik teoretisk forankring ville også åpnet for mer presise kriterier for strategisk betydning.
For eksempel: Endrer dronebruken balansen mellom offensiv og defensiv makt på et varig nivå? Reduserer den behovet for tradisjonelle kapasiteter, eller fungerer den primært som et supplement? Påvirker den politisk beslutningstaking ved å senke terskelen for maktbruk, eller flytter den bare risiko innenfor allerede etablerte rammer?
Ikke bare hva, men hvorfor
Uten å adressere slike spørsmål eksplisitt, blir det vanskelig å avgjøre om de beskrevne operasjonene peker mot et fundamentalt brudd, eller snarere illustrerer kjent militær logikk anvendt med nye teknologiske midler.
Poenget er ikke at artikkelen burde vært mindre empirisk, men at empirien i større grad burde vært underordnet et tydelig analytisk rammeverk. Militærfaglig debatt vinner ikke bare på å dokumentere hva som skjer, men på å forklare hvorfor det skjer. Og hva det betyr utover den konkrete hendelsen.
Ved å kombinere de solide observasjonene fra Spindelvev og Rising Lion med eksplisitt begrepsbruk, klare kriterier og forankring i militærteori, kunne artikkelen i langt større grad bidratt til å avklare om vi står overfor en strategisk endring, eller en videreføring av krigens grunnleggende logikk i ny teknologisk drakt.