Kronikk

«TSAREN»: I mars stiller Vladimir Putin til valg for en femte presidentperiode, og hans adferd den senere tid har illustrert hva en russisk «tsar» av i dag må iaktta for ikke å komme for mye på kant med sitt folk.
«TSAREN»: I mars stiller Vladimir Putin til valg for en femte presidentperiode, og hans adferd den senere tid har illustrert hva en russisk «tsar» av i dag må iaktta for ikke å komme for mye på kant med sitt folk.

Putin er liksom på valg. Han vinner, men Russland er dømt til å tape

Putin står i en spagat – én fot i krig i Ukraina, og én i det som helst skal være et fredelig Russland.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Putin ønsker seg et stort fremmøte ved presidentvalget i mars; det har med hans ego å gjøre. Krigen i Ukraina skal derfor tones ned og fred og ro skal herske på hjemmebane. Jeg mistenker ikke Putin for å være spesielt boklærd – mer «street smart» enn «book smart», for å si det slik. Det han har lest om Russlands historie har han tilpasset for å gi legitimitet for sitt ambisiøse prosjekt. 

Hadde han for eksempel lest Lev Tolstojs berømte roman «Krig og Fred» kunne han, om han hadde hatt et normalt mottagelig sinn, ha fått med seg hvordan krigens vilkårlighet og grusomhet uvegerlig fører med seg virkninger i hverdagslivet for folk flest. Ikke bare materielt, men i form av traumer. 

Han kunne også ha gjort seg tanker omkring Tolstojs eminente beskrivelse av hvordan de lange linjer i historien, med konflikter og forsoninger i en evig syklus, speiler menneskenes natur, både i samfunnet som helhet og i det enkelte individ. 

Putin i spagaten

Selv en russisk tsar som regjerte i århundrene før revolusjonen i 1917, som hadde uinnskrenket makt, og som sto ansvarlig kun overfor Gud, måtte ta et visst hensyn til sine undersåtter. Misnøye med levekårene kunne lede til at desperate folkemengder ble til en kraft som truet aristokraters og tsarers maktsentre og vellevnet. 

Med unntak av det de ortodokse prester serverte i religiøs innpakning om hva som skjedde i verden, var det store flertall av innbyggerne i dette enorme landet tilnærmet informasjonsløse i tidligere tider. 

Dagens russere er ikke informasjonsløse, selv om et massivt propagandaapparat søker å innprente en alternativ virkelighet i det totale informasjonstilfanget. «Det er trolig et voksende sinne i Russland, som vi ennå ikke ser», sa Tor Bukkvoll til ABC Nyheter i april i fjor. Han er sjefsforsker ved FFI. 

«Konsekvensene er skumle for det russiske samfunnet, nesten uansett hvordan krigen går, og hvordan den ender», sa han videre. Jeg deler Bukkvolls syn. 

Nadezhdin og valget

En russisk politiker, Boris Nadezhdin, fra partiet Borgerinitiativet i St. Petersburg. ønsker å benytte dette stille sinnet, og har nylig stått frem for å samle inn de underskrifter han trenger for å stille som kandidat ved presidentvalget medio mars. 

«Min første oppgave blir å stoppe konflikten med Ukraina, og deretter gjenopprette normale bånd mellom Russland og Vesten,» sier han til BBC. Han har vært oppfattet som positiv til Putin gjennom minst ti år, og den kritikk han har kommet med det siste året har så langt blitt tolerert av Putin. Han er nok mer i takt med Putins forbilde, tsar Peter den store, enn Putin selv. 

I mars stiller altså Vladimir Putin til valg for en femte presidentperiode, og hans adferd den senere tid har illustrert hva en russisk «tsar» av i dag må iaktta for ikke å komme for mye på kant med sitt folk. Putin står i en spagat – én fot i krig i Ukraina, og én i det som helst skal være et fredelig Russland. 

Resultatet av valget er riktignok gitt ved at alle seriøse konkurrenter er nektet å stille, noe russere flest selvsagt har fått med seg. Enda mer synlig for russerne er det at kandidater som sto på valg inntil nylig, og som kunne sies å ha en viss politisk pondus, har trukket seg. Et par-tre tannløse politikere er i all hast skjøvet frem på arenaen, blant annet 75-åringen Nikolaj Kharitonov fra kommunistpartiet og Leonid Slutskij, den ferske lederen for ultranasjonalistene.

Om ovenfor nevnte Nadezhdin blir godkjent som kandidat gjenstår å se; han vil uansett ikke vinne frem i et sterkt redigert valg og valgoppgjør, men han kan stimulere den misnøyen og det sinnet som synes å bygge seg stadig sterkere i befolkningen.

Frykten for sinte kvinner

I rekken av pinligheter kommer også Putins snuoperasjon i abortsaken. I flere år har han leflet med patriark Kirill, overhodet for den russisk-ortodokse kirken, ved å antyde at adgangen til å ta abort for russiske kvinner burde begrenses. 

Prosessen var kommet langt både i helsebyråkratiet og i parlamentet i forberedelser for et lov- og forskriftsverk som skulle stramme inn, da en meningsmåling nylig viste at et overveldende flertall av russiske kvinner vil ha seg frabedt slike innstramminger. Putin kom raskt på banen og sa at han syntes kvinner burde få bestemme selv om de ville ta abort. Det førte til bråstopp i de forberedende lovarbeider. 

VALGETS KVAL?: Resultatet av valget er gitt ved at alle seriøse konkurrenter er nektet å stille, noe russere flest selvsagt har fått med seg. Denne kvinnen stemte i St. Petersburg ved det russiske valget i 2021.
VALGETS KVAL?: Resultatet av valget er gitt ved at alle seriøse konkurrenter er nektet å stille, noe russere flest selvsagt har fått med seg. Denne kvinnen stemte i St. Petersburg ved det russiske valget i 2021.

Putin frykter sinte kvinner - når det er mange av dem. Mødre med sønner ved fronten i Ukraina organiserer seg og krever å få dem hjem etter snart to års tjeneste; de må da kunne erstattes av nye soldater, krever de. Mange har fått sønner og ektemenn hjem, men i kister. Rundhåndet økonomisk kompensasjon og æresbevisninger ved begravelser benyttes for å dempe kritikk. 

De om lag 200.000 soldatene på kontrakt som ble satt inn i operasjonen i Ukraina i februar 2022, var altfor få. Vi snakker om en front på henimot 1.500 kilometer, og i nordøst ble russerne feid ut av Kharkiv oblast i september 2022 av tre godt trente og utstyrte ukrainske brigader. 

Også de nye 300.000 soldater som ble mobilisert senere på høsten 2022 er blitt for lite; tapene har vært enorme. Nå er det planer om å mobilisere ytterligere 450.000, men Putin nøler med å iverksette – og det er selvsagt valget i mars som holder ham tilbake. Sinte kvinner i gatene med stopp-krigen-plakater og bilder av drepte sønner og ektemenn er nok et mareritt-scenario for Putin. 

«Det grønne skiftets» påvirkning

Putin har satt landets økonomi på krigsfot, og bruker i tillegg til løpende inntekter til statskassen stadig mer av reservefond, som er bygget opp av inntekter fra salg av olje og gass, til å smøre hverdagen for den vanlige russer og til å dekke økende kostnader ved krigen. Våpenindustrien produserer døgnkontinuerlig. 

Russland har enorme råvareressurser, men mangler mye av det som skal til for å omsette råvarer til salgbare produkter i markeder utenfor landets grenser. Mens Kina satser kraftig på omstilling til ikke-fossil energi og «det grønne skiftet» i alle samfunnssektorer, er ikke Russland på den banen i det hele tatt. 

Etter hvert vil russisk industri – også våpenindustrien – ikke være konkurransedyktig utenfor hjemmemarkedet. Det blir ikke inntekter, bare kostnader, av det våpenindustrien produserer, så lenge krigføring konsumerer alt. Droner fra Iran og artillerigranater fra Nord-Korea kommer heller ikke gratis. 

Kinas import av russisk gass og olje flater nå ut, og vil avta i årene fremover i takt med det kinesiske samfunns overgang til andre energikilder. Vi kan faktisk få se at en avtale mellom USA og Kina om å samarbeide for å redusere utslipp av klimaskadelige gasser, som ble inngått etter klimatoppmøtet i Glasgow i november 2021 (COP26), har en iboende omstillingskraft som rammer Russland, selv om Kina og Russland befinner seg i et «vennskap uten grenser», slik Putin og Xi Jinping har uttrykt det.

Vi må stå han av

Russlands ressurser er ikke ubegrensede, og det er vanskelig å se hvordan landet skal kunne hevde seg internasjonalt på sikt. Det er også en grense for hvor langt Putin kan gå i å undertrykke utslag av misnøye. Går han, eller hans etterfølger for langt, kan det eksplodere utenfor, og implodere innenfor Kremls murer. 

Vi må stå han av, sier de nordpå, og det er akkurat det vi må gjøre med Putins Russland. Sanksjonsregimet må ikke bare opprettholdes, men skrus hardere til. Stater som lukker øynene for brudd, og smuglernettverk som har spesialisert seg på å forsyne russerne med viktig teknologi og etterspurte varer, må straffes med alle midler som er tilgjengelige innenfor internasjonal lov og rett. 

Vi må bare ta inn over oss det beklagelige faktum at de vest-europeiske demokratier, og de demokratier utenfor Europa som støtter Ukraina, har kommet for sent i gang med å mobilisere egne økonomier og de deler av industrien som produserer for krig. Men det kommer nå. Tyskland, Frankrike og Storbritannia satser, og Polen er i ferd med å bli en militær stormakt. Alle gir så det monner, og tar kalkulerte risikoer når det gjelder egne beredskapsbeholdninger. 

Det er slett ikke dårlig det som skjer i de nordiske land heller, om vi ser litt stort på det, og tar med i betraktningen at det er ganske tynt med russisk militær kapasitet i de nordvestre deler av Russland. De to brigadene som normalt har utgjort forsvaret av baser og installasjoner på Kolahalvøya er for eksempel redusert til to kompanier. Resten er flyttet til fronten i Ukraina, og er antagelig nærmest utslettet som kampavdelinger. 

Mer krig i Europa? 

Putins retorikk om at militære kapasiteter skal økes i nordvest som følge av Finlands, og nå Sveriges medlemskap i Nato, inngår i serien av bløff og skremsler. Finland har seks brigader med forhåndslagre langs russergrensen på plass meget raskt, og cirka 250.000 soldater i reserven, som det heller ikke tar lang tid å mobilisere. Putin ville måtte sette inn minst en halv million soldater for å hamle opp med finnene. 

SVERIGE OG FINLAND: Svenske og finske styrker i Skoglund leir under Cold Response i 2022.
SVERIGE OG FINLAND: Svenske og finske styrker i Skoglund leir under Cold Response i 2022.

Under vinterkrigen og fortsettelseskrigen nøytraliserte finske styrker henimot halvannen million russiske soldater i drepte, sårede og savnede, og Stalin uttalte da «jernteppet» senket seg over kontinentet, at et folk som kjempet så tappert for sin selvstendighet skulle få være i fred; det fikk klare seg med en vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtale (VSB-avtalen av 8. april 1948). 

Sverige har mye å ta igjen med tre tiårs nedbygging av forsvaret etter Murens fall, men har de siste årene tatt kraftige grep for å gjenoppbygge og modernisere forsvaret. Et regiment har fått permanent basering på Gotland. «Den som behersker Gotland behersker Østersjøen,» sa tsar Alexander I i 1808, og det er vel fortsatt et visst hold i det utsagnet. 

I alle de nordiske land blir luftvern nå høyt prioritert, og beskyttelse av sivilsamfunnet, særlig kritisk viktig infrastruktur, er kommet høyt opp på den politiske agenda. Et kampflyvåpen på cirka 250 4. og 5. generasjons fly, med felles luftoperativt senter på Reitan – som er i ferd med å bli en realitet – er en formidabel avskrekkende kapasitet. 

Ett av mine barnebarn (15) fortalte meg for noen dager siden at pappaen til en venninne hadde hørt en «militærprofessor» si på TV at det ville bli mer krig i Europa om noen år. Hun lurte på om krigen kom til oss også. Jeg sa at det slett ikke er slik at professorer alltid har rett, og ga henne mitt syn på saken, som var tilnærmet kortversjonen av det jeg har skrevet i denne kronikken. Jeg fikk et smil og en god klem tilbake.

Powered by Labrador CMS