Økonomi er blitt et sentralt virkemiddel i den globale maktkampen – og forsvarssektoren er ikke skjermet.
MATERIELL: Fremover skal sektoren investere titalls milliarder årlig i våpensystemer og driftsmateriell. Illustrasjonsfoto fra øvelsen Formidable Shield på Andøya og NOMAD høymobilt luftvernsystem med kort rekkevidde.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien løfter frem nettopp økonomisk sikkerhet som grunnleggende for vår trygghet. Det er spesielt viktig å ha kontroll på eierskapsforhold og verdikjeder i forsvarssektoren.
Annonse
Siden den kalde krigens slutt har vi sett en enorm globalisering, med fremvekst av verdensomspennende verdikjeder og sammenvevde finansmarkeder.
Kina har blitt en økonomisk-teknologisk supermakt og verdens fabrikk. Det har bidratt til enorm velferdsvekst, men også større sårbarheter og avhengigheter, for Norge og for den norske forsvarssektoren.
Økonomiske transaksjoner er ofte nettopp bare det: en transaksjon hvor økonomiske ressurser bytter hånd. Men de kan også være virkemidler som fremmede stater utnytter – i dag eller i fremtiden – for å få fordekt innpass til sensitiv informasjon og systemer, eller for å hindre vår ressurstilgang når det virkelig gjelder.
Som den nasjonale sikkerhetsstrategien tydelig understreker, er tiden forbi da økonomi og sikkerhet var to adskilte domener. Få steder er konsekvensene viktigere enn i forsvarssektoren.
Fremover skal sektoren investere titalls milliarder årlig i våpensystemer og driftsmateriell. Hundrevis, om ikke tusenvis, av leverandører er involvert i å sikre at materiellet og forsyningene sektoren avhenger av blir levert til riktig tid og er pålitelig i en krise- eller krigssituasjon.
Sektoren må også beskytte sensitiv og gradert informasjon. Sikkerhetstruende økonomisk aktivitet utgjør en trussel mot alle disse behovene.
Noen er velkjente, som forstyrrelser i tilganger til ressurser eller eksportmarkeder. Norge havnet i Kinas «fryseboks» etter Nobelprisutdelingen i 2010, mens både Japan og USA har opplevd eksportstans av sjeldne jordarter og andre viktige mineraler fra Kina.
KINESISKE REAKSJONER: Daværende leder for Nobelkomiteen Thorbjørn Jagland satt med en tom stol ved siden av seg da han skulle dele ut Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo i 2010. Liu satt da i fengsel for «undergraving av statsmakten». Kina reagerte sterkt på utdelingen.Foto: John McConnico, AP, NTB
Et sentralt poeng er imidlertid at fremmede stater også kan skaffe tilgang til ressurser, informasjon og posisjoner som styrker deres maktbase og åpner for sikkerhetstruende virksomhet i fremtiden.
Oppkjøp, eiendomsinvesteringer, tjenesteyting eller andre bidrag i verdikjeder kan muliggjøre etterretningsaktivitet. Økonomiske avhengigheter kan utnyttes for å forme særinteresser eller påvirke opinionen i viktige saker, inkludert forsvarsspørsmål. Tilgang til leverandørkjeder, ressurser eller landområder kan styrke en motstanders militære evner eller tilrettelegge for sabotasjevirksomhet.
Disse eksemplene viser dessuten hvordan økonomisk aktivitet kan utnyttes direkte i militære operasjoner.
De mest bekymringsfulle handlingsmåtene er de usynlige truslene i våre åpne markeder: etterretning, datainnsamling og posisjonering for fremtidig sabotasje. Mens sanksjoner og handelskrig foregår offentlig, krever fordekte eierskap og leverandørkjeder mer oppmerksomhet.
En balansekunst
I arbeidet med å håndtere sikkerhetstruende økonomisk virksomhet, er balansegangen mellom åpenhet og beskyttelse viktig, men krevende. Både den norske økonomien, forsvarssektoren og forsvarsindustrien er avhengig av varer, ekspertise, kapital og teknologi fra utlandet. Næringslivet og forsvarsindustrien trenger selv å kunne eksportere og investere utenlands.
Samtidig er moderne verdikjeder komplekse og strekker seg på tvers av fysiske og digitale sfærer, og vi omgir oss med sammenkoblede systemer nær sagt overalt. Det er derfor utfordrende å kontrollere og regulere økonomisk aktivitet som kan være sikkerhetstruende.
Det er også krevende å vite om en økonomisk transaksjon har rene kommersielle formål eller er en trussel. En kommersiell transaksjon i dag, kan dessuten utnyttes av en fremmed stat i morgen. Dessuten kan det være vanskelig å plassere skylden for økonomisk virkemiddelbruk. Hvis en tjenesteleverandør i utlandet bruker tid på å oppdatere programvare, hvordan skal vi vite om det er intensjonelt og ikke et uhell?
Forsvarssektoren er utsatt
Sikkerhetstruende økonomisk virksomhet er en utfordring som langt fra avgrenser seg til forsvarssektoren – den berører hele det norske samfunnet. Likevel er det spesielt kritisk at forsvarssektoren reduserer sårbarheter og styrker robustheten i møte med denne typen trusler.
I artikkelen vår viser vi hvordan sikkerhetstruende økonomisk virksomhet kan finne sted. Det er et viktig første steg for å forstå, avdekke, forebygge og håndtere truslene, men mye arbeid gjenstår.
Vi trenger mer kunnskap om hvilke forsvarsfunksjoner og -ressurser – inkludert råvarer, komponenter, programvare, ferdigprodukter og tjenester – som særlig er utsatt.
Forsvarsansatte som jobber med investeringer og innkjøp må vurdere påliteligheten til leverandører. Eksisterende leverandørforhold og avtaler bør kartlegges med hensyn til risikoen for forsyningsbrudd, etterretnings- eller sabotasjevirksomhet. Og hver enkelt av oss må være årvåkne og rapportere inn mistenkelig økonomisk aktivitet.
Når økonomiske transaksjoner krysser landegrenser, må også responsen det. Vi må vite mer om andre lands vurderinger av trusselbildet og tiltakene de har introdusert. Dessuten må allierte land samarbeide og koordinere innsatsen mot økonomiske trusler. Dette gjelder ikke minst i forsvarssektoren.
Dagens sikkerhetssituasjon er mer kompleks og alvorlig enn på lenge. Terskelen for å bruke militærmakt blir stadig svekket. Men det gjør også skillelinjen mellom økonomisk og sikkerhet. Det er krevende, men helt nødvendig, å styrke kontrollen av forsvarssektorens økonomiske transaksjoner.
