Meninger
Fra Forsvaret til politiet – ett år med nye innsikter
Politiets tilnærming til sivile i stressende og ekstreme situasjoner er noe Forsvaret kan lære av.
ØVELSE: Overgangen fra Forsvaret til politiet handler ikke først og fremst om å skifte uniform, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto fra sivil-militær øvelse i Kragerø, «Mímisbrunnr».
Foto: Jo Straube, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Etter 31 år i Forsvaret tok jeg steget over i politiet. Overgangen var større enn forventet – men også mer meningsfull enn jeg kunne forestille meg.
Dette er noen av mange refleksjoner jeg har gjort meg etter ett år i ny uniform.
Da jeg forlot Forsvaret etter tre tiår i tjeneste, visste jeg at jeg bar med meg en tung ryggsekk av erfaringer, verdier, kultur og holdninger. Jeg visste også at jeg måtte møte det nye med nysgjerrighet, ydmykhet og læringsvilje.
Det jeg ikke visste – var hvor mye jeg skulle kjenne meg hjemme i politiet. For selv om ytre struktur og oppdrag er ulike, ligger det en felles kjerne i bunn: Å stå i tjeneste for noe større enn oss selv. Å bidra til trygghet, tillit og beredskap – i møte med menneskene i vårt eget samfunn.
Tett på livet – tett på mennesket
Forsvarets arbeid preges ofte av operasjoner, planverk, prosedyrer og langsiktig struktur. I politiet derimot, er det hverdagen som banker på døra. Her er det mennesker i krise, barn i sårbare situasjoner, familier i oppløsning – og vi er der når det skjer.
Den direkte kontakten med menneskers virkelighet gjør noe med deg. Det gir en umiddelbar følelse av relevans og mening. Man ser også umiddelbar effekt av det arbeidet man gjør.
Samtidig stiller det høye krav til mer enn bare faglighet. Det handler om å kunne møte mennesker med respekt, ro og tilstedeværelse – uansett hvor kaotisk situasjonen måtte være. Her har jeg sett en formidabel styrke i politiet: Evnen til å kommunisere klart og trygt i pressede situasjoner, særlig i møte med psykisk syke. Politiets tilnærming til sivile i stressende og ekstreme situasjoner er noe Forsvaret kan lære av.
Etterretning som fellesnevner
Når det gjelder etterretning og informasjonsdeling, har Forsvaret et svært godt utviklet system, gode prosesser og høy faglig dyktighet. Det var en del av mitt ansvarsområde i Forsvaret, og jeg vet hvor avgjørende dette er for operativ evne.
Derfor er det inspirerende å se hvordan politiet nå arbeider målrettet for å bli mer effektive og systematiske på tvers av distrikter, avdelinger og seksjoner – og jeg mener politiet kan - og bør - hente enda mer erfaringer fra Forsvaret innen etterretning.
Dette blir helt avgjørende for å møte framtidens utfordringer, hvor både utvikling og handling skjer raskere og mer uforutsigbart enn før.
Presisjon, notoritet og læring på tvers
Politiet har en tydelig og strukturert tilnærming til straffesaksprosessen, med et sterkt fokus på bevis, dokumentasjon og notoritet. Dette gir en viktig etterprøvbarhet og presisjon som Forsvaret kan lære mye av – særlig når det gjelder hvordan komplekse hendelser loggføres, analyseres og følges opp.
Den systematikken og kravene til kvalitet i dokumentasjon bidrar til en sterk rettssikkerhet og en tydelig ansvarsplassering. Dette er læring Forsvaret kan ha nytte av, særlig i operative sammenhenger med sivile dimensjoner.
En tilbakemeldingskultur å hente inspirasjon fra
Erfaringene mine har også synliggjort områder der politiet kan lære av Forsvaret. Ett av dem er tilbakemeldingskulturen. I Forsvaret er det en del av profesjonen å gi og motta konstruktiv korreksjon.
Det oppleves ikke som kritikk – tvert imot er det et uttrykk for at man bryr seg, og vil gjøre laget/teamet bedre. Fravær av tilbakemelding tolkes ofte som likegyldighet. Fravær av tilbakemeldinger gjør slik at laget/teamet ikke blir så gode som de kan bli.
I politiet ser jeg større varsomhet rundt dette – kanskje av frykt for å trå feil, eller for å skade relasjonen. Men skal vi vokse som kolleger og som organisasjon, må vi tørre å være ærlige. Det krever både trygghet og mot. En sterk tilbakemeldingskultur bygger ikke ned – den bygger lag.
Ledere som ser mennesket bak uniformen
Både Forsvaret og politiet er avhengige av sterke team og kompetente ledere. Men det er ikke nok å lede på struktur og mål – vi må lede på relasjon. I begge etater ser jeg en stadig tydeligere forståelse for dette: At vi må være tett på folka våre. Se dem, lytte til dem, og støtte dem.
Vi må gi retning, uten å detaljstyre. Godt lederskap handler i stadig større grad om relasjonsledelse – å være tett på, å forstå, å motivere og engasjere. Å lede mer – og styre mindre. Det er da vi klarer å beholde våre ansatte – vi må unngå kompetanseflukt og personellmangel.
Å komme inn som «ny» etter 30 år i én kultur har vært både krevende og lærerikt. Det har tvunget meg til å stille spørsmål – og noen ganger utfordre det etablerte. Men det har også lært meg hvor viktig det er med mangfold i erfaringer og perspektiv.
Noen ganger trenger vi folk som ikke «alltid har gjort det sånn». En forutsetning er da at man bruker den «nye» kompetansen inn i det etablerte. At man får effekt av tilført kompetanse. For det er i spennet mellom det etablerte og det nye at utvikling skjer. Vi må jakte utvikling, progresjon og resultater.
Ett år senere
Ett år etter overgangen kjenner jeg på en dyp motivasjon. Jeg er stolt av å være en del av politiet – en etat som forvalter tillit, bygger trygghet og står tett på samfunnet. Jeg tar med meg det beste fra Forsvaret – og lærer hver dag av kolleger som håndterer en krevende hverdag med imponerende profesjonalitet.
Min erfaring så langt? Overgangen fra Forsvaret til politiet handler ikke først og fremst om å skifte uniform – men om å videreføre et verdigrunnlag. Om å stå i samfunnets tjeneste. Og om aldri å slutte å lære.
