Et langt og nært forsvarssamarbeid må bli enda tettere – og helt sømløst

Norge og Storbritannia undertegnet forrige uke den mest vidtrekkende forsvarsavtalen mellom våre to land i nyere tid. 

Samarbeidsavtalen, kjent som «Lunna House», utgjør langt mer enn et politisk signal i en urolig verden. Den representerer konkret samhandling på et dypt operasjonelt og industrielt nivå, og vil, om vi lykkes, forankre Norges sikkerhet på en ny og sterkere måte. 

Fremtiden for norsk forsvarsevne handler ikke kun om våpen og soldater, men i økende grad om samvirke, informasjonsoverlegenhet, felles trening og teknologisk samutvikling.

Dette er ventilen vi nå åpner helt opp, for vi har ikke råd til å la denne muligheten passere.

Informasjon som en strategisk valuta

Frem til nylig har nordområdene vært et område med relativt lave spenninger og høy grad av samarbeid, men dette er nå i ferd med å stå i fare. 

Vi ser økende konkurranse og trusselnivå – ingen tviler lenger på at det sikkerhetspolitiske presset mot Norge og våre allierte øker. Russisk aktivitet på, under og over havoverflaten intensiveres. Under slike forhold blir tilgang på, og kontroll over, informasjon et avgjørende fortrinn. 

Her har avtalen med Storbritannia et betydelig potensial. Kombinasjonen av norsk romovervåking, bunnsensorer og nasjonale ISR-systemer (etterretning, overvåking og rekognosering), sammenflettet med britisk kapasitet, vil gi en informasjonsdominans over Nord-Atlanteren og Barentshavet. 

Fremtiden handler ikke nødvendigvis om synlig strid i luften, på bakken, på havet eller under havoverflaten, men i alt det man ikke kan se: kabler som blinker, sensorer som slutter å rapportere eller datafeeder som plutselig blir blinde. 

I møte med slike trusler må de to landene ikke bare dele informasjon, de må utvikle felles metodikk for hvordan data tolkes, hvordan kunstig intelligens brukes til filtrering, og så videre. 

Dette krever ikke bare teknologisk samarbeid, men felles opplæring, doktrineutvikling og god informasjonsflyt. I realiteten; et felles operasjonelt nervesystem.

Felles flåtestrategi

Et sentralt element i Lunna House-avtalen er samordningen av flåtestrategi gjennom felles anskaffelse av fregatter, den britiske Type 26-plattformen. 

Det norske og britiske forsvaret «hardwares» på denne måten sammen for mange tiår fremover. Dette er strategisk klokt av flere årsaker. 

For det første gir det øyeblikkelig synergieffekt gjennom identisk materiell, logistikk, treningsopplegg og bemanning. 

For det andre tvinger det fram en kontinuerlig dialog om videreutvikling og forbedring, ettersom valgene Norge tar i dag, får direkte innvirkning på Royal Navys fremtid, så vel som den norske marine. 

Her snakker vi ikke bare om «interoperabilitet» i klassisk forstand, men om felles beslutningskraft og uuttalt vetorett på begge sider av Nordsjøen.

Dette er slik man oppnår varig allianse, ikke (kun) høytidelige erklæringer og møter på ministernivå, men gjennom daglig, teknisk og operasjonell samhandling.

Felles opplæring som grunnmur

Samarbeidet får størst effekt når den norske og britiske marinen faktisk trener sammen, og kan løse oppdrag side om side med samme taktiske og tekniske utgangspunkt. 

Dette betyr en betydelig satsing på felles øvelser, ikke bare årlige vinterscenarioer i Indre Troms, men gjennom alle årstider, i ulike klimasoner og maritime forhold.

Dette er ikke bare en forberedelse på felles innsats i konflikt, men bygger grunnlaget for tilliten og reaksjonskraften som kreves for å håndtere mer komplekse trusler, som sammensatte digitale, hybride og ikke-konvensjonelle angrep.

Utfordringer og lærdom 

Samarbeidet fordrer en ny åpenhet og tillit. Informasjonsdeling må gå på tvers av historisk silobaserte strukturer, og det må være en vilje til å slippe hverandre inn i rom som tradisjonelt har vært nasjonale festninger. 

På industrisiden må det etableres definerte avtaler om teknologiutvikling og eksport, slik at begge parter ser seg tjent med å investere i felles løsninger. 

PA Consultings erfaringer fra komplekse forsvarsprogrammer som SSN-AUKUS (ubåtsamarbeidet mellom Australia, Storbritannia og USA) og Global Combat Air Programme, bedre kjent som Tempest (Storbritannia, Japan og Italias felles utviklingsprogram for et 6.-generasjons Stealth kampfly), viser at suksess krever mer enn teknologi og velregulert formelt samarbeid.

Vi anbefaler at Norge og Storbritannia:

• Investerer tid i å etablere felles kultur og arbeidsmåter tidlig; dette reduserer friksjon og sikrer at samarbeidet fungerer under press. 
• Identifiserer og harmoniserer kritiske «enablers»; policy, informasjonsteknologi, sikkerhet, eksportkontroll og felles digitale verktøy må på plass for å muliggjøre reell integrasjon. 
• Bygger fleksibilitet inn i styringsmodellen; multinasjonale programmer er preget av usikkerhet, så evnen til å tilpasse seg er avgjørende. 
• Avklarer nasjonale og felles mål; spenninger mellom suverenitet og allianseprioriteter må håndteres åpent for å unngå beslutningslås. 
• Sikrer kompetanse og robusthet i teamene; internasjonalt samarbeid krever erfarne ressurser som tåler kompleksitet og tvetydighet

Kort sagt: Et tett, sammenvevd samarbeid må baseres på felles prosesser, gjensidig respekt og en «ett lag»-mentalitet. Lunna House-avtalen legger til rette, men det er gjennom praktisk integrasjon og kontinuerlig utvikling at vi vil lykkes. Og lykkes, det må vi.

Les også:

Meninger

Hvor er Nato, Raabye?

Meninger

Det går for sakte

leder

Forsvaret styrkes, men kommunene strever