Kronikk
Briste eller bære
for Europa
Et EU preget av indre splittelser vil bli møtt med jubel både i Kreml og i MAGA-bevegelsen.
VENDEPUNKTER: Trump har ikke bare sviktet Ukraina og USAs europeiske Nato-allierte, men også i stadig større grad stilt seg på Putins side, skriver kronikkforfatteren.
Foto: Jo Straube, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Den 24. februar 2027 vil det være fem år siden Russland innledet sin fullskala invasjon av Ukraina, i åpenbar strid med folkeretten. President Putins nyimperialistiske felttog – hans «spesielle militære operasjon» – var ment å være en kortvarig og avgjørende erobringskrig. Men det ble raskt åpenbart at han hadde undervurdert sin motstander.
Ukrainerne har vært fast bestemt på å forsvare seg, uansett hva det måtte koste, og i en periode kunne de regne med støtte fra et samlet Vesten, der USA og Europa sto sammen om å yte både militær og sivil bistand.
Men mye har skjedd i løpet av de siste fem årene, og utviklingen på den politiske arenaen har vist seg å være viktigere enn utviklingen på slagmarken.
Det viktigste var selvsagt maktskiftet i USA, der Donald Trump etterfulgte Joe Biden som president tidlig i 2025.
Vendepunktene
Trump har ikke bare sviktet Ukraina og USAs europeiske Nato-allierte, men har også i stadig større grad stilt seg på Putins side. På dette tidspunktet ville det knapt overraske noen om den nåværende amerikanske administrasjonen åpent skiftet side og formelt sluttet seg til Putins leir.
Utviklingen i Europa har vært vel så betydningsfull. EU, som vanligvis preges av indre motsetninger, har vist en uvanlig grad av samhold og besluttsomhet i støtten til Ukraina, samtidig som samarbeidet med land utenfor EU, som Storbritannia, Norge og Canada, er blitt styrket.
Denne felles fronten viser at Europas demokratier forstår hva som står på spill.
Ved å støtte Ukraina kan de ivareta sine egne sikkerhetsinteresser, til tross for at de er blitt forlatt av det landet som tidligere beskyttet dem.
Så langt har det tiltakende ytre presset på Europa, som befinner seg i en skvis mellom Putin i øst og Trump i vest, bare styrket følelsen av samhold.
Egosentrisk nasjonalisme
Ved raskt å ta grep for å ivareta sitt eget forsvar viser Europa også vilje til å etablere seg som en selvstendig global makt. Selv om europeerne fortsatt har en lang og (økonomisk) kostbar vei foran seg, er det første store skrittet allerede tatt.
Den virkelige faren for Europa kommer nå innenfra. Til tross for samholdet og støtten til Ukraina, må Europa håndtere historisk forankrede forskjeller når det gjelder verdensanskuelse og en gjenoppblomstring av Europas mest selvdestruktive arvelige sykdom: egosentrisk nasjonalisme.
Tilhengere av denne ideologien betrakter politisk integrasjon med nabolandene som et onde, snarere enn en kilde til styrke.
Hvis de får anledning til det, vil de forspille Europas historiske mulighet til å etablere en selvstendig rolle, der de europeiske landene verken er avhengige av eller dominert av verdens øvrige stormakter.
Den nasjonalistiske sjåvinismens tilbakekomst utgjør derfor Europas største fare. En slik politikk truer med å gjenopplive de historiske konfliktene og fiendskapet som flere generasjoner av europeere trodde de endelig hadde lagt bak seg.
Den store ironien er at dersom nasjonalistene får det som de vil, vil Europa uunngåelig bli underlagt fremmede makter.
Forholdet mellom Frankrike og Tyskland vil være det tydeligste tegnet på denne risikoen i 2027.
Frankrike skal velge sin neste president i april–mai, etterfulgt av parlamentsvalg kort tid senere.
Utfallet av disse valgene vil ikke bare avgjøre maktfordelingen i Frankrike. Dersom Marine Le Pen, leder for ytre høyre-partiet Rassemblement National (Nasjonal samling), vinner presidentvalget, kan dette bli begynnelsen på en gjennomgripende systemendring med alvorlige konsekvenser for Europa.
Et EU preget av indre splittelser vil bli møtt med jubel både i Kreml og i MAGA-bevegelsen.
Den økonomiske situasjon
For å gjøre vondt verre har kroniske budsjettunderskudd ført til at Frankrike står overfor en gjeldskrise. Uten betydelige budsjettkutt og smertefulle sosiale reformer vil enhver fransk regjering fortsette å bryte eurosonens finanspolitiske regler, noe som vil øke spenningene i forholdet til Tyskland.
Men også i Tyskland er det utsikter til politisk kaos, som følge av en svak føderal regjering, en forbundskansler som er upopulær selv blant sitt eget partis velgere, og en vanskelig økonomisk situasjon.
Resultatet kan bli en radikal endring av det tyske partisystemet, ledsaget av fremveksten av det nynasjonalistiske ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD).
I verste fall kan 2027 bli et skjebnesvangert år for Europa.
USA kan trekke seg permanent tilbake fra kontinentet etter først å ha gått over på Putins side, samtidig som det fransk-tyske samarbeidet, som utgjør kjernen i EU, kan bryte fullstendig sammen som følge av kaotiske innenrikspolitiske forhold.
Putin og Trump vil da, med støtte fra Kina, forsøke å påtvinge Ukraina en «fred» som innebærer en tilnærmet kapitulasjon, omfattende territorielle tap og alvorlige innskrenkninger av landets suverenitet.
Trump har allerede kunngjort at han ønsker å forhandle fram en slutt på krigen gjennom et trepartsmøte med Putin og Kinas president Xi Jinping, uten at verken Ukraina eller Europa sitter ved forhandlingsbordet.
Hvis det er dette som regnes som stormaktsledelse i den nye verdensordenen, må europeerne våkne opp.
Dette kan være vår siste sjanse til å velge suverenitet fremfor underkastelse.
