Læring og utvikling har vært og vil være en viktig del av krig. I både Ukraina og Midtøsten ser vi det samme. Selv i Irak, i fasen fra 2003 til 2011, så vi noe av det samme. For hvert nye mottiltak allierte styrker utviklet, utviklet geriljagruppene nye angrepsmetoder.
Det interessante er derfor ikke at vi vet dette. Det er hvorfor vi fortsatt bruker fem år i snitt på investeringsprosjekter, ifølge Riksrevisjonens egne tall.
Svaret finner vi i hvem som faktisk styrer lærings- og utviklingssløyfen.
Avstand og nærhet
Nassim Taleb har beskrevet mekanismen under navnet «skin in the game». Beslutningstakere som er skjermet fra de negative konsekvensene av egne vurderinger, bygger systematisk dårligere vurderinger enn de som selv bærer risikoen, mens de fortsatt høster gevinsten hvis det går bra.
Poenget hans handler ikke om uniform mot dress, men om avstand fra konsekvens versus nærhet til konsekvens. En stabsoffiser som aldri har stått i beslutningen han skriver doktrine om, havner i samme kategori som en byråkrat.
Spenningen ligger derfor ikke mellom jurister og offiserer/ikke-jurister, men mellom teoretikere og praktikere.
De som formulerer doktrine, enten det er akademikere eller stabsoffiserer på høyskolenivå, har insentiver for å bygge helhetlige, konsistente rammeverk, uten personlig kostnad hvis rammeverket viser seg å være feil.
De som skal bruke materiellet i felt, betaler prisen selv når planene ikke holder.
Gode intensjoner
Det er neppe tilfeldig at oppdragsbasert ledelse ble født av offiserer som nettopp hadde tapt, ikke av en akademisk komité. Samme dynamikk gjelder Replicator-programmet i USA. Det faktum at verdens mektigste forsvar strever med det samme, viser bare at Talebs mekanisme virker uavhengig av hvor mye penger som står bak.
Sivilt-militært samarbeid kan derfor ikke bare handle om å hente inn sivil kompetanse til Forsvaret, men også om beslutningsmyndighet som gir raskere utvikling, og et mandat til å beholde det som virker og forkaste det som ikke gjør det i et raskt tempo.
Dette krever et raskere anskaffelsesløp enn det ordinære, ikke bare gode intensjoner innenfor det som allerede finnes.
Det er riktig at utviklingstempoet har endret seg, og det skyldes i stor grad bruken av kunstig intelligens. KI er ikke bare ett av flere eksempler på kommersielt tilgjengelig teknologi som driver denne utviklingen, men trolig den viktigste enkeltdriveren akkurat nå.
UTVIKLING: Det ukrainske selskapet Armadrone viste Forsvarets forum sine «Punisher»- og «Rex»-droner i 2024. Droneutviklingen i Ukraina har gått raskt fremover.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Den har blitt selve mottiltaket i den koevolusjonsspiralen Torgersen beskriver. Når FPV-droner møter jamming, er svaret i økende grad KI-basert målgjenkjenning som lar dronen fullføre angrepet uten kontakt med operatøren etter at radiolinken er brutt.
Organisasjon slår teknologi
Den avgjørende ressursen i morgendagens læringssløyfe blir dermed ikke bare doktrine og institusjoner, men regnekapasitet. Evnen til å prosessere data og trene modeller raskt nok til at beslutningene kommer før motstanderen rekker å reagere.
Den pågående krigen mellom USA og Iran viser hvor bokstavelig dette må forstås.
I mars angrep iranske droner to amerikanske skydatasentre i Emiratene og et tredje i Bahrain. Det er første gang et land bevisst har rettet militære angrep mot kommersielle datasentre under en pågående krig.
Norge vet og har lenge visst at organisasjon slår teknologi. Det som mangler, er viljen til å gi beslutningsmyndighet til dem som faktisk bærer konsekvensen, og evnen til å bygge og beskytte regnekraften som gjør rask læring mulig i det tempoet krigen nå og fremtiden vil kreve.
