På tide å se nye realiteter i kvitøyet

«Kom hjem, kom hjem . . .», sang vår avholdte trubadur Ole Paus, og for den låten fikk han Spellemannsprisen i 2012.

Det kunne være en idé å la Paus’ særegne stemme bringe dette ønsket gjennom høyttalere i Forsvarsdepartementet – kanskje også, med lavt volum, i våre militære hovedkvarterer.

Det hadde ikke vær så dumt å få sangen avspilt ved åpning av møter i Stortingets utenriks- og forsvarskomite, heller, når det nye storting og dets komitéer er på plass etter høstens valg.

Norge har sannelig gjort sitt i internasjonale operasjoner gjennom årene. De fleste i FN- og Nato-sammenheng, men også i EU-, OSSE- og direkte USA-ledede operasjoner har vi vært med.

De «tyngste» i Midtøsten, denne kruttønnen av en region som nok en gang har eksplodert, hvor over 20.000 norske soldater har tjenestegjort i UNIFIL i Sør-Libanon gjennom de to tiårene fra 1978 til 1998, og i Afghanistan – også gjennom to tiår, fra 2001 til 2021 – først under USAs ledelse som en artikkel 5-operasjon før FN ga et mandat for UNAMA i 2002, hvor godt over 9000 norske soldater har gjort tjeneste. Ti mistet livet.

Gode relasjoner

Overalt har de norske soldatene gjort seg fordelaktig bemerket. Det har vært norske myndigheters policy å oppnå synlighet der hvor våre innsatsstyrker har vært satt inn.

Rask reaksjon med godt trente og velutstyrte soldater, med villighet til å ta risiko og vise evne til å løse oppdrag med god balanse mellom profesjonelt militært håndverk og det man kan kalle moralsk utholdenhet. Spesialsoldatene våre ble derfor de som oftest ble deployert der man kunne vente krevende situasjoner fra første stund.

Det var imidlertid viktig for nordmennene å etablere gode relasjoner til lokale myndigheter og befolkningen. Det var ikke kjennetegnet for alle nasjonaliteter som var representert i de ulike operasjoner, for å si det mildt. Amerikanerne vil kanskje gjerne, men får det som regel ikke til.

Galest med USA

I de evalueringer som er gjort av norske innsatsstyrkers deltagelse i senere års operasjoner, som i Afghanistan og Libya, gis et bilde av Norge som en god alliert, som gjør jobben bedre enn noen, men «that’s it».

Det kan ikke vises til at det utrettes noe positivt av varig verdi i de samfunn hvor operasjonene fant sted; fordi forutsetningene rett og slett ikke var til stede. Det er empirisk grunnlag for å kunne fastslå at det var der USA gikk i spissen, og dro FN og allierte med seg, at det gikk som galest.

De aller fleste som bekler sersjant- og offiserstillingene i dagens forsvarsorganisasjon, fra generalen på toppen til dem som driver tjenesten i garnisoner og på stasjoner rundt om i landet, har enten selv erfaring fra eller er påvirket av andre med erfaring fra utenlandsoperasjoner. Det er ikke til å unngå at det har satt, og fortsatt setter spor.

At det har hatt positiv effekt å kunne måle seg mot, og å lære av andre, er utvilsomt – selv om jeg har det inntrykk at våre soldater, befal og offiserer har mer å lære fra seg enn å ta til seg i en «benchmarking».

Uansett – gode soldater utfører de oppdrag de blir satt til uten å mukke, når oppdraget er godt forklart og forankret hos den enkelte før gjennomføringen skjer, og deres ledere går foran som gode eksempler, viser integritet og omsorg for alle.

Hakkende galt

Det er rikspolitikerne våre vi må ha lov til å konfrontere. Når de to såkalte regjeringsbærende partier, Høyre og Arbeiderpartiet, regelmessig konsulterer hverandre på toppnivå for å unngå uenighet om sikkerhets- og forsvarsspørsmål, for deretter å snekre brede forlik i Stortinget om å bygge ned Forsvaret – med cirka 85 prosent i løpet av få år – og like brede forlik om å bygge det opp igjen når åpne krigshandlinger er tilbake i Europa, og vår stormaktsnabo i nordøst er aggressoren – ja, da er det et varsel om at noe er hakkende galt.

La meg også ta med at politikerne reduserte forsvarssjefens lederrolle og styringsmuligheter i det som er omtalt som et omvendt militærkupp for 25 år siden, for deretter å la departementet, som er gjort til et politisk sekretariat, støttet av en flokk med kommunikasjons- og andre rådgivere, detaljstyre underlagte etater (Forsvaret er en etat!) etter den nye modellen med det fancy navnet New Public Management – med et omfattende, tidkrevende rapporteringsregime.

Bekymringsfull utvikling

Det har skjedd en utvikling over tid som er bekymringsfull. Vi bruker fortsatt betegnelsen «politiske ledere» om statsråder og stortingsrepresentanter, men det vi kan observere har lite med lederskap å gjøre – med noen få unntak.

Kronikk

Kan EU erstatte Nato?

Politikk blir en form for manøvrering, et spill, hvor dyktighet måles i evnen til å skaffe oppslutning om «saker», som i en kjapp og kortpustet medieverden ikke trenger å være basert på verken faglig innsikt, generelt gode kunnskaper eller alminnelig etterrettelighet i forhold til hva som er sannhetsgehalten i «sakene».

En ny kultur, båret frem av en ny politisk elite, har fått utvikle seg, i betydelig grad påvirket og muliggjort – eller skal vi si lokket frem - av en pengerikelighet som ingen andre land kan oppvise maken til. En «alternativ nasjonal formue» som rikspolitikerne kan forsyne seg av i stedet for å måtte prioritere innenfor de rammer som en realøkonomi ville ha satt.

En ny tid

Egentlig burde vi ved høstens valg ha sett nye, yngre politikere som i valgkampen kunne vært friere i sin dialog med velgerne enn det som er mulig med de etablerte partiledere og deres grep om makten. Det er en ny tid, en ny verden, som krever en annen mental innstilling og bedre styringskompetanse hos dem som skal lede nasjonen i fremtiden.

Det er fint å se at våre militære ledere er i ferd med å «komme hjem», og viser entusiasme og handlekraft i oppbyggingen av et nytt og bedre nasjonalt forsvar, med god dynamikk i samarbeid og samordning med våre nordiske naboer. Det konkrete fremstøt som gjøres for å dekke «hull» i et nordisk forsvarskonsept mot et mer aggressivt Russland, ved etablering av et fremskutt alliert nærvær i Nord-Finland, lokalisert i Rovanemi og Sodankylä, er et strålende eksempel.

Min kullkamerat fra Krigsskolen, generalmajor (p) Odd Vincent Skjøstad, skrev om denne svakheten i Forsvarets forum den 26. mars i år, og er nok overveldet over den raske responsen.

Helikoptre på bakken

Det er naturlig at en militær toppfigur viser seg frem for våre soldater der de er under løsning av et oppdrag de er pålagt fra øverste hold. Generalløytnant Ingrid Gjerde gjorde i så måte en flott jobb på dekket til fregatten KNM Roald Amundsen på den andre siden av jordkloden, der hun ga uttrykk for stolthet over mannskapenes innsats og store forsvarsvilje.

Men det er noe som skurrer. Det er ikke der en norsk fregatt skal være. Og det klinger litt hult når hun sier at det er et eksempel på godt inegrert samarbeid med en alliert, at vi har et britisk helikopter om bord på fregatten. Sannheten er at vi ikke har maritime helikoptre selv!

Vi satte 14 NH90 på bakken, som skulle vært på fregattene og kystvaktfartøyene våre, og vi gjorde det fem måneder etter at Russland hadde gått til angrep på Ukraina i februar 2022. Mange land er misfornøyd med samme helikoptertype, og har sagt opp eller vil si opp avtalen med leverandøren, som Australia, Sverige og Belgia.

Finnene sliter videre med sine. De setter imidlertid bare ikke så viktige systemer som helikoptre på bakken før en erstatning er på plass i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Men Norge gjorde det; andre kommer jo og hjelper oss om ballongen skulle gå til værs, er et tenkesett som nå bør være bannlyst.

Stoltenberg kom seg unna

Det er også helt naturlig at spesialstyrkenes tillitsvalgte peker på det han mener er det helikopteret som passer best for disse enhetenes operasjoner. Vi snakker om profesjonelle soldater – trolig verdens beste – som vet hva som vil fungere best for dem.

Men det er et amerikansk helikopter, i likhet med det som er satt i bestilling for å erstatte (noen av) NH90. Det er ille nok at vi har en kampflyflåte som amerikanerne har bukten og begge endene med, om vi ikke også skal havne i samme avhengighetssituasjon for Sjøforsvarets største og viktigste fartøyer og for spesialstyrkene.

I Det hvite hus sitter en president som vi ikke kan stole på, og det er ingen god strategi å dukke under bordkanten og håpe at «det går over», for han kan bli sittende lenge (i dobbelt forstand, siden bena til Trump ser ut til å svikte ham), og skulle visepresident J. D. Vance bli hans etterfølger kan det gå fra ille til verre.

Amerikanerne er monomant opptatt av å selge, og ingen bør innbille seg at det er med omtanke for Nato-lands sikkerhet at han har presset på for fem prosent av brutto nasjonalprodukt til forsvar – han skal ha allokert mer penger i forsvarsbudsjettene for kjøp av amerikanske våpensystemer.

Stoltenberg kom seg unna i siste liten. Mark Rutte må skrive en bok når han går av som Natos generalsekretær, hvor han forklarer at han egentlig formulerte seg slik i den famøse e-posten til Trump, at alle (underforstått: med noenlunde høy IQ) måtte forstå at det var en subtil fornærmelse. Trumps ego er så stort at det ville stå i veien for ham å se det slik, må han skrive. Ellers går han over i historien som «spyttslikker par excellence».

Det er på tide å se de nye realiteter i kvitøyet. Og vi har de beste forutsetninger for å klare oss bra uten å dilte etter stormakter rundt i verden, og å hoppe når de sier hopp. 

Les også:

Kommentar

Spyttslikking som metode

Meninger

Putins fred vil bli Ukrainas undergang

Kronikk

Arktis i endring