Kronikk
Arktis i endring
Norges ansvar er større og alvorligere enn våre politiske ledere synes å forstå.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Selv Halvdan Koht, vår utenriksminister i siste del av 1930-årene, som er blitt tillagt utsagnet om at den beste utenrikspolitikk er å ikke ha en utenrikspolitikk (det var visstnok Bjørnstjerne Bjørnson som sa det i sin tid), kunne vise kløkt og handlekraft utenlands.
Med kalkulert risiko gjennomførte han i 1938 og litt inn i 1939 en intensiv diplomati- og beslutningsprosess på vegne av regjeringen Johan Nygaardsvold, som resulterte i annektering av Dronning Mauds land i Antarktis. Det skjedde som følge av rykter om at Tyskland forberedte en hemmelig ekspedisjon med de samme hensikter.
Med britiske signaler om at en norsk annektering ville bli akseptert, snappet lille Norge en stor bit av Antarktis foran nesen på Tyskland. Vi hadde ingen maktmidler å stille opp med, men ekspedisjoner som hadde kartlagt geografi, klima og mulig ressursutnyttelse, og det var godt nok for folkerettslig aksept. Den som tar initiativ kan oppnå mye, og få andre til å forholde seg til de føringer og rammer som initiativtageren legger.
Mørke skyer
Kohts fredsengasjement var likevel det som preget hans utenrikspolitiske gjerning mest. Det var sterkt, ekte og prisverdig, men han drev det bare for langt etter at bestrebelsene i Folkeforbundets regi for nedrustning og varig fred brøt sammen i 1934.
Adolf Hitlers retorikk dro mørke skyer over Europa. Men Koht sto fast på at småstater kunne holde seg utenfor konflikter og krig mellom stormakter, bare de samarbeidet og forholdt seg nøytrale i forhold til stormaktene.
Hans credo fikk imidlertid aldri hold i avtalefestede tiltak om troverdig militært forsvar, selvforsyning og nøytrale handelspolitiske og diplomatiske forbindelser med stormaktene. At vi pleiet tettere kontakter med briter enn andre, merket man seg i Berlin, som vi vet.
Stille i båten
At annekteringen av Dronning Maud land ble akseptert av andre stater, om enn akkompagnert av en del mishagsytringer, hadde som nevnt med Norges profil som polarnasjon å gjøre.
Polfarere som Roald Amundsen og Fridtjof Nansen var navn som ruvet, særlig Nansen med sin innsats under hungersnøden i Russland under borgerkrigen, og hans arbeid for flyktninger under og etter 1. verdenskrig. Det ga ham Nobels fredspris i 1922.
At Norge ble gitt ansvaret for og suvereniteten over Svalbard på vegne av det internasjonale samfunn i 1920, kom som en naturlig følge av denne profilen – og landets geografiske beliggenhet, naturlig nok, noe annekteringen i Antarktis ikke kunne begrunnes med.
Norge har skjøttet dette ansvar på en god måte gjennom de hundre årene som er gått fra Svalbardtraktaten trådte i kraft i 2025. Bedrifter og borgere fra de 44 traktatlandene likebehandles i et forvaltningsregime som passer på at øyriket ikke benyttes til militære formål, og at sårbar natur beskyttes gjennom streng lovgivning.
Stormakten Russland ønsker å dele forvaltningen av øygruppen med Norge i et kondominium, og har regelmessig kommet med kritikk av norske lover og aktiviteter. Dette er håndtert bra gjennom årene – stort sett ved å la være å svare på kritikk og føre en «sitte-stille-i-båten» policy.
Nå er den tiden over, og kunne den fredsæle Koht ta initiativ og skape resultater for Norge i Antarktis, bør dagens politiske ledere, som kan dra fordel av å representere et land med internasjonal profil både som polarnasjon og som «humanitær stormakt», kunne ta initiativ og legge føringer for utviklingen i et Arktis som endres raskt.
USA på etterskudd
USA er kommet på etterskudd i Arktis. Donald Trump gir et annerledes uttrykk for USAs bekymring for utviklingen enn hva tidligere amerikanske presidenten har gjort. Direkte og brutalt.
Å ønske geopolitiske endringer som kan gi bedre kontroll over havområder som betyr mye for sikkerhet og økonomi i fremtiden, som Nordvestpassasjen, er nå én ting; å true naboland og allierte i Nato med annektering av deres territorier, endog med antydning om bruk av militærmakt, er et absolutt lavmål.
USA er kommet bakpå i forhold til Russlands ekspansjon, som skjer med utgangspunkt i russiske, arktiske territorier på land og til havs. De russiske territorier er de langt største i forhold til øvrige arktiske staters, og er målbevisst utviklet gjennom generasjoner for å utnytte regionens ressurser.
Tusenårig historie
Det arktiske havområdet, Polhavet, og de tilstøtende kyststrekningene blir stadig mer tilgjengelige etter hvert som isen smelter og tundraen minker. Hele området vil i all overskuelig fremtid være preget av spesielle klimatiske forhold, med sårbare økosystemer og fauna; men med havbunn, øyer og kyststrekninger som rommer enorme rikdommer.
Det innebærer at området vil bli gjenstand for økende menneskelig aktivitet. Bare de arktiske statene Canada, USA, Russland, Danmark/Grønland og Norge kan gjøre krav på sokler og økonomiske soner, men de er forpliktet av folkeretten til å tillate andre lands sivile fartøyer å passere gjennom sonene.
Polhavet binder Atlanterhavet og Stillehavet sammen, og dermed de amerikanske, europeiske og asiatiske kontinentene.
Denne utviklingen innebærer utfordringer for Norge. Vi er en viktig aktør ved og i Polhavet, primært gjennom kyststrekningene i Nord-Norge og rundt Svalbard. Jan Mayen må også nevnes. Golfstrømmen gjør disse havstrekningene isfrie og derved til de mest tilgjengelige i hele Polhavet.
Dette har åpnet for et omfattende fiske, som våre forfedre har nytt godt av gjennom mange hundre år, og vi i dag. Samkvem og handel mellom nordmenn og russere i disse hav- og kystområdene har en tusenårig historie, og etter at grensen ble offisiell i 1826 og nedfelt i Grensekonvensjonen mellom Norge og Russland, har vi en historie med en av verdens mest stabile grenser gjennom to århundrer.
Store ansvarsområder
Men endringene i de geopolitiske forhold generelt, og i Arktis spesielt innebærer nye utfordringer, og også store forpliktelser for Norge. Det meste av trafikken over Polhavet mellom Asia og Europa, og mye av trafikken mellom østkysten og vestkysten av Amerika, vil følge sjøruter over havområder hvor det er vårt ansvar å hevde jurisdiksjon, et ansvar som stiller krav til både vilje og evne til tilstedeværelse og håndtering av situasjoner som oppstår.
Norske havgående kystvaktfartøyer får store ansvarsområder å overvåke, og det bør bli flere av dem. Langtrekkende droner vil bli en viktig supplering. Den pågående diskusjonen mellom Washington, Nuuk og København understreker betydningen av at hvert land har en troverdig evne til å håndheve jurisdiksjon.
Det fremkommer også med all tydelighet i det press som stormakten USA utøver, at de enkelte stater må kunne underbygge sin forvaltning av havdomener med militære kapasiteter, som både kan forebygge og håndtere kriser eller konfliktsituasjoner.
Svalbards posisjon
Det sprer seg en frykt for at diskusjonen om Grønlands fremtid som statsterritorium også kan innebære at det kommer en diskusjon om Polhavet, både generelt og om Svalbards posisjon spesielt.
Russiske diplomater har benyttet diskusjonen om Grønland til å hevde at Svalbards folkerettslige status og geopolitiske tilhørighet også kan bli et stridsspørsmål. Rent folkerettslig er dette uhørt, men selv det uhørte synes i dagens situasjon å bli satt til side når stormaktene tar seg til rette. Svalbard er norsk statsterritorium.
Øygruppens kontinentalsokkel er en forlengelse av sokkelen utenfor Fastlands-Norge og øyenes økonomiske sone del av eksklusiv norsk økonomisk sone i Norskehavet og Barentshavet. Vi forvalter disse havområdene og øyene i henhold til folkerettens prinsipper og de spesielle avtaler som definerer sokler og soner.
Økt trafikk
Svalbardtraktaten gir oss særlige forpliktelser til å sikre at all relevant virksomhet på og ved øygruppen har samme vilkår. Det er allerede en stor internasjonal forskningsaktivitet på øyene. Kineserne er på plass og vil med stor sannsynlighet øke sin aktivitet i årene som kommer.
De seneste årene er Svalbard blitt et interessant reisemål med unike naturopplevelser. Kontroll med all menneskelig aktivitet som kan representere en trussel vil bli styrket etter et nylig vedtak i Stortinget (Svalbardmeldingen, i november 2024).
En større, mer variert og avansert norsk økonomisk virksomhet kan likevel realiseres uten at miljøet trues, og det vil ikke bare være økonomisk interessant, men også virke stabiltetsfremmende i Polhavet.
Økt maritim trafikk vil gjøre Svalbard til et viktig støttepunkt. Desto mer som andre trafikkårer mellom Europa og Asia får kapasitetsproblemer eller forstyrres på annet vis.
Den amerikanske presidenten, Donald Trump, har pekt på sammenhengen mellom Panamakanalen og Polhavets sjøruter. Det vil trolig også melde seg interesser og konkrete planer om utvinning av eventuelle petroleumsforekomster på norsk Svalbardsokkel og for oppdrettsaktivitet.
De antatt store mineralforekomstene på og rundt øyene har stor oppmerksomhet, og vil kunne materialiseres ved initiativ fra norsk side.
Svakhet for Norge
Energitilgangen vil bli en utfordring. Det kan løses av et nytt kraftsystem, som baseres på thorium-drevne kjernereaktorer. Disse kan også gi varme til bedrifter og husholdninger, i tillegg til energi i driften av større industrivirksomhet.
Thorium er en lokal ressurs, men det vil ta tid før den og andre mineralressurser lokalt kan utvinnes og utnyttes. I dette tidsspennet kan thorium kjøpes fra lager i europeiske land, for eksempel Frankrike. Lokale råvarer, billig energi og relativt korte avstander til store markeder vil gjøre Svalbard interessant for mange former for industri.
Det vi trenger mest nå, er rikspolitikere med evne til å tenke langsiktig og strategisk med nasjonale interesser som høyeste prioritet, interesser som sammenfaller med ønsket om lavspenning i Nordområdene.
Forståelsen av betydningen for dette synes dessverre å være fraværende hos flertallet av dem som innehar de viktigste politiske ombud.
Det er en stor svakhet for småstaten Norge, som kan bli en puppet-on-the-string mellom rivaliserende stormakter om vi ikke viser initiativ og tar grep som kan forebygge og dempe fremtidig konfliktpotensial.
