Kronikk
Kan EU erstatte Nato?
Ikke hvis du spør flere av våre mest anerkjente forskere og spesialister på internasjonal sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Få nordmenn, inkludert EU-tilhengere, har uttrykt noe ønske om at EU skal overta som sikkerhetsgarantist for Nato. Til det er Atlanterhavspakten for sterkt integrert i vår bevissthet og identitet.
Vi har følt oss trygge under den amerikanske paraplyen. I tillegg betrakter mange EU med skepsis.
Dersom USA skulle redusere sin rolle, eller trekker seg helt ut av Europa, fremstår rest-Nato som den beste sikkerhetsløsningen for Norge. Men krystallkula og fremtiden har aldri vært mer uklar, selv for ekspertene.
Et bedre spørsmål blir derfor om EU kan erstatte Nato hvis nødvendig. Og hva betyr i tilfelle svaret på dette spørsmålet for Norge?
Hva om fem år?
For ikke mange ukene siden uttalte general Robert Mood seg om europeisk forsvarsevne på NRKs nyhetsmorgen. På spørsmål om Europa kan forsvare seg, svarte han nokså bestemt «nei». Men forsvare seg mot hvem? Og når?
Spørsmålet trenger tidsangivelse og kontekst: Kan Europa forsvare seg mot russisk militær aggresjon i dag? Som kjent har Russland kastet hele sin landmakt mot Ukraina, men klarer likevel ikke å ta resten av Donbas. Svaret blir derfor ja; ikke fordi Europa er sterkt, men fordi Russland er redusert.
Generalen har selvsagt noen poeng, men de gjelder et stykke inn i fremtiden – og bare dersom Europa unnlater å ruste kraftig opp.
Hva da om fem år? Det korte svaret er at det er opp til Europa. Fremdeles er det tid til å utlikne et revansjistisk og aggressivt Russland.
Se til Warszawa. Polen alene vil være relativt mye sterkere i 2030 enn det Ukraina var forut for fullskalainvasjonen i 2022.
Det hevdes gjerne at Nato er konstruert for amerikansk ledelse, at 80 prosent av Natos forsvarsinvesteringer ligger utenfor EU, og at Natos organisering og kommandostruktur vanskelig kan erstattes.
For det første har slik prosentregning begrenset nytte. Ikke alle amerikanske styrker er tilgjengelige for det europeiske teateret.
Eksempelvis er brorparten av US Navy basert i Stillehavet, og Uncle Sam må, selv under en storkrig i Europa – og kanskje særlig da, avskrekke fra asiatisk opportunisme.
Dernest hersker det liten tvil om hvor Storbritannia står. London stiller opp for Europa med alt de har, uansett farge og symbolikk på kommandovimpelen. Det er i deres nasjonale interesse, og det er i deres historiske karakter. I tillegg vil den pågående EU-ledede opprustingen påvirke regnestykket utover i perioden.
Det største dilemmaet
Til slutt er det lite som er uerstattelig, ei heller en amerikansk ledet kommandostruktur.
Hvis USA trekker seg ut i morgen, Nato-flagget fires ved militære hovedkvarter i Europa og EU-flagget heises, vil offiserene bytte skuldermerke, fortsette jobben og tilpasse planene. Akkurat slikt vi er trent til.
Det hadde selvsagt ikke gått smertefritt, men det hadde nok gått bedre enn hva mange pessimister tror.
EU-motstandere harselerer med at det ikke finnes noen EU-hær, men det finnes ingen Nato-hær heller. Føderal militærmakt er ikke på agendaen i Europa i dag. Væpnede styrker er et nasjonalt anliggende, og med noen få unntak overføres kommando og kontroll over militære avdelinger først etter eksplisitte nasjonale beslutninger.
Et amerikansk uttrekk fra Europa vil gjøre spesielt vondt for frontlinjestatene, heriblant Norge og flere av de nye Nato-medlemmene i øst.
For europeere flest, blir det av noe mer akademisk interesse om arvtakeren på sikkerhetsområdet kalles rest-Nato eller Den europeiske forsvarsunion under EU. Så lenge de føler seg noenlunde trygge.
Det er vi nordmenn som står overfor det største dilemmaet: Skal vi fremdeles legge alle eggene i den prioriterte Nato-kurven, eller også se oss om etter alternativer? Selvfølgelig må alternativene tilby støttegarantier og ikke kun uforpliktende samarbeid. Da blir det ikke mange igjen på lista. Våre naboer har gjort tilsvarende valg, og de valgte raskt.
Nato og EU er ikke konkurrenter
Svaret på spørsmålet i tittelen blir ja i dag, og slik planene står også om fem år. EU kan erstatte Nato hvis nødvendig, men kun dersom EU virkelig vil. Hvor Norge står om fem år, er mer diffust. Vi håper og tror at Nato består, eventuelt at rest-Nato plukker opp tråden. Men håp er ingen metode, og tro passer bedre i kirken enn i sikkerhetspolitikken.
For land som satser alt på ett kort, er det viktig å huske: Nato og EU er ikke konkurrenter, slik noen kanskje opplever fra utsiden, men komplementære og gjensidig forsterkende organisasjoner – hver med styrker og svakheter hva gjelder å ivareta sine respektive medlemmers sikkerhet i en mer krevende verden innenfor et utvidet sikkerhetsbegrep.
Fraværet av åpent politisk-strategisk samarbeid mellom Nato og EU på grunn av spesielle forhold i det sydøstlige Europa, herunder Kypros-konflikten, ødelegger ikke for pragmatisme og praktiske løsninger.
23 europeiske land med 450 millioner innbyggere som er medlemmer av begge organisasjoner sørger for det.
