Gi oss et sted å melde oss!

Norge sitter på en formidabel, men ubenyttet forsvarsressurs: titusenvis av menn og kvinner med militær erfaring. Dette er personer som har gjennomført førstegangstjeneste, befalsskole og krigsskole – og som fortsatt har motivasjon, kompetanse og vilje til å bidra. Hvorfor organiserer vi dem ikke? 

Folkelig mobilisering

Dagens sikkerhetssituasjon gjør dette mer aktuelt enn noen gang. Krigen i Ukraina har avslørt at storstilte bakkekrigshandlinger i Europa ikke tilhører historien. 

Russland viser med all tydelighet vilje og evne til å bruke militærmakt mot sine naboland – og demonstrerer samtidig et utholdenhetsnivå og en mobiliseringsevne som vestlige demokratier i liten grad matcher. Dette bør være et alvorlig varsku, også for oss i Norge.

Samtidig har krigen vist hvor avgjørende det er med bred folkelig mobilisering og lokal forsvarsvilje. 

Ukraina har lykkes i å stå imot en militær overmakt nettopp fordi store deler av befolkningen ble aktivisert – både gjennom offisielle strukturer og frivillige innsatsgrupper. De har forstått at nasjonalt forsvar ikke kan overlates utelukkende til profesjonelle styrker.

Hvorfor følger ikke Norge etter?

Under den kalde krigen hadde vi et mobiliseringsforsvar som involverte hele landet. 

Se til andre land

Heimevernet og Hæren hadde et bredt apparat for å raskt kunne aktivisere store styrker med våpen, basert på tidligere vernepliktige og reservister. Mange husker det fortsatt: mobiliseringskortet i lommeboken og øvinger med jevne mellomrom.

Andre land gjør det fortsatt. I Storbritannia har Territorial Army, nå Army Reserve, vært en bærebjelke i forsvaret i over 100 år. Lokalt forankrede avdelinger med sivile soldater som trener deltid og kan mobiliseres ved behov – side om side med regulære styrker.

Norge bør se til slike modeller igjen. 

Hver by og bygd kunne hatt sitt eget kompani (150–200 personer), og større byområder egne bataljoner (800–1000 personer). Ikke som fulltidssoldater, men som organiserte og trenede reservister. Lokalt, forankret i nærmiljøet.

Undertegnede har til sammen 20 års erfaring fra Hæren, med utdanning fra både befalsskolen og krigsskolen. Ja, kroppen er litt rusten – men motivasjonen er høy, og erfaringen teller. Vi vet det er tusenvis som oss der ute: Tidligere soldater og befal, klare for å bidra dersom krisen kommer. 

Men vi trenger et sted å melde oss.

Stavanger og Sandnes bataljon

Med litt organisering, en brøkdel av forsvarsbudsjettet – og god, gammeldags norsk dugnadsånd – kunne dette vært på plass i løpet av kort tid. 

Da snakker vi om et Norge med betydelig høyere beredskap, med kanskje 500.000 mobiliserbare, ikke bare 70.000 som i dag. Vårt naboland, og nå Nato-allierte, Finland kan totalt mobilisere cirka en million. Befolkningen i Finland er omtrent på størrelse med den norske, så dette burde være gjennomførbart.

Det er en kostnadseffektiv måte å heve terskelen for enhver fiendtlig aktør som måtte vurdere Norge som et lett bytte – noe vi ikke lenger kan ta for gitt at vi ikke er.

Vi gleder oss til den dagen vi kan tre inn i Stavanger og Sandnes Bataljon.

Fikk du med deg disse debattene?

Kronikk

Krigens påkjenning og psykisk førstehjelp

Kronikk

Europas eksistensielle valg

Meninger

Finnmark er ikke på Østlandet – men beredskapen vår er det