Finnmark er ikke på Østlandet – men beredskapen vår er det
Hva skjer hvis E6 stenger og ferga stanser midt i januar? I Nesseby i Øst-Finnmark vet vi svaret: Butikken er tom i løpet av en uke. Matlageret vårt ligger 1800 kilometer unna.
NESSEBY: Hele landet trenger beredskap – men ikke lik beredskap, skriver ordfører Nilssen. Illustrasjonsfoto av helsesenteret på Nyborg i Nesseby kommune.Foto: Lena Kristiansen, Nesseby kommune
Berit RanveigNilssenOrdfører, Unjárgga gielda/Nesseby kommune
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Stortinget har nylig behandlet Totalberedskapsmeldingen. Resultatet er syv nye utredninger. Ingen nye lagre. Ikke ett eneste nytt konkret tiltak for oss som bor i grenseområdene mot Russland.
Annonse
Vi får en ny totalberedskapsplan. En ny politiplan. Ny kriselovgivning. Ny digital sikkerhetsstrategi. Ny strategi for samfunnssikkerhet. Nye analyser.
Og kanskje – en gang – et styrket sivilt-militært samarbeid.
Alt dette er viktig. Men det gir oss verken mat, strøm, varme eller drivstoff når krisen treffer.
I Nesseby deler vi beredskap med Oslo og risiko med Finland. Forskjellen er at Finland har mat og drivstoff til hele befolkningen i seks måneder. Vi har for sju dager – og én matbutikk.
LANG REISERUTE: Skal man kjøre langs E6 i Norge, tar det rundt 32 timer fra Gardermoen til Nesseby kommune. Kjøretiden avhenger av trafikken. Om man kjører gjennom Finland og Sverige kan man spare inn ni timer.Foto: Google maps
Matbutikkens lager ligger ikke i kommunen. Matlageret ligger på Gardermoen – 1800 kilometer unna. Forsyningen er avhengig av én vei.
Det skal bare ett avvik til – én stengt vei, én konflikt, én storm – og matforsyningskjeden ryker. Og vi er nabokommune med Finland.
Det vi har på lager – er det vi har
Vi vet at beredskap er mer enn planer og PowerPoint-presentasjoner. Det handler om å holde liv i befolkningen når nasjonale systemer svikter. Det handler om mat på lager, varme i hus og medisiner i skuffen. Ikke prosedyrer på papir.
Nesseby kommune har, på bakgrunn av vår ferske ROS-analyse, anbefalt alle innbyggere å ha egenberedskap i minst to uker. Det er vår første forsvarslinje.
Siden staten ikke vil etablere egne matvarelagre i Finnmark, vil kommunen umiddelbart vurdere å etablere lokal matvareberedskap, slik at vi kan sikre innbyggerne våre ved langvarige forsyningsbrudd.
Hva skjedde med «Nå er det alvor»?
Totalberedskapskommisjonen kalte rapporten sin «Nå er det alvor». Og det er det også. Kommisjonen foreslo tydelige tiltak rettet mot regioner med høy risiko – og pekte spesielt på Øst-Finnmark som strategisk sårbart.
De anbefalte en nasjonal tiltakssone for Troms og Finnmark, med konkrete investeringer i forsyning, infrastruktur og statlig kapasitet. Alt skulle sees i sammenheng: beredskap, helse, bosetting og forsvar.
Men da saken kom til Stortinget, ble språket rundere – og virkemidlene mindre forpliktende. Det som skulle være en konkret plan for utsatte områder, ble til en generell oppskrift for hele landet.
Klare anbefalinger for statlig tilstedeværelse og støtte i nord
Plan for lokal kapasitet og lokale lagre
Forslag til ansvarsfordeling og gjennomføring
I stortingsmeldingen fikk vi:
Generelle oppfordringer om samordning, samarbeid og øvelser
Ingen tiltakssone, ingen frister og ingen midler
Øst-Finnmark er nevnt, men ikke fulgt opp
Resultatet er at ansvaret ligger igjen hos kommunene, men uten at rammevilkårene styrkes.
80 år med frihet – og uten matberedskap i nord?
I forrige uke markerte vi at det er 80 år siden Norge ble frigjort 8. mai. I Finnmark startet frigjøringen allerede høsten 1944. Vi husker fortsatt hva det kostet å stå alene, hva som skjer når forsyningene uteblir og hjelpen lar vente på seg.
Frihet må forsvares – ikke bare med våpen, men med beredskap.
BRANN: Frigjøringen av Finnmark oktober 1944. Før tyskerne trakk seg tilbake fra Kirkenes og Sør-Varanger, satte de fyr på kullageret til A/S Sydvaranger. Lokalbefolkningen prøvde å slukke brannen, men klarte det ikke. Bildet viser frivillige som arbeider i den brennende kullhaugen.Foto: Ole Friele Backer, NTB
Norge har vært her før. Før 9. april 1940 ba fagmiljøene om beredskapslagre og styrket motstandskraft. Politikerne den gang nedsatte komiteer. Vi visste hva som kunne komme – men brukte tiden på å tenke.
Resultatet kjenner vi. Da ufreden kom, var vi ikke klare. Nå risikerer vi å gjøre det samme i sakte film.
Beredskap må tilpasses virkeligheten
Neste gang stormen kommer – snø, cyber eller krig – er det for sent med planer. Da teller bare det vi har på lager. Og i Finnmark er det fortsatt tomt.
Hele landet trenger beredskap – men ikke lik beredskap. Risikoen er ulik, og tiltakene må også være det.
Det er ikke for sent, men vi har ikke mer tid å miste.