Kronikk
Europas eksistensielle valg
Jeg mener at den mest fornuftige og respektable tilnærmingen til det den amerikanske presidenten sier er både å ta ham på ordet og på alvor.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Denne kronikken ble først publisert i Project Syndicate.
I årevis har jeg benyttet enhver anledning til å oppfordre EU og medlemslandene til å investere mer i forsvaret.
Da Russlands president Vladimir Putin startet sin fullskala invasjon av Ukraina, spurte jeg gjentatte ganger (som medlem av Europaparlamentet) hvilke ytterligere bevis vi trengte for å erkjenne truslene som hele Europa står overfor.
Hva ville vi – som europeere – gjøre hvis vår sikkerhet ble truet mens vår nærmeste allierte, USA, var opptatt med andre ting?
Et globalt ansvar
I dag står vi overfor nettopp en slik situasjon. Representanter for amerikanske myndigheter sier åpent at de ikke har til hensikt å bruke mesteparten av sin tid eller sine ressurser på det de anser som europeiske anliggender.
Ifølge utenriksminister Marco Rubio har USA «andre prioriteringer å fokusere på».
Jeg skjønner det. Den globale supermakten har et globalt ansvar, og antallet kriser og konflikter rundt om i verden, som krever oppmerksomheten til amerikanske myndigheter, ser bare ut til å øke.
I tillegg til utfordringene på den vestlige halvkule, den ustabile situasjonen i Midtøsten og de alvorlige spenningene mellom de to atommaktene India og Pakistan, er det også et overordnet mål å redefinere forholdet til Kina. Og i henhold til det amerikanske forsvarsdepartementets offisielle planleggingsdoktrine kan USA ikke lenger utkjempe mer enn én stor krig om gangen.
Den sittende amerikanske regjeringen har kommunisert sitt standpunkt i klartekst. «Vi er her i dag for å gi direkte og utvetydig uttrykk for at sterke strategiske realiteter hindrer USA i å ha hovedfokus på Europas sikkerhet», uttalte forsvarsminister Pete Hegseth i Brussel i februar i år.
USAs visepresident J.D. Vance var enda mer direkte da han uttalte at «hele Europas sikkerhetsinfrastruktur ... har blitt subsidiert av USA», selv om det verken er i Europas eller USAs interesse «at Europa skal være en permanent sikkerhetspolitisk vasall av USA». President Donald Trump har selv gjentatte ganger beskyldt Europa for å «snylte på» og «utnytte» USA.
Marginalisert eller tungvekter
Vi europeere liker kanskje ikke det vi hører, men vi kan ikke late som om vi ikke hører det. Vi må være forberedt på at USA ikke bare toer sine hender i forhold til Ukraina, men til og med i forhold til Europa. Sylvie Kauffmann i Le Monde hevdet nylig at «det er tryggere å forberede seg på det verste enn å håpe på det beste». Vi kan og bør gjøre begge deler – håpe og forberede oss. Tillit, men også visshet om hva som skjer.
Helt siden Trump kunngjorde sitt presidentkandidatur i 2015, har det vært to ulike måter å tolke ordene hans på. Noen mener at vi bør ta ham på alvor, men ikke ta ham på ordet, mens andre oppfordrer oss til å gjøre det motsatte: ta ham på ordet, men ikke alltid på alvor. Jeg mener at den mest fornuftige og respektable tilnærmingen til det den amerikanske presidenten sier er både å ta ham på ordet og på alvor.
Slik verden ser ut i dag, innebærer dette at Europa står overfor et eksistensielt valg. Vi kan delta i det globale spillet samlet og som en tungvekter, eller vi kan dømme oss selv til marginalisering.
Mye har allerede blitt gjort for å bli en tungvekter. Siden 2016 – like før Trumps første presidentperiode – har Nato-landene, ikke iberegnet USA, økt sine årlige forsvarsbudsjetter med 98 prosent, fra 255 milliarder dollar til 506 milliarder dollar.
Målrettede tiltak
Putins krigføring i Ukraina har nå vart i mer enn tre år. EU og medlemslandene har vist seg villige til å bruke enda mer penger på forsvar og til å slutte opp om en mer samarbeidsorientert, rasjonell og effektiv tilnærming til forsvarsplanlegging og innkjøp av forsvarsmateriell. Den nye forsvarsavtalen mellom EU og Storbritannia er nok et tegn på det nye strategiske samholdet.
Vi er i stand til å avskrekke Russland. Vi trenger ikke å matche USAs militære kapasitet. Vi trenger bare en god nok forsvarsevne slik at Putin revurderer sine vinnersjanser i en konfrontasjon med et forent europeisk fellesskap av demokratiske nasjonalstater.
Europas befolkning krever helt klart at vi utvikler et revitalisert europeisk forsvar. Ifølge Europakommisjonen mener 71 prosent av EUs borgere at unionen må styrke sin evne til å produsere militært utstyr, mens 77 prosent støtter en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Dette gir europeiske ledere mandat til å tenke nytt og iverksette målrettede tiltak.
Tre forutsetninger for fred
Men hvor lang tid vil det ta å gjenopprette freden i Ukraina og stabiliteten i Europa? Jeg tror vi må basere våre beslutninger på tre forutsetninger.
For det første bør vi se på dette som en krig mellom det tidligere hovedsetet for et imperium og det denne makten anser som en opprørsk koloni. Historien viser at kolonikriger vanligvis tar rundt ti år før de er over. Alt mindre enn det bør betraktes som en bonus.
For det andre bør vi erkjenne følgende: For at invasjonslandet skal kunne begynne å forhandle i god tro, må det konkludere med at invasjonen var et feilgrep. Det må erkjenne at kostnadene ved krig – og ved å underkue den tidligere kolonien – er større enn fordelene kolonien eventuelt kan gi.
For det tredje – og gitt forutsetningene som nevnt over – bør vi huske på at kolonikriger vanligvis avsluttes av en annen gruppe ledere enn de som startet kampene.
Europeisk sikkerhetsbyrde
Ja, det vil koste penger å styrke den europeiske forsvarsevnen og samtidig støtte Ukraina. Siden starten på Russlands angrepskrig har EU og medlemslandene bidratt med mer enn 165 milliarder dollar i støtte til Ukraina og landets befolkning.
Det er et betydelig beløp, men det utgjør likevel mindre enn 1 prosent av EUs samlede bruttonasjonalprodukt (som utgjør rundt 19.000 milliarder dollar). Vi kan absolutt gjøre mer.
Og etter hvert som vi styrker Europas forsvar, må vi ikke miste av syne hvorfor vi gjør det: Vi iverksetter tiltak for å styrke vår egen sikkerhet, ikke for å undergrave den transatlantiske relasjonen, men for å forbedre den.
For å unngå et strategisk dilemma, må vi europeere være i stand til å hjelpe USA med å forsvare sine allierte ved å påta oss vår del av sikkerhetsbyrden.
Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.
Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate/ImpactCEE, 2025.
