Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Når Trygve Hegnar i et innlegg i Finansavisen (gjengitt i Forsvarets forum 18. april) stiller spørsmål ved om Forsvaret, med forsvarssjef Eirik Kristoffersen og sjef for forsvarsstaben, Ingrid Gjerde i spissen, har de verktøy og den kompetanse som kreves for å håndtere de enorme innkjøpene av nytt materiell som den nye langtidsplanen legger opp til, har han jo dessverre grunnlag for det.
Eksemplene på svak håndtering av materiellanskaffelser har mange pekt på, både av interne og eksterne aktører, særlig det siste tiåret. Forsvarsanalytiker John Berg har trolig vært den krasseste, og kom med et et svingslag i Aftenposten senest 12. april.
Jeg har vært innom det selv, også – flere ganger.
Prioriteringer – hvem har myndighet?
I tillegg til de bekymringer som Hegnar og Berg kommer med, bør nevnes at Forsvarsstaben er betydelig redusert i antall hoder de siste par årene; en følge av Kristoffersens eget initiativ for å kutte i en altfor topptung organisasjon. Prisverdig, men har kanskje også en pris.
Både det, og den nylig påbegynte sektorreformen, har relevans i denne sammenhengen. Reformen burde helst vært kommet lenger, men det må da kunne tas noe på forskudd her.
Forsvarsminister Bjørn Arild Gram ga i fjor flere ganger uttrykk for at forsvarssjefen må gis større ansvar og bedre muligheter for styring av virksomheten i egen etat, Forsvaret, noe som må forstås både i forhold til Forsvarsdepartementet, med dets byråkrater og den politiske ledelsen, samt i forholdet til en annen etat under departementet, Forsvarsmateriell.
At det også betyr myndighet til å gjøre prioriteringer på tvers av forsvarsgrenene innad i Forsvaret bør si seg selv, men helt sikkert lettere sagt enn gjort med de sterke forsvarsgrenskulturer som har fått anledning til å gro og trives gjennom årene.
Et spesielt hinderløp
Jeg har tro på at krigeren Kristoffersen, som nå har fått tid på seg til å erfare og vinne innsikt i hvordan byråkratiske og politiske prosesser utfolder seg på den hjemlige arena, vil gå inn i realiseringen av den nye langtidsplanen med stor kraft og evne til gjennomføring, om han kan få anledning til å forholde seg med sin fagmilitære tyngde direkte til personer med samme tøffe og profesjonelle tilnærming til de forretningsmessige sider ved materiellanskaffelsene som nå skal gjøres.
Det er mye bra folk i Forsvarsmateriell (som nå får den dyktige viseadmiral Elisabeth Natvig på laget), men de er «inngjerdet» av lover, regler og prosedyrer, og mange er innom i beordringsperioder som er for korte til at prosjekter kan følges opp med optimal kontinuitet og effekt. Det er ikke uten grunn at medarbeidere i etaten omtaler prosjektarbeid som å løpe et spesielt hinderløp: «materiellanskaffelseshinderløypa».
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig bare å koble den fagmilitære og forretningsmessige kompetanse og kraft på en annen måte enn i dag for å lykkes bedre – penger må være tilgjengelig der og da for best mulig effekt i et sterkt konkurransepreget marked, og med mulighet for å gjøre «egoistiske» vurderinger og smarte trekk – det gjøres nemlig av andre lands aktører.
Å være snilleste gutten i klassen er både dumt og dyrt i denne bransjen. (Jeg vet en del om dette etter mange års erfaring, både som politiker og næringslivsaktør.)
«Vi har jo et fond»
Journalist Gunnar Johnsen skrev den 19. juli i fjor i Aftenposten om utfallet av en spørrerunde han gjorde med Knut Storberget, lederen i Forsvarskommisjonen av 2021, og et knippe stortingsrepresentanter, om hva de mente om et forslag jeg hadde presentert i Forsvarets forum en uke tidligere, den 13. juli, om å etablere et forsvarsfond.
Mitt forslag var å utrede og gjennomføre en finanspolitisk reform, som kunne åpne for etablering av et forsvarsfond. Reaksjonene var mildt sagt unnvikende. Vi har jo et fond, var gjengangeren i svarene – Oljefondet.
Ingen problematiserte de restriksjoner i finanspolitiske og budsjettmessige lover og bestemmelser som hindrer en effektiv bruk av Statens pensjonsfond utland, altså Oljefondet, i denne sammenhengen.
Stortingsrepresentantene har jo godkjent hindre som de selv ikke kan komme over, ei heller krype under.
Inndekning i løse luften
Nå kan det se ut til at vi får en ny runde om forsvarsfond. Regjeringens forslag til ny langtidsplan for Forsvaret, med 600 milliarder ekstra i en tolvårsperiode, skaper nok en erkjennelse i det rikspolitiske miljø om at et slikt løft ikke er mulig å realisere gjennom omprioriteringer i statsbudsjettet alene.
Det vil nok vise seg at det skorter på både tilstrekkelig vilje og evne; hadde det vært til stede ville flere ha kommet på banen det året som er gått siden Storberget og forsvarssjef Eirik Kristoffersen kom med sine tilrådninger.
Jeg registrerer at Fremskrittspartiet og Venstre nå synes å gå for at et forsvarsfond bør opprettes, men utover det henger inndekningen av forsvarsløftet mest i løse luften.
«Dette skal det jo forhandles om i Stortinget,» var den kortfattede kommentaren fra hun som kan bli vår nye statsminister etter valget neste år, da Langtidsplanen for Forsvaret ble presentert den 5. april.
Anledningen burde Erna Solberg ha benyttet bedre. Nylig har hun presentert syv områder som hun vil satse på om hun blir regjeringssjef på nytt; sikkerhetspolitikk, forsvar og beredskap er ikke blant dem. Økte forsvars- og pensjonskostnader nevnes som begrensninger for at hun ikke kan satse enda mer på nevnte syv områder.
NTB meldte den 13. april at en fersk meningsmåling viser at bare 25 prosent i aldersgruppen 18-29 år synes at det er nødvendig å satse mer på Forsvaret.
Når de ikke hører toppolitikerne våre snakke om betydningen av å holde oss med et troverdig nasjonalt forsvar, og de færreste av dem har vært inne til førstegangstjeneste, er egentlig ikke målingens bilde overraskende, men det er et meget alvorlig varsel.
Oljefondet og handlingsregelen
Da Knut Storberget i fjor sommer avviste forslaget om å utrede etableringen av et forsvarsfond, ved å vise til at dette ble grundig vurdert under Forsvarskommisjonens arbeid, uten å si noe om begrunnelsen for å droppe det, eller om hva kommisjonen vurderte av andre finansieringsmodeller som regjering og storting kunne legge til grunn, var det i seg selv merkelig.
Han og kommisjonen måtte jo vite at finansieringen ville bli et springende, for ikke å si hett politisk tema. Men enda merkeligere ble det da han både betonte Norges unike situasjon med en stor statlig pengebinge, og i samme åndedrag omtalte handlingsregelen, som setter begrensninger på bruk av penger fra denne bingen, som om denne regelen er hugget i stein.
Han vet selvsagt at Stortinget har vedtatt at staten ikke kan ta opp lån fra andre kilder så lenge det er penger i Oljefondet.
Å ta penger fra Oljefondet for å finansiere materiellinvesteringer til Forsvaret «under streken» i statsbudsjettet (for å unngå press i økonomien) kan ikke gjøres, fordi budsjettbestemmelser, som Stortinget har godkjent, stiller krav om avkastning, altså en inntektsside på sikt, av slik finansiering.
Investeringer i landets og folkets sikkerhet tilfredsstiller altså ikke disse kravene. Det er ikke bare i sikkerhetspolitikken vi har introdusert selvpålagte restriksjoner, som nå er modne for revisjon.
Moden for endring
Dersom forhandlingene i Stortinget skulle avdekke at et år er gått uten at regjeringen har fått Finansdepartementet eller det regjeringsoppnevnte Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser til å utrede, i hvert fall påbegynne utredning av modalitetene i hvordan et forsvarsfond kan organiseres og drives, er det etter mitt syn en alvorlig forsømmelse.
Det vil røpe at de som er satt til å lede nasjonen ikke har tatt fullt og helt inn over seg betydningen av å få opp og stå et nasjonalt forsvar med troverdig operativ kampkraft i tide. Det bør nevnes at i den første rapporten fra nevnte rådgivende utvalg, som kom i 2022, foreslo et flertall å utrede nærmere hvordan handlingsregelen knyttet til Oljefondet bør praktiseres fremover.
Underforstått: Den er moden for endring. Nå kan vi kanskje omsider få en slik runde.
