Kronikk

PRIORITERINGER: Statsforvalter Knut Storberget ledet Forsvarskommisjonen som kom med sin rapport 3. mai i år.
PRIORITERINGER: Statsforvalter Knut Storberget ledet Forsvarskommisjonen som kom med sin rapport 3. mai i år.

Uklare uttalelser fra Storberget om forsvarsfond

Det er merkelig å betone Norges unike situasjon med en stor statlig pengebinge, og i samme åndedrag omtale handlingsregelen, som setter begrensninger på bruk av penger fra denne bingen, som om denne regelen er hugget i stein.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Statsforvalter Knut Storberget har ledet en kommisjon som gjorde et utmerket arbeid med å beskrive det nye trusselbilde som norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk skal forholde seg til etter at Russland under president Putin har vist sitt sanne ansikt. Kommisjonen la i mai frem sine tilrådninger om et kjempeløft i bevilgningene til Forsvaret.

Det dreier seg om flere hundre milliarder kroner i et ti-femten års perspektiv. Som tidligere statsråd og stortingsrepresentant med god kunnskap om statlig budsjettarbeid innenfor dagens finanspolitiske rammer, skulle man tro at Storberget ser at det ikke er sannsynlig, rett og slett helt usannsynlig, at våre rikspolitikere vil være i stand til å håndtere en utfordring av slike dimensjoner raskt nok med de restriksjoner som gjelder i dagens system.

En nedtur

Det ble derfor en nedtur å lese Storbergets utsagn i Aftenposten 19. juli, presentert i en artikkel av journalist Gunnar Johnsen hvor finansieringen av det store ekstra løft i forsvarsbevilgningene er satt i fokus.

Johnsen tar utgangspunkt i en artikkel jeg hadde i Forsvarets Forum 13. juli, hvor jeg foreslår etablering av et forsvarsfond med kapital fra Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), som skal kunne finansiere de investeringer som ligger i Forsvarskommisjonens tilrådninger, og som speiles i Forsvarssjefens fagmilitære råd, som kom en måned senere. Han ber Storberget og flere stortingsrepresentanter om å si hva de synes om å etablere et forsvarsfond.

Jeg vet ikke hva Johnsen sendte over til Knut Storberget og de stortingsrepresentanter som uttalte seg, men mye tyder på at særlig Storberget, og til en viss grad FrPs Christian Tybring-Gjedde, ikke har fått med seg hovedpoengene i mitt forslag når de avviser tanken om et forsvarsfond. Vi har jo et fond, sier begge to: Oljefondet. Ingen av dem problematiserer de lover og regler som utgjør begrensningene i bruken av Oljefondets midler.

Begge gir et inntrykk av at det bare er å ta for seg av Oljefondet, men det er jo slett ikke mulig. Det er derfor jeg foreslår å utrede og vedta en finanspolitisk reform som innebærer en revisjon av det rammeverk som gjelder for bruken av Oljefondet og som i dag gir strenge føringer for utarbeiding av statsbudsjetter, reviderte nasjonalbudsjetter og langtidsplaner.

Har «glemt» hva det innebærer å virkelig prioritere

Det viste seg vanskelig å få inn korrigerende kommentar i papiravisen Aftenposten. Pågangen er stor, 70-100 innlegg hver dag som konkurrerer om plass, forteller debattredaktøren - så da, så; jeg har derfor bedt om plass i Forsvarets Forum igjen, slik at den leserskare som er mest opptatt av sikkerhets- og forsvarsrelaterte spørsmål her i landet kan få bedre klarhet i sakskomplekset.

Det er viktig, fordi selv om et par av våre politiske partier kan vise vilje til skatteøkninger og et par andre gjerne kutter i offentlig byråkrati og andre samfunnssektorer enn forsvarssektoren, vil så store ekstrabeløp som det er snakk om være uhåndterlig - ikke bare på grunn av dagens «selvpålagte restriksjoner» i finanspolitikk og budsjettarbeid, men fordi våre rikspolitikere i en oljesmurt hverdag gjennom mange tiår har «glemt» hva det innebærer å virkelig prioritere.

Den eneste jeg observerte i Dagsrevyens dekning av Forsvarskommisjonens fremlegg 3. mai, som pekte på at det nå må bli en knallhard prioritering som nødvendigvis vil måtte gå ut over andre samfunnssektorer, var Høyres forsvarspolitiske talsmann, Hårek Elvenes.

Likevel, da Høyres leder inviterte statsministeren til å komme til Løvebakken med sikte på å komme frem til et bredt politisk forlik i utarbeidelsen av ny langtidsplan for Forsvaret, og statsministeren raskt svarte positivt på invitasjonen, er det i utgangspunktet et positivt trekk, men sannsynligheten er stor for at trekket primært ble gjort for å kunne stå samlet om ansvaret for ikke å løfte bevilgningene høyt nok – og dele på kritikken. Sann mine ord, når den tid kommer.

Som om handlingsregelen er hugget i stein

Tilbake til Storberget: Det at han avviser forslaget om å utrede etableringen av et forsvarsfond, ved å vise til at dette er grundig vurdert under Forsvarskommisjonens arbeid, uten å si noe om hva kommisjonen vurderte av andre finansieringsmodeller som regjering og storting kunne legge til grunn, er i seg selv litt merkelig. Men enda merkeligere blir det når han både betoner Norges unike situasjon med en stor statlig pengebinge, og i samme åndedrag omtaler handlingsregelen, som setter begrensninger på bruk av penger fra denne bingen, som om denne regelen er hugget i stein.

Om en utredning av modalitetene i hvordan et forsvarsfond skal organiseres og drives ikke kan skje i tide til å få virkning for neste års behandling og vedtak av ny langtidsplan for Forsvaret, kan det gis åpninger i planen for – når en reform eventuelt er vedtatt – å kunne finansiere våpenplattformer og -systemer, ammunisjon, bygg og anlegg rettidig, og med optimal effekt i implementering i forsvarsstrukturen etter nye, enklere og mer effektive prosesser.

En mulighet er å gi det regjeringsoppnevnte Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser i oppdrag å se på dette spesielt i en rapport til finansministeren. Den første rapporten kom i 2022, og rapporteringen skal skje årlig. I fjorårets rapport foreslo et flertall i utvalget å utrede nærmere hvordan handlingsregelen bør praktiseres fremover. Utvalget oppmuntrer til offentlig debatt om dette, og det er det jeg prøver å bidra til.

Handlingsregelen er ikke en hellig ku

Storberget har tre argumenter for å gå mot etablering av et forsvarsfond.

Det første er at det fortsatt vil kreve politisk vilje til å sette av mye penger, og at man ikke lurer handlingsregelen ved å «fondere», som han uttrykker det. Jeg minner i min artikkel 13. juli om at også Øystein Olsen i sin siste tale som sentralbanksjef til årsmøtet i Norges bank i 2022 sa at tiden var inne til å tenke nytt om handlingsregelen.

Hans begrunnelse er at Oljefondet er blitt så mye større enn det man så for seg da det ble etablert at holdningen til bruken av det bør endres, og at bruken bør løsrives fra de årlige budsjettbehandlinger. De samme synspunkter har jeg sett uttrykt av økonomer i Dagens Næringsliv. Å utrede er ikke å lure noe som helst. Handlingsregelen er ikke en hellig ku, slik Storberget synes å mene.

Argument nummer to fra Storbergets side er at vi har store pengereserver – altså Oljefondet – som gjør at vi ikke trenger å ta opp lån, slik enkelte andre land må gjøre for å drifte staten, som han sier. Nettopp – vi har penger på bok, nærmere bestemt drøye 15.000 milliarder kroner, og fra 1. januar 2020 har regjeringen presisert at staten ikke skal lånefinansiere utgifter på statsbudsjettet så lenge det er midler i Oljefondet.

Jeg har gjort det helt klart i mitt forslag at forsvarsfondet ikke skal dekke drift, kun investeringer. Dersom det legges et strategisk tenkesett til grunn, som i den nye sikkerhetspolitiske virkelighet bør være innrettet på å få et troverdig nasjonalt forsvar opp og stå så snart som mulig, og situasjonen er den at vi ikke kan låne av andre så lenge vi har penger i Oljefondet, og heller ikke kan gjøre en slik strategisk begrunnet finansiering med egne sparepenger, da blir det for dumt. I andre land kaller man finansiering av slike hasteinvesteringer for strategisk lånefinansiering.

Det norske rammeverk for finanspolitikken skiller imidlertid strengt mellom ordinære utgifter og lånetransaksjoner; sistnevnte regnes som omplassering av formue og er derfor å anse som utlån fra statskassen. Og det som må «nøytraliseres» i en reform er definisjonen av og holdningen til «forventet avkastning» av en investering.

Et nasjonalt forsvar med tilstrekkelig operativ evne til å håndtere konflikter og avverge krenkelser av vårt territorium og undergraving av vårt liberale demokratis verdier og institusjoner, blir etter dagens rammeverk en så ulønnsom investering at den ikke kan finne plass for lånefinansiering i budsjetteringen. Håpløst!

Vi har pengene, og vi bør kunne bruke dem til et høyprioritert nasjonalt formål før det kan vise seg at det blir for sent. Det bør kunne skje med minimalt av byråkrati og med delegerte fullmakter til profesjonelle prosjektteam med høy kompetanse til å håndtere investeringene. Til bildet hører selvsagt at effektive investeringer ikke tåler å løpe dagens «materiellanskaffelseshinderløype», som Forsvarsmateriell er tvunget til. Her er også en reform nødvendig, men inntil det skjer må vi kunne gå utenom, som Bøygen sier i Ibsens «Peer Gynt».

Det tredje argumentet minner litt om historien om presten som hadde skrevet i margen ved et avsnitt i søndagsprekenen sin: her er et svakt argument, hev stemmen! Fond har ofte bindinger på uttak, sier Storberget, og ofte kan bare en viss andel av avkastningen brukes. Storberget velger altså å abstrahere fra den norske virkelighet, og bekrefter egentlig mistanken om at han ser handlingsregelen som en hellig ku. Da er det klart at han må konkludere med å avvise tanken om forsvarsfond. Forhåpentligvis vil beslutningstakerne på Løvebakken evne å se det annerledes.

Powered by Labrador CMS