– Vi sier ofte at det er den gode eleven som dreper deg

– Skal jeg begynne med å presentere meg selv, kanskje? 

– Gjerne det. 

– Jeg heter Dag Simastuen. Jeg er født i 1965, altså er jeg 60 år. Og jeg er første norske flyver som flyr etter 60 på raske jetfly. Jeg måtte til og med ha dispensasjon, for det er det ingen som har gjort før med den type flymaskin. 

Dag «Surf» Simastuen er opprinnelig fra Ski, men har nylig flyttet inn i et stort hus i Vestby. Snekkeren hamrer for fullt på ytterveggen, mens Simastuen heller litt melk i kaffen og forteller om livet som jagerflyinstruktør i Texas. 

Kallenavnet «Surf» fikk han fordi han har drevet med både vindsurfing og er i dag aktiv kitesurfer. Navnene ga flyverne på Ørland til hverandre, inspirert av filmen Top Gun, som kom ut i 1986.

– Vi hadde jo aldri hørt om «callsign» før, sier han og humrer. 

Over 7000 timer i lufta

I november 2023 nådde han 7000 flytimer med militær flyging, mest i jagerfly. Simastuen har lenge fløyet F-16 og har de siste årene vært instruktør på T-38 på Sheppard Air Force Base i Texas i USA. Samme sted som han selv var elev fra 1987–1988. 

Der er de seks norske instruktører og ni elever akkurat nå. 

– Hvor mange flytimer har du nå? 

– Rundt 7300 timer. Det er veldig mange timer på den type fly. De fleste turene jeg har flydd har vært mellom 45 minutter og en time. Vanligvis har vi to rullebaner, men det er vedlikehold på en, så det blir korte turer. Vi flyr veldig intensivt, sier han om jobben i USA. 

Denne måneden er Simastuen også aktuell med boka «Jagerflyger», som handler om sine nesten 40 år i lufta. 

– Må alltid være foran

60-åringen har gjennom årenes løp fått mange spørsmål om hvorfor han orker å fortsette. F-16-flyene kan utsette kroppen for 9 G, T-38 trekker rundt 7 G. Man må være konstant påskrudd. 

– Du må alltid være foran flyet, og du må kunne tenke hva som skjer de neste 10-15-20 sekunder foran deg. Det går såpass fort at når du gjør noe, så er det store konsekvenser når du beveger flyet, sier han. 

Det er mentalt krevende, og både hodet og kroppen får kjørt seg. Simastuen sammenligner yrket med å være toppidrettsutøver. 

– Noen ganger flyr vi 700–800 kilometer i timen. Når vi skal gjøre en loop og akrobatikk, så kommer elevene opp i den hastigheten, men så tenker de ikke på at det går ufattelig fort. Der er det også en kunst som instruktør å vite om vi må avbryte øvelsen, fortsette, begynne å trekke litt mer, eller hvordan man ikke går ut over områdebegrensningene, sier han. 

Ingen luftherredømme uten jagerfly

Da Simastuen startet karrieren på Ørland i 1989 skulle jagerfly primært brukes til forsvar av Norge. Derfor var det helt utenkelig for ham at han skulle ende opp med å «surre over» Balkan på 1990-tallet, eller over Afghanistan etter terrorangrepene på USA 11. september 2001. Men sånn ble det. 

– De store linjene er at et jagerfly nå er en del av noe stort. Så du samarbeider jo med mange flere parter der ute. Skip og folk på bakken og andre flymaskiner. Og det er mye sensorer. Det er litt som at man før satt med en «basic» telefon, og nå har du en iPhone med alle mulig rare apper. 

Flyene har blitt mer moderne og fått bedre teknologi. I begynnelsen var det så vidt kontakt mellom cockpit og crew på bakken. Nå kan Simastuen lett snakke med en kar som sitter på en teig oppi Troms, veldig langt unna, forteller han spøkefullt. 

– Nå er det droner det er mye snakk om, men droner kan ikke ta over et luftherredømme. Når du har tatt over luftherredømmene, så eier du lufta, og da er det ingen andre som kan gjøre så mye der oppe. Dronene kan ikke avskjære et fiendtlig fly, som et jagerfly kan. 

Du kan ikke bare skyte uten at du vet at målet er en fiende. Da må for eksempel et fly ut og se nærmere på situasjonen, slår han fast. 

Men jagerflyenes rolle endres også på andre måter, med modernisering av våpen og sensorer. Nå er både luft-til-luft og luft-til-bakke-situasjoner viktige å ha god kontroll på. 

– I Afghanistan i 2002-2003, for eksempel, så var det ikke noen lufttrusler. Ingen verdens ting. Vi var jo helt fredelige der oppe. Så vi kunne sitte trygge på 25.000 fot og bare jobbe med dataene våre. Men det er mindre og mindre sånn.

– Det blir ikke fjernstyrte jagerfly, altså? 

– Nei, jeg tror ikke det. Jagerfly har kommet for å bli, det vil jeg si, med droner og alt. Ting endrer seg, men du må ofte fort fra A til B. Hva skal vi med droner her i Norge hvis det kommer russiske, uidentifiserte fly oppi der? Droner kan ikke gjøre noe med det. Det må et jagerfly til for å komme ut og stoppe det, sier han. 

Putin

Nå kunne altså Simastuen ha gått av med pensjon, etter 40 år med et krevende yrke. Hvor kommer motivasjonen fra? 

– Putin er én grunn, for å si det rett ut. Jeg har holdt på i så mange år, og når verden er som den er, og jeg er så sentral i å utdanne mange av de som skal bli fremtidens jagerflyvere for de fleste Nato-nasjoner, så er det helt topp å fortsette litt til, sier han.

Men så er det også det at det føles for tidlig. Simastuen er typen som har mange prosjekter på gang, både på jobb og i fritida. Det er vanskelig å se for seg at han skal være pensjonist. 

– Jeg har mye i meg fortsatt, og er i såpass god form at jeg ikke føler at det er noe som bremser meg. Og så er det den motivasjonen for å bidra, sier han og utdyper: 

– Jeg kan ikke stoppe nå, jeg flyr jo med så mange elever og trener dem. Pluss at Nato trenger flyvere. Det er mange av oss som er i 50-årene der borte. Jeg er den eldste, men vi har et par norske instruktører som er midten av 50-åra også, som flyr propellmaskinen T-6, sier han. 

les også: 

Norges første kvinnelige F-35-pilot er ferdig utdannet

T-6A Texan II er et turboprop treningsfly produsert av Raytheon, som det amerikanske luftforsvaret og marinen bruker til grunnleggende pilotutdanning. 

Når verden er som den er, blir Simastuen enda mer motivert. 

– For det kommer fra et eller annet sted som er grunnleggende for meg – det å være jagerflyver. Krigsflyver. Og når du ser de tullingene rundt i verden, så skal jeg fanken meg bidra til å sørge for at de ikke får det sånn som de vil, sier han. 

Må gi litt faen

Krigsflyveren Simastuen virker som en avslappet mann. Hyggelig, pratsom og munter. Men han har et annet gir, som kommer fram i flyet. 

– Da går du inn i prestasjonsbobla. For nå er det ikke noe lek lenger. Det er alvor, det er ikke ufarlig det vi gjør, og det krever mye. Jeg har aldri tatt en pause. Jeg har aldri vært sykmeldt og har ikke gått på en smell eller vært utbrent. Men jeg jobbet mye med meg selv, og jeg er flink til å gi litt faen. På en positiv måte, sier han. 

Ikke å bekymre seg for småting, og ha en litt avslappet tilnærming til det som ikke er så viktig, tror han hjelper godt i et så intenst yrke. Og å kunne gå for en 70 prosent løsning heller enn 100 prosent uten å bli stresset. 

– Ikke at du er uproff, men du kan ikke tenke på alt. Det er sånn det er. Hvis du har evnen til å ta det som det kommer, så tror jeg du klarer å håndtere mer uoversiktlige ting over tid. Og det føler jeg er min styrke, at jeg bryter ned det store til små ting, og så klarer jeg å løse oppgaven etter hvert.

Målet som instruktør er å gjøre andre gode, og Simastuen sier han synes det er gøy å se at andre lykkes. Men det mest krevende er at du virkelig må være dyktig. 

I lufta skjer det mye: Du flyr i høye hastigheter, det snakkes masse på to radioer, og kanskje er det flere som flyr sammen. 

– Du må skjerpe deg skikkelig, og du må fortelle de rette tingene. Det mest krevende er at du skal være på, og du skal være på på det riktige øyeblikket, og du skal være konsentrert. Vi sier ofte at det er den gode eleven som dreper deg. Den dårlige følger du med på, sier han. 

Må trene flere

Selv begynte Simastuen som elev på Forsvarets flyveskole i 1985, og fikk vingen, altså fullførte utdanningen, på Sheppard Air Force Base tre år senere. Det er stor forskjell på hvor mange som ble utdannet på 1980-tallet og i dag.

– Vi var jo veldig mange før. I 1987–1988 hadde vi 20 norske flyelever hele tiden. Nå har vi bare fire til seks i året, faktisk, men akkurat nå har jeg to klasser som er der, fram til de andre er ferdige før jul. Og da har vi bare fire elever etter det, så har vi tre elever i Finland. Det er ikke så mange vi utdanner, sier han. 

– Tenker du at Forsvaret burde legge om prioritering? 

– Ja, vi burde jo trene mye mer folk. Statistisk sett er det jo alltid én per kull som ikke blir med så veldig lenge, som ikke synes det er så lett å være i det heseblesende operative miljøet og med det tempoet. Og så er det mange jeg har møtt som har holdt på i noen år, og så er de litt mettet eller synes det krever mye, sier han. 

Livet som pensjonist

Selv skal han pendle en ganske hard strekning mellom Vestby og Wichita Falls det neste året. Det var faktisk en tid der Simastuen omtrent kunne tenke seg å bli amerikaner. Slik er det ikke lenger. 

– USA har blitt et mer nervøst samfunn, synes jeg. En bekjent av meg merker de nye toll-reglene, og det har blitt økonomisk utfordrende for mange.

På basen jobber det en del sivile. Men færre enn før. 

– Sivile sekretærer og en del på teknisk. Vi har jo ikke noen militære som skur på flyene, så det var rykter en periode om at alt skulle stoppe fordi alle sivile skulle sparkes. Men det ble ikke gjort der. 

– Noen har fått avgangspakke uten å ha sett noe til den pakka. Så det har vært litt bekymring rundt omkring. Min «wing commander» der borte, en amerikansk oberst, sa at jeg skulle bare ane hva som skjer i hans verden. Det er brannslukking hver dag, sier han. 

Det kommer nye ordrer fra øverste politiske hold, så går de nedover i systemet. 

– Så går det ned til general, og så går det ned til neste general, og neste general, så kommer vi til slutt til obersten som er chef på Shepard. Alle har en sjef. Så er det jo presidenten som sier noe, og så må folk handle på det. Så til slutt så sitter du der og får en beskjed om din egen avdeling. 

Det har gått bra til nå. Teknikere har de fortsatt. 

– Men sånn jeg har forstått det er det ikke lett å være sjef i en sånt miljø, hvor det skytes fra hofta stadig vekk. 

Simastuen er etter planen ferdig i Texas 2026. Han tror det skal bli godt å komme tilbake. Familien har en leilighet i Trysil der det er lett å stå på ski og sykle. Med frisk luft. 

– Jeg har vært så mye i USA. Det er vel snart 20 år av mitt liv, halve karrieren min har jeg vært der. Det har vært fantastisk bra, men også en ulempe å være utlendighet så lenge. Nå har jeg veldig lyst til å komme hjem, sier han. 

LES OGSÅ:

USS Gerald R. Ford

Her seiler USS Gerald R. Ford inn Oslofjorden

usa

Simastuen om UFO-spekulasjoner: – Ikke sett noe

materiell

Amerikansk kampfly med ny dronedreper