Norge må få kontroll på digitale verdikjeder

Norge investerer nå historisk mye i forsvar og beredskap. Antall fartøy, bevilgninger og øvingsdøgn diskuteres bredt, og den opprinnelige langtidsplanen for forsvarssektoren ble vedtatt enstemmig av Stortinget i 2024 og ble godt mottatt. 

Den reviderte planen, lagt frem i mars 2026, har riktignok møtt mer debatt, men også den løfter ambisjonsnivået betydelig. Likevel er det én avgjørende dimensjon som får forbausende lite eksplisitt oppmerksomhet: de digitale verdikjedene som hele forsvarsevnen er avhengig av.

Krigføring i dag er ikke bare et spørsmål om soldater og materiell. Den er i minst like stor grad digital. Systemer skal utvikles, integreres, driftes og sikres, i fred, krise og krig. 

Likevel omtales digital krigføring, digitale kapabiliteter og teknologisk beredskap ofte som noe supplementært, snarere enn som en grunnforutsetning.

Ukrainas president, Volodymyr Zelensky referte nylig til at det er utført mer enn 22.000 oppdrag med ubemannede systemer langs frontlinjen i Ukraina, første del av 2026. Det sier noe om hastigheten moderne krigføring utvikler seg. Dette stiller store krav til tilpasningsevne og robusthet i et moderne Forsvar. Et forsvar der sivile aktører står helt sentralt.

Digitalisering er premisset, ikke et tillegg

Alt fra logistikk og samhandling til sensorer, våpensystemer og beslutningsstøtte er digitalt fundert. Dette gjelder ikke bare cyberforsvar og droner, men hele bredden av forsvarssektoren og industrien rundt den. 

Digitalisering er ikke en støttefunksjon, den er selve ryggraden i moderne forsvarsevne.

Likevel diskuteres forsvarets verdikjeder ofte først og fremst som den fysiske delen, altså produksjonslinjer, komponenter og materiell. Og den digitale delen av verdikjeden, altså hvem som utvikler systemene, hvem som har tilgang til dem, og hvem som faktisk kan videreutvikle og drifte dem i en krisesituasjon, løftes i langt mindre grad opp på strategisk nivå.

Hvor robuste er de digitale leverandørkjedene?

Vi er avhengige av globale teknologiselskaper med ledelse utenfor Norge. Dette er fornuftig i en global økonomi, men gir sårbarhet i tider med geopolitisk uro og handelskonflikter.

Norge har mange dyktige teknologimiljøer. Når disse lykkes på hjemmemarkedet, gir det også et betydelig eksportpotensial, både fordi allierte etterspør sikre programvareløsninger og fordi norske leverandører utvikler dem med tanke på felles internasjonale interoperabilitetskrav. 

Spørsmålet er ikke om kompetansen finnes, men hvorvidt vi har nok norske, skalerbare aktører som kan være langsiktige og strategiske partnere for kritiske samfunnsfunksjoner, inkludert forsvar og beredskap.

Verdikjeder kan brytes raskt. Teknologitilgang kan i ytterste konsekvens brukes som pressmiddel, ikke nødvendigvis gjennom våpen, men gjennom kontrakter, reguleringer eller tilgang til kritiske systemer. 

Spørsmålet er ikke om dette vil skje, men hvor robuste vi er dersom det gjør det.

Totalforsvaret må også være digitalt

Totalforsvarskonseptet bygger på en erkjennelse av at hele samfunnet må kunne fungere under alvorlige påkjenninger. Det handler om mat, energi og transport, men også om digitale systemer. 

Myndighetene har da også pekt ut digital infrastruktur som ett av tre prioriterte satsingsområder i planleggingen av sivil beredskap, og regjeringen la frem en nasjonal sikkerhetsplan for digital grunnmur i 2025. 

Det er bra, men det er fortsatt en vei å gå før den digitale dimensjonen er like integrert i forsvarstenkningen som de fysiske kapasitetene.

Skal Norge kunne opprettholde, videreutvikle og vedlikeholde forsvarskapasiteter i en krise eller krig, må vi også ha tilgang til digitale miljøer som kan skaleres raskt, operere under strenge sikkerhetskrav og fungere uavhengig av globale flaskehalser.

Det bør derfor være legitimt å stille noen grunnleggende spørsmål: Hvilke digitale kapabiliteter anser vi som strategisk kritiske for Norge? Og i hvilken grad ønsker vi å ha reell kontroll over dem selv?

Et delt ansvar mellom myndigheter og næringsliv

Dette er ikke et argument for proteksjonisme eller teknologisk isolasjon. Norge skal samarbeide internasjonalt, og det skal vi fortsette med, men det er et argument forøkt bevissthet.

Næringslivet må i større grad forstå sin egen digitale leverandørkjede, ikke bare hvordan den fungerer i normal drift, men hvordan den tåler rask oppskalering, omstilling og ekstraordinære sikkerhetskrav. Den vurderingen kan ikke utelukkende være kommersiell.

Samtidig bør myndighetene tydeligere adressere den digitale dimensjonen når fremtidens forsvar og beredskap planlegges. Ikke gjennom overordnede formuleringer, men som en integrert del av strategien for nasjonal sikkerhet og verdiskaping.

Hvis vi mener alvor med totalforsvar, må vi også erkjenne at beredskap i 2026 i stor grad er digital beredskap.

LES OGSÅ:

Meninger

Langtidsplanløst for Forsvaret

Kronikk

Teknologisk suverenitet som vår nye forsvarsmur

Kronikk

Krigskunsten er blitt mer teknologisk