Kronikk

Vi har øvd. Men har vi blitt bedre?

Gjennom Totalforsvarsåret 2026 har Tusenvis av soldater øvd, beredskapen er testet og svakheter er avdekket. Men den virkelige prøven handler om hva vi faktisk gjør med lærdommen etterpå.

TOTALFORSVAR: Heimevernet øver sammen med sivile aktører på å håndtere ulykker og kriser. I 2026 ble øvelse Birkebeiner for første gang gjennomført på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige.
Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Et år med store øvelser, tusenvis av deltakere og høye ambisjoner er snart over. Nå begynner den virkelige prøven på norsk beredskap.

Gjennom 2026 har Norge øvd på krise og krig, på samspillet mellom sivile og militære aktører, og på hvordan samfunnet skal fungere når trykket blir massivt.

Cold Response samlet over 30.000 soldater i nord. Den nasjonale øvelsen TDX 26 satte sivil kriseledelse på prøve. Gjennom Valiant Duel testet vi alliansens forsvarsplaner under krevende rammer.

Det er mye å være stolt over. Vi har investert tid og ressurser, og samlet etater og næringsliv som i en reell krise er gjensidig avhengige av hverandre. Likevel melder det seg et grunnleggende spørsmål nå som feltvognene har returnert til leir og sambandene har stilnet:

Har vi blitt bedre rustet til å håndtere kriser og krig, eller har vi først og fremst blitt flinkere til å øve på dem?

Den virkelige prøven gjenstår

Det er lett å betrakte forsvarsøvelser som noe som foregår ute i terrenget med uniformer, beltevogner og fly. Men bak feltstyrkene ligger et gigantisk, sivilt tannhjul: havner, jernbane, helsevesen, telekommunikasjon og lokale entreprenører.

Svikter denne sivile ryggraden, mister selv den best utrustede militære styrken manøvreringsrommet sitt.

Dette har årets øvelser befestet: Totalforsvar er ikke et rent militært anliggende. Det handler om hele samfunnets motstandskraft.

COLD RESPONSE: Bildet viser fire stridsvogner under militærøvelsen Cold Response på Setermoen i Troms i mars 2026. Øvelsen samlet over 30.000 soldater fra Norge og allierte land for å styrke forsvarsevnen og samhandlingen i nord.

Men det er her utfordringen for alvor begynner. Forskjellen på å avdekke en svakhet og å rette den, er nemlig enorm.

Å avdekke er ikke det samme som å forbedre

En øvelse kan være faglig vellykket selv om den avdekker dype mangler. Dersom vi ser at informasjonsflyten butter eller at ansvarsforhold i gråsonen mellom sivil og militær ledelse er uklare, er det verdifull lærdom. Problemet oppstår dersom vi nøyer oss med å konstatere manglene i evalueringsrapportene.

OPERATION FIRECREST: En norsk soldat bemanner en 12,7 mm mitraljøse om bord på fregatten KNM Fridtjof Nansen under Operation Firecrest i oktober 2026. Operasjonen inngikk i øvelsen av den britiske hangarskipsgruppen ledet av HMS Prince of Wales.

Vi kjenner etter hvert diagnosen. Samhandling på tvers av etatsgrenser er krevende, nødnettet fungerer sjelden knirkefritt, og ressursene er knappe. Dette er ikke ferske oppdagelser; det er gjengangere som har preget beredskapsfaglige evalueringer i tiår.

Derfor bør vi stille et mer ubehagelig kontrollspørsmål enn om øvelsene var vellykkede: Hva skjer med funnene når hverdagen melder seg? Følges rapportene opp med reelle budsjettprioriteringer? Kjøpes det inn reservelagre, aggregater og samband? Blir planverkene revidert, og blir nytt personell øvd opp?

De store nasjonale øvelsene gir uunnværlige rammer for å teste strategiske beslutninger. Men totalforsvarets tyngdepunkt ligger ikke i departementene eller i militære skytefelt. Det avgjøres i kommunene.

Beredskapen avgjøres lokalt

Det er lokalt en krise merkes først og mest brutalt. Det er der innbyggerne skal informeres, syke evakueres, og vann- og avløpsnett sikres. Enkelte større bykommuner har solide beredskapsavdelinger, mens distriktskommuner må håndtere enorme geografiske områder med en håndfull nøkkelpersoner.

Dugnadsånden kan være stor, men utholdenhet, fagkompetanse og personellreserver er begrensede goder. En velskrevet kommunal beredskapsplan er til liten nytte dersom det ikke finnes hender nok til å løse oppgavene over uker og måneder.

ØVELSE HOVEDSTAD: Soldater fra Oslo og Akershus heimevernsdistrikt (HV-02) samles til en orientering ved et kjøretøy under øvelse Hovedstad i Oslo-området i september 2026. Øvelsen hadde som mål å styrke Heimevernets evne til å håndtere hendelser og kriser i hovedstaden.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) planlegger en helhetlig evaluering under et nasjonalt erfaringsseminar i 2027. Det er klokt å se det store bildet. Men vi har ikke tid til å vente på en ferdigpolert samlerapport før vi tar tak i det åpenbare. Det vi allerede vet fungerer dårlig, må handles på umiddelbart.

Nå må lærdom bli til handling

Oppfølgingen kan ikke forfalle til en administrativ øvelse i å krysse av for tiltakspunkter. Resultatet av Totalforsvarsåret 2026 kan ikke måles i antall seminarer eller sider med evalueringsrapporter. Det må måles i reell styrket kapasitet. Ville vi løst den samme oppgaven bedre i dag enn vi gjorde før øvelsene startet?

Vi må vokte oss vel for å forveksle stor aktivitet med faktisk styrket motstandskraft. Totalforsvaret bygges ikke bare når soldater forflytter seg langs kysten eller rådhusene simulerer krisescenarioer.

Det bygges i de krevende månedene og årene mellom øvelsene – gjennom tøffe budsjettprioriteringer, felles opplæring og daglig sivilt-militært samvirke.

Vi har brukt 2026 på å øve på hvordan vi skal stå imot kriser og krig. Nå må vi vise at vi har evnen og viljen til å investere i det som mangler.

Powered by Labrador CMS