Kronikk

Er Forsvaret klar for det neste ukjente viruset?

Det er nå i fredstid at Forsvaret og det sivile forskningsmiljøet innen virologi bør kobles sammen. Vi bør ikke vente til det neste ukjente viruset banker på; det er altfor sent.

VIRUS: Covid-19 pandemien hadde stor innvirkning på både det sivile og den militære delen av samfunnet.
Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentenes regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Listen av kronikkforfattere finner du nederst i innlegget.

Den gode nyheten: kunnskapen, kapasiteten og viljen til et nytt og godt samarbeid mellom Forsvaret og forskningsmiljøer finnes i dag.

Den dårlige nyheten: et samarbeid krever ressurser og beslutningsvilje.

Uten stimulering vil også grunnlaget for samarbeid forvitre. Dette samarbeidet bør på plass nå, for om kompetansen først er borte, er det mye vanskeligere å bygge opp igjen.

Den billigste og mest effektive beredskapen er den som foregår i fredstid, og det er nå behov for å forsterke det etablerte samarbeidet innen virologi og avansert laboratoriekapasitet for farlige virus, sammen med Forsvaret.

Totalforsvarsdebatten koker ofte ned til diskusjoner om fullmakter, beredskapslovgivning, lagerbeholdning og kritisk infrastruktur.

Biologiske hendelser nevnes, men nesten alltid som helsepolitikk. Hvorfor det?

Virustrusler hører også hjemme i sikkerhetspolitikken. Evnen til å kunne påvise og forstå et ukjent virus raskt og gjøre gode vurderinger er en beredskapskapasitet - helt på linje med drivstoff og ammunisjon.

Spanskesyken, forårsaket av influensavirus, svekket den operative militære kapasiteten på vestfronten i 1918. Millioner av soldater ble syke og ute av stand til å kjempe, og i de amerikanske styrkene krevde influensa og lungebetennelse omtrent like mange liv som selve krigshandlingene.

Den første smittebølgen sommeren 1918 rammet også den tyske hæren og bidro trolig til at de tyske offensivene mistet slagkraft i krigens sluttfase (Byerly, 2010).

Et nyere eksempel på dette er covid-19 pandemien, som hadde stor innvirkning på både det sivile og den militære delen av samfunnet.

Trusselbildet er dokumentert, ikke spekulativt

En annen grunn til at biologiske hendelser hører hjemme i sikkerhetspolitikken, er at det finnes historisk kjente biologiske våpenprogram med stort skadepotensiale.

Sovjetunionen drev et offensivt biologisk våpenprogram i strid med biovåpenkonvensjonen landet selv signerte i 1972.

Programmet sysselsatte titusener av ansatte, og Boris Jeltsin erkjente det først i 1992. Utslippet av miltbrannsporer fra et militært anlegg i Sverdlovsk i 1979 drepte minst 66 mennesker, og den virkelige årsaken ble holdt skjult i tretten år.

INFRASTRUKTUR: Det tok måneder å bygge opp analysemetoder og biobanker under covid-19. Nå bygges denne infrastrukturen og kompetansen ned igjen.

Det best dokumenterte virologiske anlegget i dag er det 48. sentrale forskningsinstituttet i Sergijev Posad under det russiske forsvarsdepartementet, omdøpt til Virologisk senter i 2006.

Instituttet har aldri vært inspisert av andre land, og har dokumentert arbeid med koppevirus og rickettsier (Leitenberg, Zilinskas og Kuhn, 2012).

Satellittanalyser publisert høsten 2024 viser ca. 10 nye bygg siden 2021. Flere av dem er vurdert å være høysikkerhetsanlegg, og analysene viser betydelig økt byggeaktivitet de siste årene (Warrick og Ley, 2024).

Det amerikanske utenriksdepartementet vurderte i 2024 at Russland driver et offensivt program.

Koppeviruset er utryddet i naturen og i dag kun lovlig oppbevart ved to kjente laboratorier. Viruset utgjør en trussel fordi befolkningen ikke lenger er vaksinert.

SYKESTUA: Denne lappen hang på sykestua i Skjold leir da det var august-innrykk i 2020.

Det samme gjelder virus som marburgvirus og ebolavirus.

I tillegg kommer risiko for hittil ukjente eller modifiserte virus. I dagens geopolitiske risikobilde er det derfor essensielt at vi har mulighet, utstyr og kompetanse til å oppdage og analysere alle typer virus.

Også de vi ikke kjenner ennå.

Etablert infrastruktur reduserer responstiden

Sykdommer og infeksjoner utgjør en stor del av helseproblemene under militære operasjoner, og luftveisinfeksjoner er blant de viktigste årsakene.

Sårbarheten ligger i tette grupper med soldater som gir gode vilkår for smittespredning.

Ved et utbrudd er det kort varslingstid før virus spres raskt. Det haster derfor å finne svar på hvem som er mottakelige, hvem som er beskyttet og om mottiltak virker.

Ved starten av covid-19-pandemien tok det måneder å bygge opp analysemetoder og biobanker før disse spørsmålene kunne besvares. Da alt var på plass, leverte våre forskningsgrupper data som endret nasjonale vaksineanbefalinger på under en uke.

Utfordringen var altså ikke kompetanse, men infrastruktur. Nå bygges dessverre mye av denne infrastrukturen og kompetansen ned.

Norsk og nordisk planlegging

Nordisk og alliert beredskap bygger på gjensidig bistand. Men dersom flere land rammes samtidig, kan bistanden utebli, fordi hvert land først må ivareta egen befolkning.

Norge trenger derfor egen nasjonal beredskap som ikke er avhengig av bistand utenfra. En skrivebordsøvelse med FSAN, FFI, FHI og de sivile forskningsmiljøene vil koste lite og kan avdekke om bistandsforutsetningen er reell.

SMITTEFARE: Dette skiltet hang på depot på Skjold under august-innrykket i 2020.

For vårt planlagte nye senter for virus- og pandemiberedskap blir teknologioverføring innen virologi og immunologi en uttalt prioritering. Partnerskapet er under planlegging.

Samarbeidet finnes – men det må bli varig og stabilt

Sivilt-militært samarbeid om biologiske trusler er godt dokumentert i Norge, men mangler kontinuitet.

Erfaringene viser at samarbeid på tvers av sektorer kan gi rask og verdifull situasjonsforståelse, som under Trident Juncture i 2018 (Ørmen og Madslien, 2020).

Her gjennomførte FFI avløpsbasert smitteovervåking, og sivile forskningsmiljøer leverte data til helsemyndighetene i et tempo få andre land matchet.

Norge har fortsatt en betydelig forskningskapasitet som ble opparbeidet i 2020–2023, med omfattende biobanker, etablerte analyseplattformer og et bredt faglig nettverk.

Denne kapasiteten bygges imidlertid nå ned. Vi må heller vedlikeholde den og utvikle nye samarbeid for å kunne mobilisere raskt ved nye biologiske trusler.

Utfordringen er derfor ikke å bygge opp et nytt miljø fra grunnen, men å utvikle et nytt samarbeid og sikre at eksisterende kompetanse og infrastruktur er tilgjengelig når Forsvaret og samfunnet trenger det.

Kronikkforfatterne i nettverk for viral og immunologisk beredskap

  • Ludvig A. Munthe, professor i immunologi, Universitetet i Oslo (UiO) og Oslo universitetssykehus.

  • Kristin Greve-Isdahl Mohn, overlege, professor, Universitetet i Bergen (UiB) og Haukeland universitetssykehus. 

  • Karl A. Brokstad, professor, Høgskulen på Vestlandet og Universitetet i Bergen.

  • Even Fossum, seniorforsker, Avdeling for virologi, Folkehelseinstituttet.

  • Karoline Bragstad, fungerende avdelingsdirektør Avdeling for virologi, Folkehelseinstituttet.

  • Gunnveig Grødeland, professor og leder for Senter for pandemi og en-helseforskning, UiO. 

  • Rebecca Cox, professor, leder av Influensasenteret, UiB og Haukeland universitetssykehus.

Referanser

Powered by Labrador CMS