Hva driver Robert Mood med?

Det er fint at tidligere offiserer bidrar med militærfaglig innsikt i forsvars- og utenrikspolitikken. Folk med et helt yrkesliv i Forsvaret, med tunge lederoppgaver og ansvar for tusenvis av soldater, blir tillagt vekt når de uttaler seg. Da er det viktig at offiserene er seg sitt ansvar bevisst. Etter mitt syn er ikke tidligere hærsjef Robert Mood blant dem.

«Bløff, løgn, fanteri, juks, triksing med tall» er bare et lite utvalg av karakteristikker og merkelapper den pensjonerte embetsmannen bruker om sittende politikere og nåværende militære ledere.

I en podcast tidligere i år uttalte han: «Jeg har tilnærmet null tillit til de aller fleste rikspolitikere». Med Moods bakgrunn må han vite at tillit er limet i totalforsvaret. Likevel kan det se ut som om han aktivt bidrar til å svekke dette limet.

Angrep på Ukraina-støtten

Det er flere elementer ved Moods offentlige kommunikasjon som forundrer meg. Hva mener han egentlig om Ukraina? I to av sine siste utspill, «Forsvarsbløffen» og «Har gitt opp å forsvare Norge», går han til angrep på Ukraina-støtten.

Tilsynelatende handler kritikken om at han mener støtten til Ukrainas motstandskamp ikke hører hjemme på forsvarsbudsjettet, men på bistandsbudsjettet.

Kronikk

Forsvarsbløffen

Av Robert Mood

Men stikker Moods Ukraina-utspill dypere enn som så? I 2022 skrev han på X at «USA og NATO fører proxy-krig mot Russland og indirekte Kina i Ukraina. Det er i USA og NATOs egeninteresse å holde krigen gående for å svekke RUS så mye som mulig ...».

Da han senere ble konfrontert med uttalelsene, trakk han seg tilbake og presiserte at også han mener krigen handler om Ukrainas frihet og Europas fremtid, og at Ukraina fortjener all den støtten landet kan få. Han ga også sin fulle støtte til vestlige våpenleveranser til Ukraina.

Men nå er han tilbake med et utspill som vil skille støtten til Ukraina fra forsvarsbudsjettet og overføre den til bistandsbudsjettet. Det gir grunn til å lure på hva han egentlig mener om Norges og Natos linje i Ukraina. Han kaller det at Norge forsvares i Ukraina et «politisk narrativ».

Er han tilbake på sporet av en proxy-krig – og en idé om at Vesten ønsker å holde liv i krigen så lenge som mulig? Om folk kjøpte dette narrativet, hva ville det i så fall hatt å si for viljen til å støtte Ukraina?

Fravær av selvkritkk

Det er også verdt å merke seg det totale fraværet av selvkritikk i Moods stadige angrep. Som kommunikasjonssjef i Hærens styrker fulgte jeg utviklingen i Hæren tett fra 2002 til 2006, i en periode preget av enorme strukturelle omveltninger. Mood var også der. Fra 2003 var han en av tre toppledere i Hæren, først som sjef for Transformasjons- og doktrinekommandoen.

Senere fikk han toppjobben etter at han valgte å sitte stille i båten og se sine to kolleger i ledelsen ta ansvar etter økonomiske overskridelser. Han var hærsjef fram til 2009, og dermed forsvarssjefens nærmeste rådgiver i landmilitære spørsmål. Han satt på fremste rad når våre politikere skulle rådgis om Forsvaret.

Hva skjedde i Hæren i perioden 2003–2009? Jo, man videreførte nedskaleringen som hadde begynt på 1990-tallet etter at den kalde krigen tilsynelatende tok slutt. Forsvarsledelsen snakket om «kvalitet foran kvantitet» og om utviklingen av et mindre, høyteknologisk forsvar som skulle være fullt integrert med Nato.

Større ansvar

Den store Hæren som en gang var overalt i Norge, ble forsøkt konsentrert til to garnisoner: Rena og Setermoen. Styrkegenereringen var i stor grad innrettet mot internasjonal innsats, et konsept som bygget på ideen om at forsvar av Vestens og Natos interesser i fjerne himmelstrøk var like viktig som å vokte egne grenser.

Kronikk

Vi har ingen ambisjoner om å forsvare oss – det skal Nato gjøre

Av Robert Mood

Mye av dette var politiske beslutninger gitt Forsvaret å utføre, men politikk utformes ikke i et vakuum. Ideene eksisterte også blant offiserene.

I 2008 tok Mood riktignok til orde for at Hæren var blitt for liten, i sin kjente uttalelse: «Hæren kan bare forsvare én Oslo-bydel». Om en dobbelt så stor hær ville holdt til to bydeler, vites ikke.

Men faktum er uansett at Mood i flere år før, og flere år senere, var en leder med store fullmakter og en sentral rådgiver for politisk ledelse og forsvarssjefen. Det hadde kledd en offiser å ta større ansvar, særlig en som hevder å være så god til å lede at han skriver bok om det.

Undergraver tilliten

Det er som sagt bra at erfarne offiserer bruker ytringsfriheten og sier fra dersom de mener det bærer galt av sted. Det vil alltid være ting å sette fingeren på i utviklingen av Forsvaret. Men i mine øyne er ikke Moods kritikk saklig og opplysende.

Han står snarere bak et systematisk arbeid for å undergrave tilliten til dagens politiske og militære ledelse. Dette gjør han ikledd en språkdrakt fra nederste hylle og med i beste fall uklare meldinger om vår tids viktigste forsvarskamp: krigen i Ukraina.

Det er mange som ønsker å bidra til at Norges samlede forsvarsevne styrkes. Det er vanskelig å se at Robert Mood hører til blant dem.

Les også

Meninger

Materiell alene ruster oss ikke for en god fred

Av Hege Christine Finholt og Tobias Köhler

Meninger

Vi må styrke understøttelsen av militære operasjoner

Av Anders Jernberg og Petter Iversen

Kronikk

Det vil nok starte i Arktis, om «noe» skjer

Av Oddmund H. Hammerstad