Dersom Russland opprettholder dagens finanspolitikk, vil resultatet derfor trolig bli vesentlig høyere inflasjon, en finanskrise eller begge deler.
Russian President Vladimir Putin listens to Moscow-appointed head of Russian-controlled Zaporizhzhia region Yevgeny Balitsky during their meeting at the Kremlin in Moscow, Monday, July 20, 2026. (Alexander Kazakov/Sputnik, Kremlin Pool Photo via AP)Foto: Alexander Kazakov, AP, NTB
Anders ÅslundAndersÅslundØkonom og forfatter
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det er bred enighet blant Russland-eksperter om at landet står overfor en langvarig periode med stagflasjon. Det er lite sannsynlig at veksten i år vil overstige 1 prosent, og inflasjonen holder seg fortsatt på seks prosent (eller mer). Dessuten er det mest lovende alternativet for å få økonomien på fote igjen også det minst sannsynlige, fordi det krever at president Vladimir Putin er villig til å avslutte krigen i Ukraina.
Annonse
Nedsiderisikoen er betydelig og mye kan gå galt. Russiske styrker har knapt rykket frem i Ukraina i år, og Russland kan ikke øke de militære utgiftene ytterligere uten at det vil føre til finansiell ustabilitet.
Samtidig har Ukraina brakt krigen inn på russisk territorium, med droner som har påført omfattende skader på russiske olje- og gassanlegg – og til og med lagerbygninger som eies av russiske netthandelselskaper. Dette bidrar til å svekke den russiske befolkningens oppslutning om Putins krig.
En russisk venn i eksil beskrev nylig Putins situasjon som trekktvang (Zugzwang), et sjakkuttrykk som betegner en situasjon der en spiller må flytte en brikke, men der alle mulige trekk forverrer stillingen hans.
Finanspolitisk uholdbart
Den mest åpenbare sårbarheten er de offentlige utgiftene. Statsbudsjettet for 2026 overrasket analytikere ved at det var satt av 183 milliarder dollar til nasjonal sikkerhet og forsvar, omtrent det samme som i 2025. Dette tyder på at Putin har akseptert en utmattelseskrig, fremfor å forsøke å øke de militære utgiftene og sikre seg en avgjørende seier.
Men vil han virkelig akseptere en slik begrensning? Faktisk holdt han seg til et budsjettunderskudd på rundt to prosent av BNP i de tre første årene av krigen, men denne andelen økte til 2,6 prosent i 2025. Og i løpet av de første syv månedene av 2026 lot han underskuddet stige til 2,8 prosent av BNP – nesten det dobbelte av det som var planlagt.
Et slikt misforhold mellom inntekter og utgifter er finanspolitisk uholdbart. Russland har ingen andre kilder til finansiering av offentlige utgifter enn skatter og innenlandske lån. Ikke engang Kina tilbyr landet kreditt, og den russiske statens inntekter ligger fortsatt på rundt 18 prosent av BNP, til tross for gjentatte økninger i selskapsskatten, merverdiavgiften og personinntektsskatten.
På dette tidspunktet vil ytterligere skatteøkninger være direkte skadelige. Putins siste utvei ser ut til å være den beskjedne andelen likvide midler i Det nasjonale velferdsfondet.
Villig til å satse alt
Som følge av dette har myndighetene i økende grad solgt statsobligasjoner til de statseide bankene. Som Craig Kennedy ved Davis Center for Russian and Eurasian Studies ved Harvard University har vist, gir de statseide bankene også store lån til russiske våpenprodusenter, samtidig som de mottar repolån fra sentralbanken.
Denne indirekte formen for pengeutstedelse kan forklare avviket mellom den offisielt rapporterte årlige inflasjonen (seks prosent i juni) og inflasjonsforventningene i befolkningen (14,7 prosent).
Russland har lenge skrytt av at landets offentlige gjeld kun utgjør rundt 15 prosent av BNP. Men gjelden er så lav fordi staten i praksis ikke kan låne penger utenfor Russland. Dessuten er kostnadene ved å betjene den offentlige gjelden høye, ettersom sentralbanken holder styringsrenten på 14 prosent.
Dette gjør enhver kraftig økning i militærutgiftene uholdbar. Dersom myndighetene i Moskva opprettholder dagens finanspolitikk, vil resultatet derfor trolig bli vesentlig høyere inflasjon, en finanskrise eller begge deler.
FLYKTET: Bildet viser en russer som flyktet til Georgia da Putin beordret militær mobilisering i september 2022.Foto: Hedvig Idås, Forsvarets forum
Likevel ser det ut til at Putin er villig til å satse alt. Russland skal etter planen avholde valg til Statsdumaen 18.–20. september, og siden det neppe finnes noen reell opposisjon, florerer det allerede spekulasjoner om at Putin vil beordre en militær mobilisering kort tid etter valget.
Sist han forsøkte dette, i september 2022, emigrerte et stort antall høyt utdannede unge menn. En ny mobilisering vil trolig utløse en tilsvarende masseflukt ut av landet. Med en allerede akutt mangel på arbeidskraft vil dette være et kraftig økonomisk tilbakeslag.
Motreaksjon
Men Putin befinner seg i en vanskelig situasjon, fordi alternativet er å søke våpenhvile, noe som kan vise seg å være enda farligere for regimet hans. Selv om bare 15.000 sovjetiske soldater mistet livet under den mislykkede krigen i Afghanistan på 1980-tallet, var det nok til å utløse en kraftig motreaksjon i Russland, som etter hvert ble herjet av kriminelle gjenger bestående av mange krigsveteraner.
Denne gangen anslås det at nesten 500.000 russiske soldater har blitt drept i Ukraina, og antallet krigsveteraner som lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) vil utvilsomt være langt større. Denne gruppen er trolig en av Putins største bekymringer, og risikoen den utgjør, gjør det lite sannsynlig at han vil be om fred.
SÅREDE: Vladimir Putin under et besøk hos krigsskadde på et sykehus i Moskva i oktober 2025.Foto: Vyatsjeslav Prokofjev, AP, NTB
Likevel kan han ikke vinne krigen han selv startet, fordi Russland ikke er i stand til å konkurrere teknologisk. Med sin friere økonomi har Ukraina gjort enorme fremskritt i bruken av droner og annen ny teknologi, mens Russlands våpenindustri fortsatt er konsentrert i det trege statseide selskapet Rostec, som ledes av Sergej Tsjemesov. Hans eneste kvalifikasjon synes å være at han tjenestegjorde sammen med Putin i KGB i Dresden for flere tiår siden.
Selv om de fleste russere som tilhører middelklassen ennå ikke har blitt tvunget til å kjempe, blir deres karrieremessige og økonomiske muligheter stadig snevret inn i takt med stigende priser.
Samtidig har de vedvarende ukrainske bombeangrepene ført til mangel på drivstoff og andre forsyninger. Det er derfor ikke overraskende at Putin virker stadig mer preget av frykt og forflytter seg (med pansret tog) mellom sine ulike bunkere.
Putins innerste krets
Putins frykt strekker seg også til hans innerste krets. I mai 2024 avsatte han sin tidligere populære forsvarsminister, Sergej Sjojgu, og flere av Sjojgus stedfortredere ble arrestert på grunnlag av korrupsjonsanklager og dømt til lange fengselsstraffer. Samme måned fjernet han også sin mangeårige allierte Nikolaj Patrusjev fra stillingen som leder av Russlands sikkerhetsråd.
Deretter, i juli 2025, tok transportminister Roman Starovojt angivelig sitt eget liv etter å ha blitt avsatt. I september 2025 trakk Dmitrij Kozak, assisterende stabssjef i presidentadministrasjonen, seg plutselig fra sin stilling. Han var en alliert av Putin gjennom mange år, men var også kjent for å ha vært imot krigen.
I juni i år døde en annen av Putins kumpaner, Sergej Ivanov, i en alder av 73 år. Konstantin Makhov, høyre hånden til Arkadij Rotenberg – en av Putins eldste venner – er blitt arrestert for korrupsjon, og en annen alliert, Ilja Traber, tidligere leder av gjengen som før kontrollerte oljetransporten fra St. Petersburg, er blitt arrestert for drap.
Til tross for denne ustabiliteten ser Putin ut til å være villig til i tillegg å ta sjansen på finansiell ustabilitet. Situasjonen hans er ennå ikke desperat, men han har ingen gode alternativer.
