STAKER UT RETNINGEN: Russlands president Vladimir Putin avbildet sammen med personell fra det vestre militrærdistriktet under et besøk ved et treningsanlegg for mobiliserte reservister i Rjazan-regionen. Bildet er datert 20. oktober 2022.Foto: Mikhail Klimentyev, Sputnik, Kreml pool, AP, NTB
Bløffer Putin om bruk av atomvåpen – eller gjør han det ikke?
Siden jeg har skrevet i Forsvarets forum ved et par anledninger at det trolig er nettopp det Putin gjør, føler jeg meg beføyet til å kommentere Osflatens omfattende og grundige redegjørelse for sitt syn.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Major og lærer i taktisk samvirke, Amund Osflaten leverte et imponerende stykke
arbeid i sin kronikk 29. oktober, «Derfor bløffer sannsynligvis ikke Putin om bruk av
atomvåpen». Siden jeg har skrevet i Forsvarets forum ved et par anledninger at det
trolig er nettopp det Putin gjør, føler jeg meg beføyet til å kommentere Osflatens
omfattende og grundige redegjørelse for sitt syn. Skjønt «syn» - det er mye berettiget
tvil som presenteres, så veldig langt fra hverandre står vi egentlig ikke i våre
slutninger – kall dem gjerne tankenødvendige, men tentative, basert på ulik
tilnærming. Den som lever får se, som det heter – og der har nok den unge majoren
bedre odds enn denne aldrende skribent.
Osflaten legger større vekt på hva han ser som tradisjonell tenkning rundt sikkerhet
og sårbarhet i Kreml enn på hva som er Putins egenproduserte forestillinger, skapt i
et snevert miljø av personer som sier det de tror sjefen liker å høre, slik det har vært
gjennom tre århundrer med romanov-tsarer, sytti år med sovjetledere, og nå, altså,
tjueto år med Putin.
Det kan man i hvert fall trygt kalle en tradisjon.
Jeg har lest
Russlands historie, med vekt på krigshistorien riktignok (som var faget med nest
høyest vekttall på Krigsskolen i min tid, etter taktikk), og sitter med et annet inntrykk
enn det Osflaten synes å ha.
Krig, kupp og revolusjoner
Jeg skal selvsagt kaste meg over historiebøkene på
nytt.
At det har vært mye krig i Russlands historie er det ingen tvil om – i alle retninger,
innad og utad, kupp og revolusjoner, og krig mot stort sett alle naboer. De måtte jo
forsvare seg, selvsagt. Ikke før var mongolene borte, så kom litauerne, svenskene,
polakkene, osmanerne, franskmennene og senest tyskerne (eller skal vi presisere
det til nazistene for å dra linjen frem til dagens språkbruk fra Putins side i
begrunnelsen for å fjerne Ukraina fra kartet som selvstendig stat).
Det kan ha skapt
følelse av sårbarhet og paranoia, slik Osflaten skriver. Men historien forteller mer om
tsarenes, sovjetledernes og de seneste årene Putins aggressive og ekspansive
adferd, og alltid med en brutalitet og råskap som har avleiret seg som vonde minner
og direkte hat hos dem det har gått ut over.
Vi ser det tydelig i dag i tidligere
sovjetrepublikker.
Som eksempel: Hadde ikke Nato-medlemskapet gjerdet inn polakkenes sterke anti-
russiske følelser, er jeg overbevist om at vi ville sett tusenvis melde seg til tjeneste på
ukrainernes side etter Russlands angrep 24. februar.
Polakkenes hat har røtter
lengre tilbake enn sovjetettiden; helt siden den «polske riksdag» i 1660 har russerne
økt sin innflytelse i «sin del» av Polen, og behandlet polakkene dårlig. For to hundre
år tilbake ble de behandlet nærmest som slaver av tsar Nikolaij I, som slo brutalt ned
på all misnøye og opptøyer, henrettet og deporterte. Den siste tsaren, Nikolaij II,
forlangte i 1915 den direkte kommando over de væpnede styrker, mot generalenes
råd, og det gikk skeis.
Trodde ikke på angrep
Med revolusjon i 1917 og bolsjevikene i Kreml begynte det å
gå virkelig vilt for seg; Lenin lekte hærfører uten plan eller kompetanse, og kastet seg
inn militært der han så muligheter i form av grupper og bevegelser med
kommunistiske sympatier.
Stalin trodde ikke på noe angrep fra Hitlers tropper i 1941,
til tross for klare advarsler fra etterretningsapparat og diplomater.
Vanskelig å se en sikkerhetspolitisk tradisjon her, etter min mening, som skulle være
å forutse hva som kommer og søke å være proaktiv - komme begivenhetene i
forkjøpet – og bruke militærmakt for å nå strategiske mål i det oppgjør de ser må
komme.
Det er likevel en interessant innfallsvinkel, som jeg skal forske litt nærmere
på. Kanskje kan det bidra til å forstå bedre bakteppet for det Putins Russland har gitt
seg utpå i Ukraina, og hva som kan skje videre. Jeg sliter foreløpig med å få det til å
stemme.
De lærere jeg selv hadde i taktikk på Krigsskolen var både faglig dyktige og
hadde humor, som da jeg etter å ha presentert min løsning på en oppgave, fikk
høre av en av dem: «Kadettfenrik! - det er ikke det samme at fienden blir
forbauset, som at han blir overrasket!». Osflatens kronikk ligger sånn
noenlunde mellom forbauselse og overraskelse hos meg – foreløpig.
Det er jeg
takknemlig for.
Guffen type
Jeg har imidlertid gått ganske mye i dybden med personen
Putin, både ved egne inntrykk etter å ha møtt ham ved to anledninger, etter
studier via TV-skjermen av hans opptredener, og ved andres karakteristikker
og fjerndiagnoser av ham. Han fremstår med klare psykopatiske trekk, tydelige
allerede fra han var guttunge med hang til uprovosert voldsbruk.
På den tiden jeg traff ham, i 1993 og 1994, var han viseborgermester for
hovedpersonen for mitt besøk, borgermester Anatolij Sobtjak (for øvrig faren til
Ksenija Sobtjak, demokratiforkjemperen som nylig måtte flykte fra Russland)
som ble invitert til Oslo og Lillehammer under Vinter-OL.
Putin fremsto som en
guffen type, med «pokerfjes», uten å mæle et ord, selv om han alltid sto tett
ved Sobtjak under samtalene vi hadde. Det er grundig dokumentert at han
beriket seg i ren mafiastil i ly av posisjonen som viseborgermester i St.
Petersburg. En medsammensvoren oligark, Boris Berezovskij, som Putin hjalp
i hans mer eller mindre lysskye næringsvirksomhet, var en av de mektigste
mennene i Russland på 90-tallet, og en personlig venn av daværende
president, Boris Jeltsin.
Det var Berezovskij som presenterte Putin for Jeltsin,
og som brakte mafiavirksomheten til nye høyder i det kaos som rådet gjennom
hele den alkoholiserte Jeltsins presidentperiode.
Det var ikke mye «sikkerhetspolitisk prediksjon» i den tiden, men i Putins hode
skjedde det mye som pekte fremover – der ble det i første omgang bygget et
sikkerhetssystem rundt et mafiavelde, eller kleptokrati om man vil bruke et litt
penere begrep.
Den øvre echelon i sikkerhetsstyrkene, FSB (det nye navn på
KGB etter Sovjetunionens oppløsning) ble dyktig smurt og korrumpert som
«offiserene» i mafiabossen Putins rike fra 1998, da Putin ble utnevnt som sjef
for FSBs interne etterretningsapparat. Derfra gikk det slag i slag.
Psykopater
kan være sjarmerende, selv om de i sitt indre er iskalde, beregnede og direkte
onde. Putin spilte på sjarm og holdt kortene tett til brystet om sine ambisjoner
og planer. Jeltsin lette etter handlekraftige aktører, og Berezovskij og flere
oligarker kunne forsikre at Putin var nettopp det. Sic. Det ble
innenriksministerpost, sekretær for det viktige sikkerhetsrådet,
visestatsminister og statsminister for fullt etter at Jevgenij Primakov ble sparket
i 1999.
Alltid beredt
Jeltsin sparket medarbeidere stadig oftere etter hvert som han mistet
grepet, alkoholvrak og inkompetent som han var. Og Putin var alltid beredt.
Oligarken Berezovskij så hvor det bar, og ble etter hvert stadig mer kritisk til
Putins linje, særlig etter at Putin ble valgt som president i 2000 og kunngjorde
sitt politiske manifest gjennom Russlands største aviser.
Såpass krass ble
Berezovskijs kritikk at han følte seg truet av presidenten, søkte britisk pass, og
flyttet til UK i 2003. Det var ti år senere, i 2013, at en av Putins klakører, sjefen for
generalstaben, general Vasiljevitsj Gerasimov holdt den talen som major
Osflaten refererer til, som dokumentasjon på at det er en tradisjon for
sikkerhetspolitisk prediksjon i det Russland foretar seg vis-a-vis omverdenen.
Det var nok en påholden penn til det manus Gerasimov leste opp. Det skulle
vel passe inn i Putins fortelling og visjon.
In casu betyr det at den trusselen som Putin stadig gjentar om at Nato
ekspanderer østover for etter hvert å kontrollere, sannsynligvis knuse det russiske regime, må kommes i forkjøpet med bruk av militærmakt for å
optimalisere oppnåelsen av strategiske mål. Selv om Putin og hans parasitter -
av «para sidos», (de som sitter ved siden av og hvisker i fyrstens øre), en
betegnelse som jeg synes passer, også med et moderne betydningsinnhold -
ser at en slik militær operasjon er den reneste selvmordsoperasjon, så gyver
de altså løs likevel, fordi dette er en del av en global maktkamp som truer
Russlands posisjon som stormakt.
En utrolig råskap
Det må møtes i forkant, uansett om det
fører til tap på slagmarken og at atomvåpen må brukes i sluttfasen – sluttfase
også i dobbel betydning: alt kan gå opp i atomsopper og -skyer. Vel – jeg tviler
på at det er slik Putin tenker.
Det byggverk Putin har konstruert i sitt hode – jeg mener han er syk, men det
er med Putin som med USAs forrige president, at ingen våger å stille en
diagnose – er basert på en kvasihistorisk fortelling om Russlands såkalte
storhet. Bortsett fra landmassivet er ikke den storheten mye å skryte av når
man sjekker etter, men det vil ta for mye plass å gjengi det her. Brutale regimer
og et kuet folk er hovedbildet.
En utrolig råskap går igjen, med Stalin som
påførte ukrainerne en hungersnød som tok livet av 4-5 millioner på 1930-tallet,
for å nevne ett eksempel. Likvideringen av 20.000 polske offiserer i
Katynskogen under 2. verdenskrig er et annet.
Putin føyer seg i rekken, og likviderer kritikere både i og utenfor Russland, slår
hardt ned på opposisjon, arresterer for fote, selv når en person bruker ordet
«krig» om det som skjer i Ukraina.
En psykopat kan gå langt i å ta risiko, men å
være suicidal er ikke et trekk i sykdomsbildet. Å kalle ham dum, blir galt – han
er mer i retning av det jeg tidligere har skrevet: «street-smart». Å si at han er
gal, blir heller ikke helt bra, med mindre man setter det inn i en kontekst som
viser en totalt unormal eller uakseptabel handling.
Men det må alltid sjekkes
mot hva som er oppfatningen av dumhet og galskap i vår liberale, vestlige
kultur og hva som kan være «normalen» i den russiske, som Osflaten sier i
kronikken.
Nok en gang, det var meget interessant og befriende å lese Osflatens kronikk.
Det kan være forskning og kilder som jeg ikke kjenner til som gjør at vi har litt
ulik tilnærming til Putins retorikk om atomvåpen. Jeg håper vi begge får rett i
det vi egentlig håper og tror – at han ikke vil gå til det skritt.
Uten at det skal underminere det Osflaten sier om faren ved at det kan skje
misforståelser og uhell som kan utløse bruk av atomvåpen, ved å vise til at det
var på nippet til å skje under Nato-øvelsen Able Archer i 1983, må jeg kunne
tillate meg å si at dette nok er blitt litt unødig dramatisert i ettertid. Jeg var som
statssekretær medlem av høynivågruppen for Natos kjernefysiske
planleggingsgruppe (Nato NPG) på den tiden, og var tett på. Øvelsen, som var
krisehåndtering under inntrykk av overhengende fare for angrep fra
Sovjetunionens side, fant sted i en spent tid, med sovjeternes ganske massive
utplassering av mellomdistanse-raketten SS-20, Natos svar med
«dobbeltvedtak» om både å svare på sovjeternes utplassering med egne
raketter, Pershing II og krysserraketter, og å tilby forhandlinger om gjensidig
reduksjoner og tilbaketrekning.
Og – ikke minst – det press som sovjetlederne
ble utsatt for ved president Ronald Reagans «Star Wars»-utspill, Strategic
Defense Initiativ (SDI), som skulle kunne ta innersvingen på sovjeternes
kapasitet på det kjernefysiske område – via verdensrommet. Slik så sovjeterne
det, og de ble vettskremt. To år senere ble Reagan og Sovjetunionens leder,
Mikhail Gorbatsjov enige om kraftige kutt i og kontroll med atomvåpen. Helst
bør alle bort, mente de to – men så langt kom de ikke. Det vi fikk vite i høynivågruppen er samsvarende med det den tidligere
amerikansk forsvarsminister, Robert Gates skriver i boken «From the
Shadows» (Gates jobbet i CIA i et par tiår) og som også briten, Sir Rodric
Braithwaites skriver i sin bok «Armageddon and Paranoia».
Det første som skjedde fra amerikansk og russisk side etter angrepet 24.
februar var at det ble tatt kontakt og oppnådd enighet om å opprette en åpen
linje for kommunikasjon om det skulle oppstå uhell eller misforståelser omkring
atomvåpen.