Artilleribataljonen
Nedgravd på Blåtind
Artilleribataljonen tar etter ukrainsk strategi på Cold Response, men lagførere mener de overser den viktigste læringen.
– Vet du resultatet fra kampene?
– Bodø vant 3-0.
Jubelen slår mot det panserede stridsrommet i artillerikanonen som er gjemt ved inngangen til Skardalen i Blåtind skytefelt.
Fordi kanonlaget er uten mobiltelefon under hele øvelsen, har de levd i en boble. Derfor kommer Glimt-resultatet fra dagen i forveien som en stor nyhet fra verden utenfra.
– Det er deilig uten telefon, vi sitter jo med hodet i skjermen hele tiden ellers. Her får vi tid til å hvile hodet, nyte utsikten og ha gode samtaler, sier kanonkommandør Emma Dahlsrud.
For øyeblikket foregår kampene i øvelsen på andre siden av fjellene, og kanontroppen er i bakkant av resten av batteri «Nils» som har rykket lenger frem. Derfor kan de slappe av i påvente av ildordre eller ordre om å flytte til ny posisjon.
– Man får ikke vite så mye om kampene, så vi er litt i blinde her. Men man blir vant med ikke å vite hva som skal skje. Vi må bare stole på dem som har oversikten, sier hun.
Utilstrekkelig kamuflasje
Droner og tiltak mot droner får mye oppmerksomhet i Ukraina. At det er mange droner også under Cold Response er derfor ingen overraskelse.
Artillerivognen er skjult i et bjørkekratt med kamuflasjenett så godt det lar seg gjøre, men Dahlsrud ønsker seg mer og bedre kamuflasje.
Selv om det stadig brukes mer penger på Forsvaret, og K9-artillerivognene fra Hanwha er helt nye, opplever hun det som om det spares penger på det som handler om overlevelse.
– Om vi virkelig skal ta lærdom fra Ukraina, må vi også legge til rette for initiativ til å teste ut ting. Det starter helt nede på lagsnivå, at hvert enkelt lag klarer å fatte de tiltakene de mener er viktige for seg selv, sier kanonkommandøren.
Fordi kamuflasjenettene er dyre, er det store begrensninger på hvor mange hver tropp kan få utdelt. Dette for å unngå slitasje på det som vil være prekært materiell om det skulle bli krig.
Derfor mener Dahslrud at kreative tiltak på bakken er helt nødvendig for å gi den beskyttelsen artilleristene trenger for å overleve slagmarken.
– Jeg skulle gjerne bare dratt på Biltema, kjøpt hønsenetting og planker, som vi kunne brukt til å supplere kamuflasjenettene vi alt har. Men systemet til Forsvaret er for tungvint. Innkjøpsordre må godkjennes, som tar tid. Det er ikke bare å fikse det, sier hun.
Lenger opp i Skardalen er
artilleristene mer utsatt.
Der har en annen kanontropp
stilt seg i skyteposisjon.
Ingeniørbataljonen har gravd
skyttergraver for de store kjøretøyene.
Kanonkommandør Anna-Thea Havik
har prøvd ut et for dem nytt konsept.
Opp av et kanontårn stikker kanonkommandør Anna-Thea Havik opp et blidt ansikt.
– Det har blitt en del venting, men vi har fått prøvd det ut, og det fungerer bra, mener Havik om gropene.
Ideelt sett ville de skutt fra ett område, og kjørt vognene i skjul. Men øvelsesteknisk vil man ikke ødelegge mer natur enn nødvendig og gjør kompromisser i øvelsen. Derfor skyter de fra samme posisjon som de skjuler seg.
– Selv om vi er en av de kanontroppene som har mye kamuflasjenett, så ser man silhuetten av både vognen og kanonrøret ovenfra. Vi burde hatt lavere signatur. Som du ser er det også gammelt, det er gult og ikke lenger hvitt, sier hun og løfter litt på nærmeste kamuflasjenett.
Sagbruket HQ
Vest for Målselva og riksvei 855, enda noen kilometer lenger vekk fra kampene, ligger et lite gårdstun med en låve, uthus og et par boliger.
Beskyttet av sandsekker og kamuflasjenett holder to soldater vakt. De siste dagers plussgrader har laget en søledam som dekker nesten hele gårdsplassen.
Man må se godt etter for å se at låven rommer mer enn et lite sagbruk. Men slipper man inn får man se militærtelt og jervenduker mellom plankehaugene i det som nå fungerer som Artilleribataljonens hovedkvarter.
Flere avdelinger har tatt i bruk sivil infrastruktur, som grendehus og låver i øvelsen.
– Forsvaret har lært veldig mye av krigen i Ukraina. At man velger å være mer kreativ og utfordrer reglementene, viser det, sier nestkommanderende i Artilleribataljonen Lars Lien, som har travle dager.
– Tidligere hadde vi ikke lov til å blande oss så mye med sivile, eller bruke bygninger og slikt. Nå er det nye tider, og det handler om å bruke det vi har her og nå, for å overleve, mener han.
Gammel i gamet
Lars Lien har bakgrunn som blant annet artillerijeger og fra en droneavdeling, og begynner å bli gammel i gamet.
Selv om bekymringen fra lagsnivået om kamuflasje og hvordan man skal møte den enorme dronetrusselen både er reell og legitim, har han også andre vurderinger og synspunkter å legge til.
Lien mener at alle troppene og batteriene hans har godt nok utstyr til å utøve tilstrekkelige kamuflasjeteknikker. Han presiserer at en kombinasjon av basisteknikker og erfaringer fra Ukraina, samt noe kreativitet er det som samlet sett gir gode nok mottiltak her og nå.
– Vi gir tillit til lagsnivået og dyrker kreativitet slik at gode taktiske vurderinger kan gjøres ned til den enkelte lagfører. Man kan også bytte inn kamuflasjenett hvis disse er skadet eller misfarget, noe troppene selv kan gjøre.
Han mener videre det er viktig å være kjent med «friksjon» under øving og trening.
– Gjennom hele krigshistorien ser du at til slutt står det på enkeltmennesker og kanskje et værfenomen som man ikke har møtt på tidligere, som gjør at en hel operasjon går i stå. Det er ikke sånn at alt er perfekt fra dag én i krig.
«Game over»
Når vi møter Dahlsrud og laget hennes igjen to dager senere er det på en oppsamlingsplass ved E6. Der venter de på å bli fraktet med tungtransport videre til Nordkjosbotn, for å komme nærmere kampene som har flyttet seg nordover.
Ventingen på tungtransport tar lenger tid enn den skulle, noe som viser seg å bli skjebnesvangert. Kjøretøyene som er samlet, blir oppdaget av «fienden».
Inne i K9-en spiller de «hopp i havet». Mens kortspillet fortsetter som om ingenting har skjedd, blir hele troppen tilintetgjort av fire langtrekkende missiler.
Tre K9, en K10, en kommunikasjonsvogn, samt rekognoseringslaget og bilen deres er «game over».
– I krigstid hadde vi jo beltet! Men det er
fortsatt fred i Norge, så sivilbefolkningen må få lov til å leve sine normale
liv mens vi styrer og herjer. Så det er heldigvis ikke kommandoen som har
tabbet seg ut, smiler Emma Dahlstrøm.
