Vi trenger et samfunn som forstår verdien av skjønn

I en kommentar til mitt innlegg i Forsvarets forum «Regelstyringen som truer Norges sikkerhet», påpeker Morten Svinndal en antatt misforståelse i det brukte historiske eksempelet. 

Jeg brukte oberst Birger Eriksens ordre om å «skyte med skarpt» fra Oscarsborg den 9. april 1940 som illustrasjon på viktigheten av å kunne stole på evnen til å ta beslutninger under usikkerhet på vegne av et større fellesskap.

Med sin lange militære bakgrunn og som forfatter av boken «Kommandanten» er det åpenbart at Svinndal vet mer enn de fleste om Eriksens dramatiske dilemma. 

Hans innvendig er at han mener jeg bruker spillefilmen «Blücher» som sannhetsvitne når jeg formulerer at Eriksens instruks var å avvente. 

Svinndal mener tvert imot at obersten fulgte instruksen da han ga ordren som i praksis opphevet Norges nøytralitet til å være et land i krig.

I en påfølgende kommentar til Svinndals ytring uttrykker filmregissør Daniel Fahre at Eriksen «sto alene, uten direkte ordre og uten støtte i klare bestemmelser». 

Fahre argumenterer for at Eriksen ikke kunne vite sikkert om det var fiende han sto overfor, det forelå ingen krigserklæring, og det å løsne skudd mot skipene ville være brudd på nøytralitetsinstruksen. Fahre påpeker derfor at Eriksen ikke kunne være sikker på at instruksens vilkår om å åpne ild faktisk var oppfylt.

Alt skjer i begivenhetenes nåtid

Filmregissørens og forfatterens ytringer gir mulighet for å utdype mitt hovedanliggende. Mens Fahres «kunne ikke vite» plasserer seg i begivenhetens nåtid, er Svinndals «fulgte instruksen» en slutning fra ettertidens visshet. Begge kan ha like rett, men tidsrelateringen deres er forskjellig. 

Meninger

Når oberst Eriksen skrives ut av sin egen historie

Av Daniel Fahre

I krig er timing av vesentlig betydning. Derfor var det kjærkomment at Svinndal kunne bekrefte Eriksens urettmessige behandling i Den militære undersøkelseskommisjonen etter krigens slutt. 

Her har jeg bare spillefilmen å vise til, men det å ha en kommisjon som sitter på «fasiten» og klandrer et enkeltmenneske for ikke å ha tatt de mest optimale beslutningene i etterpåklokskapens klare lys, er en kjent bias i granskingsfaget. 

Kommisjoner som ikke relaterer til den tidsaktuelle konteksten bidrar etter mitt syn lite til læring. De frister heller ikke den neste til å utvise sitt beste skjønn når det gjelder som mest. 

Midt i en uavklart situasjon har vi ikke det fulle kjennskap til foranledningen eller hvor virkeligheten vil ta veien videre. Like fullt er det nettopp der og da handling kreves for å påvirke situasjonens videre forløp. Det er denne egenskapen Birger Eriksen så eksemplarisk utviste, og som undersøkelseskommisjonen ikke anerkjente.

Verdien av skjønn

Filmskaperne skal ha ros for å aktualisere den kritiske holdningen samfunnet viser til mennesker som våger å handle selvstendig i kraft av sin posisjon og moralske integritet. Å være kritisk er forståelig når vi ser stadige avsløringer av personer i høye tillitsverv som har satt egne interesser foran fellesskapets. 

Like fullt vitner det om et samfunn som trenger å forstå betydningen av å kunne utvise godt skjønn.

Blir vi en slave av instrukser og regler, vil vi bare kunne reagere på det som skjedde. Verdifull tid går tapt om all usikkerhet må sjekkes ut og avklares med overordnede. Gjør vi alt etter boka holder vi kanskje ryggen fri, men prisen er at vi blir blinde for potensialer og løsninger som bare fremtidsvisjoner kan bringe. 

Birger Eriksen gjorde en forskjell i 1940. Regelstyringen anno 2026 utraderer tillit og kveler det livsviktige menneskelige skjønnet. Mens vi drilles og grilles på detaljene, drukner vår evne til å gripe nåets anledning for å sikre helhetens intensjoner.

LES OGSÅ:

Meninger

Oberst Eriksen fulgte faktisk instruksen

Av Morten Svinndal

Kronikk

Regelstyringen som truer Norges sikkerhet

Av Per Andreas Langeland

Meninger

«Blücher» er på vei inn fjorden – hvem tar ansvar?

Av Cato Thunes