Regelstyringen som truer Norges sikkerhet

Klare planer og drillet samhandling er avgjørende for rask og effektiv respons når krisen treffer. Men når situasjonen endrer seg raskere enn beslutningslinjene, kan prosedyrer og rigide rutiner bli vår største fiende. 

Vårt viktige vern avhenger derfor av motet til å utvise skjønn når virkeligheten fremstår annerledes enn det vi la til grunn.

Nødvendig å fravike planene

I dag er både sivile og militære styringssystemer i stor grad bygget rundt regelstyring og prinsipper fra New Public Management. 

Logikken er enkel: For å ha kontroll må nesten alt planlegges og godkjennes på forhånd. Men virkelige kriser følger sjelden en lineær plan. Når systemet blir stående og vente på formell avklaring, kan det allerede være for sent.

Historien viser oss dette med brutal tydelighet. Da oberst Birger Eriksen ga ordren om å skyte i Drøbaksundet natt til 9. april 1940, handlet han i strid med instruksen om å avvente. 

Ingen visste med sikkerhet om fartøyene i mørket var venn eller fiende. Men Eriksen forsto at å følge «boka» kunne føre til rask nasjonal kapitulasjon. 

Beslutningen reddet Norge tid – og dermed handlingsrom. Samtidig satte den Eriksen i fare for krigsrett. Eriksen tok ikke et regelbrudd lettvint; han tok et ansvar. Han satte hensynet til nasjonen foran sitt eget. Han utøvde et profesjonelt skjønn.

Skjønn fordrer god flyt av informasjon

Skjønn er verken vilkårlighet eller ren magefølelse. Det er evnen til å bruke regler, situasjonsforståelse og systemets formål samtidig – særlig når vi ikke vet om reglenes premisser er oppfylt.

I naturen ser vi hvordan store flokker av stær raskt endrer formasjon når de trues. Det finnes ingen sentral leder som gir ordre; tilpasningen skjer gjennom kontinuerlig informasjonsflyt og lokale justeringer.

Prinsippet er overførbart: Robuste systemer har sensorer som tar inn signaler, enes om et felles situasjonsbilde og utfører koordinerte handlinger. Systemets erfaringer lagres deretter som minne i sensorene. Når denne informasjonsflyten stopper, reagerer systemet ikke bare tregere – det reagerer feil.

De tre navigasjonsrommene 

For å forstå hvordan vi navigerer i krise, kan vi dele beredskapen inn i tre «rom» relatert til tid, fargekodede soner og kjente logiske slutningsformer:

Rød sone - det lukkede rom: Dette er sjekklistenes verden. Her bruker vi deduksjon – vi anvender den generelle regelen på det spesielle tilfellet: «Hvis X skjer, gjør vi alltid Y». Dette gir stabilitet, men fungerer bare så lenge situasjonen er som forutsett. I en krise blir gamle planer en tvangstrøye som holder oss fanget i fortiden.

Blå sone - det åpne rom: Her handler det om å fange opp signaler fra virkeligheten som ikke samsvarer med planen. Vi bruker induksjon – vi samler observasjoner fra det enkelte tilfellet for å oppdatere vår generelle forståelse. Når kartet ikke stemmer med terrenget, må systemet lære raskt for å justere kursen mot en tryggere fremtid.

Grønn sone - det frie rom: Dette er balansepunktet mellom erfart fortid og ønsket fremtid. Her utøves skjønnet gjennom abduksjon – evnen til å gripe den mest sannsynlige forklaringen i et uoversiktlig virkelighetsbilde. Vi bruker vår intuitive logikk og tar beslutningen «her og nå», fordi vi ser løsningen før alle brikkene har funnet sin plass. 

«Mission command»: Når formålet trumfer regelen

Beredskapen svikter når ett av disse rommene får dominere på bekostning av de andre. Vi kommer i en tidsmessig ubalanse. Vi havner bakpå med sjekklister, vi er for langt frampå om vi skal vurdere alle mulige scenarier. Og vi mister grep om formål og retning om vi bare lever fra det ene øyeblikket til det neste.

historie

Kvinnen som reddet 90 fanger får egen krigsfilm

Kybernetikeren Stafford Beer uttrykte det slik: «The purpose of a system is what it does.» Da oberst Eriksen valgte å åpne ild, fulgte han ikke en instruks – han tolket systemets formål. Oppgaven var ikke lenger å avvente ordre, men å stanse en invasjon.

Dette er kjernen i skjønnsutøvelse: Når situasjonen ikke lar seg løse ved å følge den vedtatte planen, handler det om å forstå hva systemet er til for. 

Det kollektive løftet 

I et moderne totalforsvar er vi alle deler av den samme flokken. Vi kan ikke vente på at en sentral instans tegner et nytt kart for oss i en uforutsigbar krise. Vi må ha tillit til at folkene der ute har kompetanse og mandat til å avveie prosedyrer mot sanseinntrykk.

Sann beredskap handler om kultur. Det handler om å bygge systemer der det er lov å utfordre det etablerte når situasjonen krever det. Det handler om å være «blå» nok til å se farene, «grønn» nok til å velge og «rød» nok til å handle. Hvis vi kveler skjønnet med overdreven regelstyring, hindrer vi samtidig vår kollektive overlevelsesevne. 

Skjønn kan ikke improviseres frem i krig; det må trenes, praktiseres og verdsettes i hverdagen. Når kartet ikke stemmer med terrenget, er menneskets evne til å tolke formål og utøve skjønn vår viktigste forsvarslinje.

Takk til Karl Johan Haarberg (BI-partner/NTNU) og Morten Breivik (NTNU) for nyttige innspill.

LES OGSÅ:

Meninger

Vi må stå sammen når det gjelder

Av Danel Hammer og Jakob Sørbø

Kronikk

Stiller vi de riktige spørsmålene i  forsvarsdebatten?

Av Terje Bruøygard

Kronikk

Sikkerhetsklarering – kort vei fra å ha til å miste

Av Anders Bakke