Når oberst Eriksen skrives ut av sin egen historie

Det er positivt at historien om 9. april fortsatt engasjerer. At denne delen av vår krigshistorie vekker debatt, viser hvor levende og sammensatt den fortsatt er. Nettopp derfor er det viktig å forstå situasjonen slik den faktisk ble opplevd.

I en kronikk i Forsvarets forum 20. februar skriver Morten Svinndal om oberst Birger Eriksen og hans situasjonsforståelse morgenen 9. april 1940, da han åpnet ild mot fremmede krigsskip i Drøbaksundet ved Oscarsborg festning, uten varselskudd.

«Det er ingen tvil om at oberst Eriksen fulgte instruksen», skriver Svinndal.

Det er en fortelling der systemet fungerte, reglene var klare, og kommandanten gjorde sin plikt. Problemet er at Eriksen selv aldri beskrev situasjonen slik. Tvert imot skrev han at det ikke var tid til å følge reglene om varselskudd.

Beskriver avvik

14. juli 1950 skrev Eriksen til Forsvarets krigshistoriske avdeling: 

«Jeg gjør oppmerksom på at festningen ikke skjøt noe varselsskudd. Der var ikke tid til å følge reglene om dette.» 

Når vi diskuterer Eriksens situasjonsforståelse, bør hans egne ord være utgangspunktet, ikke ettertidens rasjonaliseringer alene. I Eriksens beretninger finner man aldri formuleringer som «instruksens bestemmelser var klare». Tvert imot skriver han: 

«Det forelå ingen krigserklæring. Situasjonen var bare et svakt nøytralitetsvern…. Kommandanten måtte ta ansvaret for å springe over det vanlige reglementerte varselskudd for nøytralitetsvern (Arbeiderbladet 4. august 1945).»

Eriksen beskriver handlingen som et avvik fra det instruksen krevde. Et nødvendig og modig regelbrudd. Han sto alene, uten direkte ordre og uten støtte i klare bestemmelser.

Dette bekreftes av Hans Sollie, som deltok i kampene, kjente Eriksen, og senere ble kommandant på Oscarsborg: 

«Oberst Eriksen selv følte det fulle ansvar for ordren han ga om ild fra hovedbatteriet om morgenen 9. april. Han følte ikke støtte i noen stående ordre, og noen direkte skyteordre fra overordnet myndighet forelå ikke (Follominne 1990).» 

Varselskudd

Forsvarshistoriker Harald Høiback tolker Eriksens beretninger på samme måte: 

«Mer sannsynlig, etter mitt syn, er det at Eriksen faktisk mente at han i henhold til instruksen skulle ha avfyrt varselskudd, men at situasjonen tvang ham til å sløyfe det (NF 7/10).» 

Kommandørkaptein Odd T. Fjeld skriver i Klar til strid: 

«Den avgjørelsen som Eriksen tok om selv å ta ansvaret for å bryte nøytralitetsverninstruksen og å skyte for å stoppe de inntrengende fartøyene uten varselskudd, kan i ettertid ikke berømmes høyt nok. Det er sannsynligvis ingen vanlig nordmann som i moderne tid har innvirket så direkte på landets skjebne og historie som det han har.» 

Ikke identifiserte skip

Dette bryter med Svinndals konklusjon, som bygger på at varselskuddene fra Rauøy flere timer tidligere fritok Eriksen fra å protestere. Eriksen selv viser aldri til et slikt resonnement. Instruksen sier heller ingenting om at en protest har virkning utover stedet den er gitt, eller hvor lenge den eventuelt skulle anses gjeldende, og for hvor stort område.

Meninger

Sjokket over USAs nye kurs

Skipene Rauøy protesterte mot, nesten fem timer tidligere, var ikke identifisert. Eriksen kunne derfor ikke være sikker på at fartøyene som nå kom inn Drøbaksundet var de samme, og dermed heller ikke på at instruksens vilkår om «tross protest» faktisk var oppfylt. 

Svinndal kaller det «meget lite sannsynlig» at nye fartøy kunne ha passert inn fjorden uoppdaget. Men det var tett tåke, og hele den tyske styrken – med Blücher i spissen – hadde seilt forbi Horten uten at Oscarsborg fikk melding.

Det kunne gi inntrykk av at store fartøyer kunne ferdes uoppdaget i Oslofjorden denne natten, og dermed en sannsynlig mulighet man ikke kunne utelukke. 

Fredsformasjon

Det forelå meldinger om både tyske og britiske sjøstridskrefter, og det verserte teorier om sjøslag. Natten før hadde britene lagt miner i norske farvann. 

Fartøyene gikk med slukte lanterner, men instruksen åpnet ikke for å bruke skarp ild med det som grunnlag. Skipene kom i fredsformasjon, uten bevoktning, med flaggskipet først og i lav fart, forhold som bidro til å gjøre situasjonen tvetydig.

Eriksen hadde ikke fått meddelelse om at det var krigstilstand eller at landet var under angrep. Mobiliseringsordren var ikke sendt ut. Det forelå ingen direkte ordre. Han skrev selv: 

«Noen meddelelse om at krigstilstand var inntrådt, fikk jeg aldri fra noen høyere myndighet (Eriksens personlige notat).»

«Det forelå ikke noen krigserklæring…Vi hadde heller intet direktiv om et kommende angrep fra tyskerne. Vi måtte således handle helt på egen hånd (Aftenposten 16.11.55).»

«Det forelå meg den gang ingen meddelelse om krigsmobilisering eller krigstilstand med noen fremmed makt (Brev til Heibergkomisjonen, 05.03.1946).»

Eriksen kunne ikke vite hvem han sto overfor. Han kunne ikke utelukke at det var andre skip enn dem det tidligere var blitt protestert mot. Han hadde ikke direkte ordre fra kommanderende admiral, og han hadde ikke fått meldinger om at landet var i krig. Dermed kunne han heller ikke være sikker på at instruksens vilkår faktisk var oppfylt.

Fortjener å bli hørt

Svinndal står fritt til å tolke instruksen annerledes i ettertid. Men han bør erkjenne at dette er hans tolkning, og at den står i kontrast til hvordan Eriksen selv skildret situasjonen. 

Eriksen fortjener å bli hørt. Hvis vi reduserer Oscarsborgs innsats til «han fulgte instruksen», reduserer vi både øyeblikket og det store ansvaret Eriksen tok på seg. Når vi tar hans egne ord på alvor, får vi et bilde av en mann som ikke bare var pliktoppfyllende, men modig. Tor Hovland skriver i boken Bli med til Oscarsborg: 

«Skulle flåtestyrken stoppes, måtte han skyte for å treffe så snart målet var synlig. Nøytralitetsinstruksen forlangte at han skulle skyte varselskudd - det var det ikke tid til. Det var ingen stor prestasjon å treffe Blucher, men det innebar et ansvar med uante konsekvenser...Presset i en kaotisk situasjon, tok oberst Eriksen helt alene ansvaret for den utløsende ildorderen, det var det som var den store prestasjonen.»

At Svinndal er uenig står ham fritt. Men vi bør ikke skrive oberst Eriksen ut av sin egen historie. 

Som Høiback har formulert det: 

«Svaret på hva Eriksen kan ha ment ligger ikke i instruksverket alene. Han selv må også få et ord med i laget (NF 7/10).»

Les også:

Meninger

Oberst Eriksen fulgte faktisk instruksen

Russland

Krigsskip får navn etter skipssjef fra andre verdenskrig

Frankrike

Møtte tidsvitne fra D-dagen