11. september 2001, Norge og veien til Afghanistan

I et intervju for NRK-serien I tjeneste for Norge som ble vist tidligere i år, hevdet Jens Stoltenberg følgende: «En av de siste beslutningene jeg tok som statsminister, det var å si ja til å sende de første norske soldatene til Afghanistan og de kom dit kort tid etter og gjorde viktige oppdrag der.»

Her husket imidlertid Stoltenberg feil, for han tok ingen slik beslutning. 

Hvem som tok beslutningen om å sende norske militære til Afghanistan, og når det skjedde, får du svar på i denne kronikken.

Den er basert på en lengre akademisk artikkel som ble utgitt tidligere i år. Før jeg kommer til det, er det verdt å minnes hva terrorangrepet «9/11» var og hva det betydde.

Angrepet

Klokken 08:46 den 11. september 2001 smalt American Airlines rutefly nummer 11 inn i det nordlige tårnet av World Trade Center i New York.

Få minutter senere, klokken 09:03, kringkastet direkte på TV-kanaler over hele verden, traff United Airlines nummer 175 det sørlige tårnet. Det var klart at det ikke lenger var snakk om en ulykke.

USA var under angrep. 09:37 traff et tredje fly, American Airlines nummer 77, USAs militære hovedkvarter Pentagon i Washington D.C.

Et fjerde fly, United Airlines nummer 93, styrtet i en åker i Pennsylvania før det nådde frem til hovedstaden. Passasjerene på flyet hadde forsøkt å overmanne kaprerne. 

Nitten terrorister hadde kapret fire fly og gjennomført et spektakulært terrorangrep som rystet ikke bare USA, men hele verden. Over tre tusen mennesker ble drept den morgenen.

Et vendepunkt

Terrorangrepet den 11. september, gjerne kalt «9/11» etter den amerikanske måten å skrive datoer på, markerte et brudd i perioden etter slutten av den kalde krigen. 1990-tallet hadde i stor grad vært preget av USAs status som den eneste, gjenværende supermakten.

I statsvitenskapen ble begrepet «det unipolare øyeblikk» ofte brukt. 

reportasje

Nato-topp: Et vendepunkt i historien

Særlig tidlig i tiåret rådet en optimisme om at en ny tid hadde kommet, der demokratiet og den liberale verdensorden hadde vunnet endelig frem.

Historien hadde kommet til ende, hevdet en kjent amerikansk statsviter. Med utbruddet av blant annet krigen i det tidligere Jugoslavia, viste optimismen seg raskt overdreven. Å bidra til å stanse denne krigen ble en av Natos største nye oppgaver.

«9/11» slo ikke bare nok en spiker i kista for forestillingen om at lite stort og nytt kom til å skje i verdenshistorien, men viste også at USA ikke var usårbart. Det unipolare øyeblikk slo sprekker hevdet statsvitere. 

De to neste tiårene skulle i større eller mindre grad preges av «krigen mot terror» for både USA alene og Nato samlet. For Nato markerer 9/11 starten på en ny og global æra, der operasjoner (nå langt) utenfor alliansens hjemmeområde ble enda viktigere enn på 1990-tallet.

Først i 2014 begynte Nato å vende oppmerksomheten hjem igjen for alvor.

Nyheten når Norge

På ettermiddagen tirsdag 11. september satt statsminister Stoltenberg i møte med sentralstyret i Arbeiderpartiet for å diskutere valgresultatet fra dagen før. Valget hadde vært partiets svakeste siden 1930, så stemningen var dyster.

Jonas Gahr Støre, stabssjefen ved Statsministerens kontor, hentet Stoltenberg ut av møtet. Stoltenberg beskrev det slik 20 år senere: «Jonas hentet meg ut og fikk meg foran en TV. Da skjønte jeg hvor dramatisk og skjellsettende denne dagen ville bli.» 

Tilbake i Høyblokka i regjeringskvartalet ledet Stoltenberg regjeringens håndtering av situasjonen.

Som i mange land fryktet man også i Norge at angrepet mot USA kun var et første av en serie terrorangrep. Beredskapen ble skjerpet i hele landet, soldater ble satt inn i vakthold, og F-16 jagerfly ble sendt til Rygge for å kunne skyte ned passasjerfly dersom terrorister skulle bruke slike som våpen mot Norge.

Solidaritet og artikkel 5

Alt på ettermiddagen den 11. september sendte Stoltenberg et kondolansebrev til USAs president George W. Bush.

Brevet understreket den norske regjeringens sterke solidaritet med det amerikanske folk og betydningen av at alle land sto sammen for å kjempe alle former for terrorisme.

I Nato la generalsekretær George Robertson og stabens hans frem et forslag om en erklæring som slo fast at dersom angrepet mot USA kom utenfra, dersom terroristene ikke var amerikanere, skulle det tolkes inn under Atlanterhavstraktatens artikkel 5. Norge støttet dette.

irak

Bondevik: Invasjonen av Irak var basert på en løgn

Som daværende statssekretær i Utenriksdepartementet (UD) Espen Barth Eide senere fortalte: Vi støttet sterkt ideen om å utløse artikkel 5 i Nato. Artikkel 5-erklæringen ble godkjent og offentliggjort på kvelden den 12. september.

Etter oppslag i internasjonal presse om at Norge hadde distansert seg denne erklæringen, sendte forsvarsminister Bjørn Tore Godal ut en pressemelding.

Den understreket at Norge ville «yte USA all den støtte vi kan. […] Dersom det kommer forespørsler om […] støtte, herunder militær støtte, vil vi selvsagt stille oss positive til dette […]. Norske myndigheter tar solidaritetsplikten etter artikkel 5 meget alvorlig.»

Viktig å stille raskt!

10. juni 1999 besluttet regjeringen å stille Hærens hurtigreaksjonsstyrke til Nato-operasjonen i Kosovo, KFOR. Styrken viste seg å ikke være så hurtigreagerende som håpet, og det skulle ta fire måneder fra regjeringens beslutning til styrken var på plass i Kosovo den 12. oktober.

Alt i slutten av juni, da en norsk offiser besøkte KFOR-hovedkvarteret, spurte den britiske generalen som var sjef om hvorfor det tok så lang tid, om de norske soldatene måtte gå ned.

Høsten 2001 var både Forsvarsdepartementet (FD) og Forsvarets overkommando (FO) opptatt av at den pinlige tregheten i 1999 ikke skulle gjenta seg.

Alt 13. september kalte forsvarssjef Sigurd Frisvold inn til et møte der forsvarsledelsen diskuterte hva Forsvaret kunne stille med, om en forespørsel kom. Dagen etter, fredag den 14., ga FD i oppdrag til FO å lage en liste over mulige bidrag – en liste som skulle presenteres på et møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU) mandag den 17. september.

I ukene som fulgte RSU-møtet den 17. arbeidet både Forsvaret og regjeringen videre med å identifisere mulige norske bidrag. I de interne vurderingene skilte man mellom en operasjon basert på Natos artikkel 5 og en uten et slikt rettslig grunnlag.

Det første tilfellet åpnet for bruk av vernepliktige soldater, mens det andre gjorde ikke det – da måtte Forsvaret rekruttere soldater på kontrakt, noe som unngåelig ville kreve mer tid. 

Nato i aksjon

20. september 2001 erklærte USAs president George W. Bush krig mot terror. 26. september møttes Natos forsvarsministere for første gang etter angrepet. Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz representerte USA og gjorde klart at landet ikke planla noen operasjon mot terroristene gjennom Nato. 

Wolfowitz’ sjef, Donald Rumsfeld, var tydelig i en kronikk i The New York Times dagen etter: I denne krigen vil oppdraget bestemme koalisjonen, ikke motsatt. USA ville velge hvem de ville ha med seg. 

2. oktober orienterte USA Natos råd om funnene fra etterforskningen av angrepet. Det var terrorgruppen al-Qaida som sto bak, altså et angrep utenfra. Generalsekretær Robertson kunne dermed etter møtet erklære at de allierte hadde bekreftet artikkel 5-erklæringen.

Dagen etter, den 3. oktober, presenterte USAs Nato-ambassadør Nicholas Burns en liste over hva slags støtte USA ønsket fra Nato og Nato-land. Etter at listen var akseptert av alle allierte 4. oktober, ble den offentliggjort.

USA ba blant annet om styrket etterretningssamarbeid, tilgang til alliertes luftrom og havner, samt støtte til luftovervåking.

I Norge holdt regjeringen samme ettermiddag en pressekonferanse der Stoltenberg, utenriksminister Thorbjørn Jagland og Godal alle holdt innlegg. Norge var klar til å innfri USAs forespørsel og å ta sin del av ansvaret både i Nato og på andre måter for å støtte USA.

Og det gjorde Norge raskt. Norsk personell reiste 9. oktober på oppdrag med Natos overvåkingsfly Awacs i Operation Eagle Assist i USA. I desember deployerte fregatten KNM Narvik og i januar 2002 ubåten KNM Uthaug til Middelhavet for å støtte Natos Operation Active Endeavour. 

Afghanistan 

7. oktober 2001 innledet USA Operation Enduring Freedom (OEF). Al-Qaida hadde lenge hatt tilhold i Afghanistan. Da Taliban-bevegelsen som hadde makten der, nektet å overlevere al-Qaida-lederen Usama bin Laden, gikk USA til angrep.

USA fikk støtte hovedsakelig fra Storbritannia. Norge ble ikke spurt om å bidra, men regjeringen uttrykte sin fulle støtte til USAs aksjon.

Da regjeringen Stoltenberg I gikk av 19. oktober hadde Norge ikke mottatt noen anmodning om å bidra i Afghanistan. Stoltenberg kunne følgelig ikke ha fattet noen beslutning om å sende norske styrker dit. Det ble det statsminister Kjell Magne Bondevik og hans andre regjering som gjorde. 

I regjeringen Bondevik II var det særlig utenriksminister Jan Petersen og forsvarsminister Kristin Krohn Devold som ivret for å vise støtte til USA ved å bidra militært i Afghanistan.

For Bondevik og flere av hans partifeller i Kristelig Folkeparti, var det en litt vanskeligere beslutning. Partileder Valgerd Svarstad Haugland var kjent for å ha sagt «eg likar ikkje bomber, eg» i 1999. Etter regjeringsskiftet i 2001 sa hun: «Det har vært tøft å si ja til bombing, men vi må se det i lys av det som skjedde 11. september. […] En del former for ondskap må dessverre fordrives med ondskap.» 

Skjønnhetskonkurranse

Alt før regjeringsskiftet var det bekymring i FD om at Norge hadde en «meget lav militær profil» i den pågående kampen mot internasjonal terrorisme, slik det het i et internt notat den 15. oktober.

Foruten bidraget til luftovervåking i USA og den planlagte sjømilitære deployeringen til Middelhavet, hadde Norge lite å vise til.

Flere land, herunder Storbritannia, Frankrike, Canada, Australia og Tyskland hadde allerede sendt eller tilbudt styrker til OEF. Norge hadde ikke fått noen forespørsel. Den lave militære profilen kunne bli et problem i forholdet til Nato og USA hevdet notatet. Det var viktig å vise at Norge både ville og kunne bidra.

Krohn Devold la stor vekt på å sette Norge på kartet i kampen mot terror. I sin iver møtte hun imidlertid samme problem som forrige regjering: USA hadde ikke bedt Norge om noe.

I et internt notat datert den 31. oktober gjentok FDs embetsverk bekymringen om at Norge ikke var del av et økende antall land som hadde alt stilt eller tilbudt støtte til OEF. 

Så sent som 26. november vektla Sikkerhetspolitisk avdeling i FD i et internt notat at mangelen på norske bidrag kunne bli et problem i forholdet til USA. Det understreket at det fremsto som usannsynlig at Norge ville få en direkte forespørsel med mindre regjeringen la frem et konkret tilbud. 

I FDs øyne lå Norge etter, med mine ord, i skjønnhetskonkurransen om å være i gruppen «god alliert» i Nato.

Statsminister Bondevik skulle besøke USA og møte president Bush den 5. desember og det var ønskelig at han kunne overlevere et konkret norsk forslag om styrkebidrag.

Regjeringen fulgte FDs anbefaling og vedtok 30. november å gi USA en liste over mulige norske bidrag. Listen ble samme dag overlevert til den amerikanske ambassaden i Oslo. 

Regjeringen konsulterte også Den utvidede utenrikskomité (DUUK) om beslutningen den 30. november. Fremskrittspartiet og Sosialistisk venstreparti mente at dette var en så viktig beslutning at den måtte føres åpent for Stortinget i plenum. Det skjedde 5. desember, samme dag som Bondevik møtte Bush. 

Inntrykket av å henge etter, trolig styrket av de vonde erfaringene fra 1999, kom også frem her. Krohn Devold hevdet i sitt innlegg i stortingsdebatten at «Norge er det eneste allierte land som er representert ved det amerikanske hovedkvarteret i Florida, og som ennå ikke har konkretisert mulige styrkebidrag.»

Krohn Devolds påstand i Stortinget var ikke veldig presis. Blant annet hadde Danmark på det tidspunktet ikke fattet noen konkret beslutning.

Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen henviste sågar samme dag til Norge i sin redegjørelse om danske bidrag for Det Udenrigspolitiske Nævn i det danske Folketinget. Detaljerte studier av beslutningsprosessene høsten 2001 også i Nederland og Tyskland viser at det norske inntrykket av å henge etter ikke var riktig.

Det var USAs behov og utviklingen av situasjonen på bakken i Afghanistan som satte tempoet, ikke i hvilken grad allierte var mer eller mindre aktive i å tilby bidrag. Med noen få unntak, kom de fleste ikke-amerikanske militære bidragene til Afghanistan rundt årsskiftet 2001–2002. Det skulle også de norske gjøre.

Beslutningen

Den første henvendelsen fra USA kom 30. oktober. Norge ble invitert til å opprette et forbindelseselement ved det militære hovedkvarteret Centcom i Tampa i Florida – som hadde ansvaret for OEF-operasjonen. Regjeringen sa raskt ja og forbindelseselementet var på plass den 15. november.

De norske forbindelsesoffiserene ble en kanal for en uformell dialog med Centcom og sjefen der, general Tommy Franks, om mulige norske bidrag.

Dialogen startet for alvor den 10. desember da de norske utsendte mottok en konkret, om uformell henvendelse om norske bidrag, og fortsatte i de påfølgende dagene.

20. desember 2001 møtte statssekretær Kim Traavik i UD stedfortredende ambassadør ved den amerikanske ambassaden i Oslo. USA var i ferd med å akseptere det norske tilbudet, var beskjeden.

Styrkene USA ville takke ja til inkluderte fire F-16 jagerfly, et C-130 transportfly, spesialstyrker og mineryddere. Regjeringen ga en endelig godkjennelse den 22. desember og ved årsskiftet kom den første norske avdelingen – et mekanisert mineryddingsteam – til Kandahar flyplass i Sør-Afghanistan.

Ulykkelig slutt

Både det første og det andre Afghanistanutvalget konkluderte med at Norge hadde tre mål med engasjementet i Afghanistan.

Det første av disse, og det eneste Norge lykkes med å oppnå, var å være en god alliert.

Som historien gjengitt over viser, preget målet om å være en god alliert i veldig stor grad Norges tilnærming til spørsmål om deltakelse i USAs operasjoner høsten 2001. 

Spørsmål som hva de norske styrkene skulle gjøre, og hva de skulle oppnå i Afghanistan, finner man ikke i de norske vurderingene. Det som var viktig, var å bidra.

Og sist, men ikke minst: Ingen kunne høsten 2001 forestille seg at beslutningen om å sende norske soldater til Afghanistan skulle bli starten på et engasjement som kom til en ulykkelig slutt tjue år senere, den 30. august 2021. Men det er en annen historie.

Les også

BILDEFORTELLING

Menneskene bak Afghanistan-oppdraget

Portrett

Kjenner krigens beist

afghanistan

Spesialsoldater om Afghanistan-operasjon:
– Det var textbook