Omgitt av jorder, langs en gjørmete vei øst i Ukraina, ligger noen slitte og små hus.
Forsvarets forum møter Dyveke Undertun Aarhus før hennes neste rotasjonen til fronten.
Blant sine egne går hun under kallenavnet Velo.
Det lange røde håret står i kontrast til den grønnflekkete uniformen hun har på seg.
Under intervjuet ringer plutselig telefonen til Aarhus.
– Jeg må ta denne, sier hun.
Hun skynder seg ut av det lille uthuset og svarer. Reaksjonen er ikke til å ta feil av. Det er dårlig nytt fra fronten.
Aarhus sine kolleger har gått i stridskontakt med russerne. Det ser ikke bra ut. Flere skal være livstruende såret.
Aarhus er rolig og behersket, til tross for den hjerteskjærende beskjeden. Slik er hverdagen for 23-åringen fra Ålesund som kjemper i Ukraina.
— Dette er krig, sier hun.
Noen dager etter at Forsvarets forum besøkte Aarhus, ble tilholdsstedet truffet av russiske angrepsdroner.
Eventyrlyst
Helt siden fullskalainvasjonen i 2022 har hun fulgt med på krigen, forteller Aarhus.
– Jeg hadde lyst til å dra til Ukraina, men følte ikke at jeg hadde erfaring nok til å gjøre det, sier hun.
Aarhus begynte å skrive for studentavisen Universitas. Hun reiste rundt i verden, blant annet til Libanon og Irak. Reising og skriving ga mersmak. Hele tiden hadde hun Ukraina i tankene. Så bestemte hun seg for å reise dit.
– Jeg følte jeg hadde lært nok til å klare meg på egenhånd, sier hun.
I Ukraina traff Aarhus sanitetssoldater i den velkjente Azov-brigaden. Det gjorde sterkt inntrykk. Etter hvert knyttet hun nye bekjentskaper og fikk flere venner. Både sivile og militære.
– For meg ble det viktig å ikke bare reise ned og ta et bilde og snakke med én person, men faktisk danne meg et skikkelig bilde av hva som foregår her, sier hun.
Vendepunktet
Byen Kramatorsk i Øst-Ukraina ble som et hjem for Aarhus. Hun begynte også å jobbe med 56. motoriserte brigade.
– De ga meg tilbudet om å jobbe med dem på et stabiliseringspunkt i nærheten av Chasiv Jar, sier hun.
På stabiliseringspunktet for skadde fikk Aarhus også hjelpe til med pasientene.
VILJE: På halsen har Dyveke tatovert et ukrainsk motto – Vilje
ALFIE: Armbåndet er til minne om en britisk soldatkollega som ble drept i sommer.
Aarhus fikk se hvordan de ukrainske soldatene står på, dag inn og dag ut, for å redde sine landsmenn.
– Det var skadde som kom til oss og fikk behandling, så kom de tilbake noen uker senere etter å ha blitt såret nok en gang.
– Det ble tydelig for meg hvor stort behovet var. Det var det som til slutt ble avgjørende for at jeg vervet meg, sier hun.
Aarhus fant et kurs i taktisk medisin i Kyiv. På kurset traff hun andre likesinnede og før hun visste ordet av det fikk hun jobb i den internasjonale legionen i Azov.
I første linje
I felt jobber Aarhus på et Casualty Collection Point (CCP). Der må de ta hver dag som den kommer og de vet aldri når de skal ut igjen.
På fronten jobber hun svært tett på første linje.
– Ofte er vi bare noen hundre meter fra «zero line». Vi har også vært helt fremst blant andre egne og hatt russisk infanteri rett foran oss, sier hun.
EN FALLEN KAMERAT: Hunden Alfie er oppkalt etter en av soldatkollegaene som ble drept i strid.
Fronten i Ukraina er dynamisk og droner utgjør en stadig større trussel. Det gjør at Aarhus og hennes kolleger må være svært fleksible. Noen ganger kan de fraktes inn med kjøretøy, andre ganger må de gå opp mot én mil for å nå sine stillinger.
– Det påvirker hvor mye vi kan ha med oss. Vi bærer med oss så mye vi klarer, men er avhengig av at droner kan gi oss forsyninger.
Tidvis kan logistikken være vanskelig og by på utfordringer.
– I sommer måtte vi gå veldig langt for å komme til stillingene våre. Vi gikk tom for vann og mat nesten øyeblikkelig. I tillegg er det mange andre rundt oss som vi må dele med, da forsvinner ressursene fort, sier hun.
Situasjonen på bakken i Ukraina gjør at sårede soldater ofte ikke kan evakueres i løpet av kort tid. De må stabiliseres og behandles over lenger tid under kummerlige forhold på fronten.
Enheten til Aarhus har god trening innen taktisk medisin. Treningsstandarden deres gjør at de får færre skadde, men de har andre avdelinger rundt seg som får langt flere sårede, som også har mindre ressurser.
– Vi må selvfølgelig hjelpe alle, men det skaper problemer for oss til tider. Det gjør at vi går tomme for forsyninger som kan være vanskelig å etterforsyne.
– Vi har måttet lære oss å bli kreative på hvordan vi kan behandle pasienter over tid med svært begrensede ressurser, sier Aarhus.
Terrorbombing av sivile
Aarhus kommer fra en stille plass i Ålesund. Hun tror det har spilt en rolle i eventyrlysten og at hun ønsker å se mer av verden og hvordan andre mennesker lever.
Det er halvannet år siden hun var hjemme sist. Opplevelsene i Ukraina gjør at ting i Norge oppleves mindre betydningsfulle.
– Jeg synes det er irriterende når jeg hører folk klage over ubetydelige ting når de kan leve fritt og uten bekymringer. Det er så mange ting vi tar for gitt i Norge, sier hun.
– Senest i går skulle jeg på trening, da slo en glidebombe ned i det lokale markedet. Der er det kun sivile som forsøker å leve sine liv. Det setter ting i perspektiv, sier hun.
At det som rammer den ukrainske befolkningen like gjerne kunne vært hennes egen familie, venner og bekjente er noe Aarhus har reflektert mye over.
– Jeg tror det er vanskelig for folk i Norge å faktisk forstå at det er virkeligheten her, sier hun.
De der hjemme
Hjemme i Norge sitter familien til Aarhus, blant annet hennes mor, som er den som inspirerte henne til å begynne å skrive.
– Jeg tror ikke hun hadde sett for seg at dette skulle bli utfallet, sier Aarhus og ler.
Aarhus forsøker å være så åpen som mulig med sine nærmeste. Hun tror det gir dem bedre forståelse av hva hun gjør og hvordan hverdagen hennes er.
– Overskriftene i mediene handler mest om store angrep og store antall drepte. Det er ikke sånn at jeg ligger i skuddlinjen døgnet rundt, men det er selvfølgelig tøft for dem, det vet jeg, sier hun.
Kan ikke redde alle
Aarhus er godt innforstått med risikoen yrkesvalget hennes innebærer. Det er likevel noen ting som bekymrer henne mer enn andre.
– Jeg er ikke så glad i Shahed-dronene. De er irriterende og det er veldig mange av dem. Det blir en mental greie, sier hun.
Utover det finnes det alltid en frykt for å ikke strekke til, ifølge 23-åringen.
– Man kan faktisk ikke hjelpe alle, sier hun.
Selv om krigen bringer med seg mye lidelse og død er det øyeblikk i Ukraina Aarhus virkelig verdsetter.
– Jeg har så gode medsoldater og venner. Vi bor sammen, trener sammen, spiser sammen og gjør egentlig alt sammen. Jeg setter utrolig pris på det samholdet, sier hun.
En gang i fremtiden ser Aarhus for seg et lite småbruk i Norge. I tillegg til en monstertruck, en lidenskap hun vil dyrke.
