Sikkerhetsklarering – kort vei fra å ha til å miste

De siste to årene har klareringsmyndighetene, Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og Justis- og beredskapsdepartementet (JD) fått kritikk for det som ser ut som en praksisendring i vurdering av sikkerhetsklarering til personer med tilknytning til andre stater. 

Særlig fra politietaten har flere ansatte med tilknytning til Iran stått frem i media og fortalt at de har blitt nektet sikkerhetsklarering etter å ha vært sikkerhetsklarert i mange år. 

Det er skremmende kort vei fra å ha til å miste, for å låne en frase fra kong Haralds nyttårstale. 

Bukken og havresekken

I uttalelser fra sjef for Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA), sjef for Sivil klareringsmyndighet (SKM) og fra flere enkeltpersoner som har blitt nektet sikkerhetsklarering kommer det frem at begrunnelsen for de negative avgjørelsene omhandler at personen selv, familiemedlemmer eller andre nærstående kan utsettes for press av fremmede staters etterretningstjenester, slik at personene ikke blir innsidere eller spioner. 

Det er generelt vanskelig å få innsyn i klareringsmyndighetenes arbeid. De konkrete faglige vurderingene i enkeltsaker er unntatt fra innsyn i begrunnelser som gis til den avgjørelsen gjelder. Det samme gjelder når saker tas til domstolene. Domstolene, som har myndighet til å overprøve avgjørelsene, må vurdere sakene uten innsyn i de konkrete sikkerhetsfaglige vurderingene. 

Sikkerhetsklarering

Oppretter felles klareringsmyndighet for sivile og millitære

EOS-utvalget, som har fullt innsyn i de graderte faglige sikkerhetsvurderingene, har imidlertid ikke myndighet til å overprøve avgjørelsene. 

NSM er klageinstans, men NSM er også fagmyndighet som utarbeider håndbøker, veiledninger og setter faglige føringer for klareringsmyndighetene. Det er som å sette bukken til å passe havresekken. Systemet er beheftet med rettssikkerhetsmessige svakheter.

Personlighet over tilknytning

Heldigvis finnes det åpen informasjon og forskning om spionasjesaker og innsidere. Amerikanske og europeiske studier og forskningsrapporter, dommer og en hel rekke artikler om et bredt utvalg av konkrete spionasjesaker gir innsikt i hva som motiverer spioner og innsidere til å starte ulovlig handlinger. 

De gir et kunnskapsgrunnlag å bygge saksbehandling om sikkerhetsklarering på. Basert på flere hundre spionasjesaker kan vi trekke lærdom om motivasjonsfaktorer, årsakssammenhenger og andre relevante og ikke-relevante forutsetninger og korrelasjoner:

• Cirka 60 prosent av innsiderne i spionasjesaker er selvmotiverte, og initierer spionasjen på eget initiativ

• Cirka 40 prosent blir rekruttert av en ekstern trusselaktør, typisk en fremmed stats etterretning

• Bare cirka én av ti av de rekrutterte startet spionasjen på bakgrunn av trusler og/eller press

• Én av seks personer med familiær tilknytning til en annen stat spionerte for den staten de hadde tilknytning til

• Fem av seks personer med familiær tilknytning til en annen stat spionerte for en tredje stat som de selv ikke hadde tilknytning til

Bare to personer som spionerte for Iran hadde selv familiær tilknytning til Iran. Ingen av personene var ideologisk motivert. 

Begge to er beskrevet som narsissister, umodne og fantasifulle. Det var personligheten deres som trekkes frem som årsak til at de henholdsvis ble rekruttert og selvmotiverte spioner, ikke tilknytningen til Iran. 

Trusler har gått av moten

Hva så med trusler og press? Av de førti prosentene som blir rekruttert inn i spionasje, blir så å si alle manipulert til å tro at de deler informasjon med noen som kan gis legitim tilgang til informasjonen eller til å ikke være bevisst på at de deler verdifull informasjon som en fremmed stats etterretning. 

Trusler og press derimot skaper en negativt ladet relasjon som den ufrivillige rekrutterte personen vil søke å komme seg ut av. 

Trusler og press fungerer dårlig som grunnlag for langsiktige relasjoner. Ifølge de store amerikanske studiene er ingen personer blitt tatt for eller dømt for spionasje som startet på bakgrunn av trusler og press siden 1978. Det nyeste eksempelet fra Norge er fra 1972. 

Eksempler på press som rekrutteringsmiddel i europeisk kontekst er i all hovedsak begrenset til at russiske myndigheter benytter press overfor russiske borgere i Russland eller personer med familie eller forretninger i Russland som har behov for å krysse grensen til Russland ofte. 

Der kan ikke personene søke hjelp fra sikkerhetsmyndighetene fordi det er sikkerhetsmyndighetene som utøver presset. 

Michael Jonsson gjorde en studie av spionasje i Europa mellom 2010 og 2021 for det svenske forsvaret. Han skriver i den etterfølgende artikkelen sin at funnene om Russlands bruk av press sier mer om russisk modus i rekruttering av landsmenn enn det gjør om den europeiske konteksten per se. 

Med unntak av hva russiske myndigheter foretar seg på eget territorium kan vi foreløpig si at trusler og press gikk av moten som rekrutteringsmetode for nesten 50 år siden.

At personer blir nektet sikkerhetsklarering med begrunnelse i mulighet for å utsettes for trusler og press indikerer at klareringsmyndigheten ikke har et realistisk forhold til aktuelle trusler. 

Lite endring

I Odelstingsproposisjon nr. 59 (2004–2005) omtales det som et problem at klareringsmyndighetene vektlegger hypotetiske muligheter for at personer med tilknytning til andre stater kan utløse en høy sikkerhetsrisiko. Tar man empirien i betraktning fremstår sannsynligheten for å bli utsatt for press som hypotetisk. 

NSM og JD peker feilaktig på at årsaken til at personer som har vært sikkerhetsklarert i mange år nå mister klareringen ikke er at vurderingene er endret, men at samfunnet og eksterne trusler er endret. 

Sikkerhetsklarering

Nima er veteran – datteren får ikke sikkerhetsklarering

I PSTs nasjonale trusselvurderinger som er publisert i tidsrommet fra 2015 til 2025 er det ingenting som tyder på en eskalerende trend i vurderingen av Iran som trussel mot norsk sikkerhetsgradert informasjon, skjermingsverdige objekter eller skjermingsverdig infrastruktur. 

Vurderingen av trusselen mot iransk diaspora, opposisjonelle og regimekritikere er stabil i hele perioden. Imidlertid har ikke trussel mot regimekritikere direkte betydning for vurderingstemaet i en klareringssak ettersom vurderingen skal omhandle personens skikkethet til å behandle sikkerhetsgradert informasjon. 

Det finnes heller ikke kjente eksempler på at regimekritiske eksiliranere som eventuelt trues til stillhet presses til å gi fra seg sikkerhetsgrader informasjon. Et slikt scenario fremstår også som hypotetisk. 

I tillegg til at klareringsmyndighetene i de omtalte mediesakene synes å tillegge hypotetiske scenarioer avgjørende vekt, er det én type risiko som glemmes. Andelen personer som har spionert eller kompromittert sikkerhetsgradert informasjon fordi de har følt seg urettferdig behandlet av myndighetene eller arbeidsgiver er mange ganger høyere enn andelen som ble utsatt for press for å starte spionasje. 

Disgruntlement, som det heter på engelsk, gikk heller ikke ut på dato som motivasjonsfaktor på 1970-tallet. Spørsmålet er dermed om klareringsnektelser på hypotetisk grunnlag kommer til å skape større risiko for innsidere enn de forebygger mot innsidere. 

Må innføres regler

Saker med tilknytning til andre stater er ikke mer komplisert enn andre type saker. Utfordringen er at NSM og klareringsmyndighetene har gjort sakene mer komplisert enn de trenger å være og tillagt tilknytning og press mer vekt enn før. 

Kronikk

En rettferdig verneplikt?

En gjennomgang av historiske årsmeldinger fra NSM, EOS og SKM viser at andelen negative avgjørelser frem til opprettelsen av SKM lå på om lag é prosent. Etter opprettelsen av SKM har negative avgjørelser steget til seks prosent i sivil sektor i 2024, mens den i forsvarssektoren har holdt seg stabil på under én prosent. 

Samspill mellom sivile og militære ressurser står sentralt i Totalforsvarsåret 2026. Hvis den foreslåtte sammenslåingen av SKM og FSA skal ta form, må Regjeringen og Stortinget sørge for at praksisendringen som har funnet sted for sivil sektor ikke smitter over til forsvarssektoren. 

Det må innføres regler som sikrer at klareringsavgjørelser for fremtiden fattes basert på en systematisk kunnskapsbasert individuell og helhetlig risiko – og sannsynlighetsvurdering som i mye større grad enn i dag er tilgjengelig for den avgjørelsen retter seg mot og for domstolene. 

La ikke flere enn nødvendig oppleve hvor skremmende kort vei det er fra å ha til å miste.

LES OGSÅ:

Soldatliv

Venter på sikkerhetsklarering i verneutstyr

etterretningstjenesten

E-tjenesten lagret data ulovlig

sikkerhetsklarering

Færre ungdommer skal få klareringsgrad «hemmelig»