Det handler om innstilling

VG har brukt imponerende ressurser til å grave i Forsvarets dekorasjonsregime. Det er oppløftende at det er ressurser til slikt selv om både Maskorama og «Skal vi danse» pågår for fullt. Og som i de nevnte programmer, er det ikke alltid den beste som vinner, eller som får den flotteste dekorasjonen. Det er mye som spiller inn.

Lenge trodde jeg at de som vant Spellemannsprisen var de som hadde laget den beste plata i sin sjanger, eller snarere den juryen mente var den beste plata. Samme med Brageprisen i litteratur. Det er den boka juryen synes er best, som får prisen. Men slik er det ikke. Forlag og plateselskap må melde på deltakere, og betale en avgift. Mange kandidater er ikke en gang med i konkurransen. Tilsvarende var det med filmen «Verdens verste menneske». Det ble brukt enorme summer på å overbevise Oscar-juryen om at den filmen var best i sin klasse.

Innstillingene

Når Kongen i statsråd bestemmer seg for om noen har utmerket seg på en særlig fremragende måte i kamp, er det heller ikke handlingene i seg selv regjeringen forholder seg til, men innstillingene som er skrevet. I stedet for å belyse den dekoreringsverdige handlingen, er det derfor minst like interessant å undersøke hvorfor innstillingen ble skrevet, av hvem og med hvilke hensikt.

Hva var det som gjorde at noen fant det bryet verdt å skrive en dekoreringsverdig innstilling om det som for eksempel Eirik Kristoffersen gjorde i Afghanistan? Hva var drivkreftene? Hva var motivet? Og motsatt vei: Hvorfor ble ikke Bård Solheim dekorert for sin innsats som detasjementsjef og leder for de norske F-16-flyene som bombet Libya i 2011? Man kan mene mye om politikken og strategien rundt den operasjonen, men Solheim fikk utvilsomt langt større lederskapsutfordringer enn det som er vanlig på hans gradsnivå. Kanskje de største noen i Luftforsvaret har fått siden 1945? Som han selv sa i et intervju med F: «Vi kom frem mandag og tok av torsdag. Det var arbeid døgnet rundt og utrolig mange ting vi prøvde å finne ut av. Hvem ledet operasjonen? Hva var mandatet? Hva slags bomber skulle vi bruke og ikke minst hvor skulle vi bo?» Ansvaret som hvilte på Solheim – menneskelig, operativt og etisk – må ha vært enormt i de første dagene og ukene. Mye kunne ha gått galt, men Solheim løste oppdraget sitt på en fremragende måte, etter mitt syn.

Nyheter

VG: Pågrep feil mann i operasjon som resulterte i krigskors-dekorasjon

Nær 80 medaljer

Kongen i statsråd har de siste tiårene utdelt nær 80 medaljer for fremragende innsats for Norge i kamp. Solheim er ikke en av dem. Du finner heller ingen andre fra Luftforsvaret på den listen. Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men jeg har gjort mine tanker på nettstedet Stratagem.

Hensikten med denne kronikken er ikke å stille ytterlige spørsmål ved det store antallet dekoreringsverdige bragder i Forsvarets spesialkommando, eller ved fraværet av dekoreringsverdige bragder i Luftforsvaret. Hensikten er snarere å dreie oppmerksomhet bort fra bragdene, og over på innstillingene. Hvem skriver innstillingene? Hvem gjør det ikke? Hva driver dem? Hvilke behov skal dekkes? Og hva er det dekorasjonsrådet ser etter?

Winston Churchill har sagt mye klokt, også om militære dekorasjoner: «A medal glitters, but it also casts a shadow.» Det kan alltid diskuteres hvem som bør få, og hvem som ikke bør få medalje. Noen føler seg oversett, andre misunnelige og atter andre mener de går med medaljer andre hadde fortjent mer. Det ligger i utmerkelsenes natur, alle kan ikke få. Da er det ikke lengre en utmerkelse.

Det er også mange forhold rundt en dekoreringsverdig bragd det ikke kan snakkes høyt om. Mange opplysninger er graderte. Men det man derimot bør snakke høyt om er tildelingsprosessen. Det er ikke heldig om de som vurderer innstillingene til høythengende dekorasjoner nekter å delta i debatten om tildelingskriteriene. Om de ikke er like modige som de som dekoreres, bør de i hvert fall være modige nok til å forklare seg. Ansvaret bør ikke skyves over på de dekorerte. Ingen dekorerer seg selv. Og som Cora Sandel forteller oss: «Et faktum er vanskelig å skjule – lykkes det på én kant, så tyter det ut på en annen.»