Måtte det en 13-åring med granat til før vi våknet?
GRANAT: Det er dessverre mer vi nå har som vi for få år siden skulle forsverge ville bli norsk virkelighet. Som at 13-åringer rekrutteres av kyniske gjengkriminelle til å utføre oppdrag som angrep med håndgranat på Bislett, skriver Harald Stanghelle.Foto: Terje Pedersen, NTB
Harald StanghelleHaraldStanghelle
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det vakte enorm oppsikt da en granat – av balkansk fabrikat – mot slutten av september ble kastet mot en neglesalong nær Bislett stadion i Oslo. Det skulle da også bare mangle.
Annonse
«Det er ikke slik vi skal ha det i Norge», kommenterte justisminister Astri Aas-Hansen. Det er det ikke vanskelig å være enig med henne i. Men så er det altså nettopp slik vi har det her i landet. Og denne nye «normalen» dukker stadig oftere opp til samfunnets overflate.
Det er dessverre mer vi nå har som vi for få år siden skulle forsverge ville bli norsk virkelighet. Som eksempelvis at 13-åringer rekrutteres av kyniske gjengkriminelle til å utføre oppdrag som angrep med håndgranat på Bislett.
«Jobben» ble lagt ut på sosiale medier. Betalingen var ifølge politiet 30.000 kroner. Instruksjonene fra bakmennene kom via sosiale medier og krypterte meldingsplattformer. Og alt dette skjer fordi de yngste lovbryterne er under den kriminelle lavalder.
Konsern i vekst
I norsk debatt har begrepet «svenske tilstander» levd sitt eget liv. Det er når samfunnet må gi tapt for organisert kriminalitet. Når det er skadebegrensing som gjelder, ikke ambisjonen om å rykke ondet opp med roten. Og når kriminaliteten trenger seg inn på stadig flere områder, lik et konsern i vekst.
NÅ OG FREMOVER: Et tankeeksperiment er hva vi om 10, 20 eller 30 år vil tenke om det som nå skjer fremfor øynene våre. Og hvordan vi håndterte det.Illustrasjon: Inge Grødum
«De kriminelle gjengene er som gift i samfunnet vårt», konstaterte Emilie Enger Mehl da hun var justisminister. Også det en diagnose det er lett å si seg enig. Problemet er ikke virkelighetsbeskrivelsen, men hva motgiften skal være.
I høst har det utspilt seg en polarisert diskusjon om virkemidler. Noen sverger til hardere straffer, andre til forebygging. Det blir mye enten-eller i debatter som dette.
Arrestasjoner og oppklarte saker lar seg måle i politiets statistikker. Vellykket forebygging lar seg sjelden kvantifiseres på samme vis.
En av dem som med tyngde har ytret seg, er Oslos politimester Ida Melbo Øystese. Hun er skremt over utviklingen. Og hun minner om at politiet lenge har varslet om situasjonen.
Oslo politidistrikt har kartlagt sakene til alle mellom 12 og 18 år med mer enn ti (!) straffbare forhold på rullebladet. Mange har minoritetsbakgrunn, men det viktigste er at alle hadde blitt utsatt for vold i nære relasjoner.
«Vi så mye psykisk uhelse, men uten diagnoser eller helsehjelp», konstaterer hovedstadens politimester før hun retter pekefingeren mot «systemet»: «Barn og unge betaler en høy pris for systemsvikten», sier hun til Politiforum.
Dårlig kommuneøkonomi
Selvsagt mener ikke politimesteren at det er sosialarbeidere som skal ta kampen opp mot tunge kriminelle gjenger. Men hun er slett ikke alene blant erfarne politifolk som snakker om at deres største bekymring er dårlig kommuneøkonomi som gjør intensiv forebygging til en illusjon.
Og at hele spekteret av politi, helse, barnevern, kommuner ikke kraftsamler seg i krigen mot organisert kriminalitet.
Det minner om 22. juli-kommisjonens rapport om «ressursene som ikke fant hverandre».
Men nå kan det også virke som om ressursene heller ikke finnes. «Jeg tror vi som samfunn har vært litt naive. Nå ser vi hvor galt det kan gå», er den virkelighetsbeskrivelse Ida Melbo Øystese gir i et NRK-intervju.
Det er altså der vi nå er.
Allerede under angrep
Stadig flere av landets politidistrikter rapporter om at svenske kriminelle nettverk har fått fotfeste hos dem. Og oftere og oftere hører vi om felles svensk-norske digitale plattformer der oppdrag settes ut. Resultatet er barn og unge som radikaliseres til å melde seg til tjeneste.
Det dreier seg om utenforskap, penger, spenning og tilhørighet. Resultatet er at grenser flyttes i de kriminelle nettverkenes favør.
Et tankeeksperiment er hva vi om 10, 20 eller 30 år vil tenke om det som nå skjer fremfor øynene våre. Og hvordan vi håndterte det. Selvsagt kan vi håpe at dommen vil bli at dette ble tatt på det nødvendige alvor. At vi forsto faren og handlet deretter.
Litt for mye tyder imidlertid på at det slett ikke er slik fremtiden vil se tilbake på vår tid. For det er dessverre like sannsynlig at det er mangel på et effektivt totalforsvar som trer tydelig fram.
Et fravær av erkjennelsen av at vi allerede er under angrep, men ikke skjønte hvor grunnleggende krigen kom til å bli. I så fall vil dommen bli hard.
Hvis da ikke 13-åringen som med sin granat flerret stillheten en tidlig Oslo-kveld i september, ble det som skulle til for at alvoret tok tak.
