Klima som våpen

Verdens ledere har forpliktet seg til å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5 grader. I Midtøsten har temperaturene allerede økt med 1,5 grader siden 1990-tallet. Uten umiddelbare, betydelige utslippsreduksjoner kan temperaturene i regionen øke dramatisk, opp til 56 grader Celsius ifølge klimamodeller.

Regionen har lenge vært preget av en volatil blanding av politiske og økonomiske interesser, hvor olje- og gassreserver har fungert som drivkraften bak både samarbeid og konflikt blant landene i området. Imidlertid introduserer klimaendringer et nytt aspekt til denne allerede skjøre ligningen.

Regionen er spesielt utsatt for klimaendringer, med økende temperaturer, tørke og vannmangel som utgjør store utfordringer for stabiliteten. Dette nye elementet er i ferd med å bli en betydelig faktor i pågående spenninger og maktkamper, noe som ytterligere kompliserer situasjonen.

Vannmangel som våpen

Særlig vannmangel har utviklet seg til et problem som anvendes som et geopolitisk våpen. I nylige konflikter har vann blitt et sentralt tema, spesielt tydelig i Gaza-konflikten, der Israel aktivt har brukt vannmangel som et våpen, med katastrofale kutt i vanntilførselen. Midt i konflikten erklærte FN at vannkrisen utgjør en leve- og død-situasjon for Gazas befolkning.

Lignende utfordringer oppstår også for den kurdiske minoriteten i Tyrkia. Sørøst-Anatolia-prosjektet (GAP), som inkluderer flere demninger og irrigasjonskanaler, har transformert Tyrkias landbrukslandskap, men til en betydelig kostnad, spesielt for kurdere.

Mange av disse demningene er blitt bygget direkte på deres landområder, og mange tusen er blitt fordrevet fra sine hjem som i den historiske byen Hasankeyf. De geopolitiske kompleksitetene belyser samspillet mellom forvaltning av vannressurser, politiske stridigheter og regional stabilitet.

I fremtiden vil vann bli like avgjørende som olje i store deler av Midtøsten. Hvert år reduseres grunnvannsreservene, og mange land står overfor betydelige utfordringer knyttet til vann.

Store ringvirkninger

Den økende frekvensen og alvorlighetsgraden av klimainduserte hendelser, som inkluderer hyppigere hetebølger og tørkeperioder, vil forverre sosioøkonomiske forhold i regionen. Tilgangen til essensielle ressurser blir allerede stadig mer utfordrende, og i fremtiden vil mange regjeringer i regionen potensielt stå overfor betydelige utfordringer når det gjelder å oppfylle borgernes grunnleggende behov.

Dette potensielle misforholdet kan resultere i offentlig misnøye og uroligheter, parallelt med det vi så under den arabiske våren. I lys av disse utfordringene kan opportunistiske aktører, både innenlandske og internasjonale, utnytte disse omstendighetene for å fremme sine egne agendaer

Den bredere implikasjonen er at disse problemene har store ringvirkninger på nabolandene og kan potensielt bidra til strømmen av flyktninger, og en forverring av allerede betente geopolitiske konflikter. Dette vil skape utfordringer for land utenfor verdensdelen også.

Todelt rolle

Norge, som en global aktør for fred og bærekraft, kan ikke være uvitende om denne utviklingen. Klimaendringene i Midtøsten er ikke bare en regional bekymring, men har direkte implikasjoner for internasjonal sikkerhet. Norske beslutningstakere må erkjenne at klimaendringene ikke bare handler om miljøvern, men også om å forstå og håndtere komplekse geopolitiske realiteter.

Meninger

Kunne Israels forsvar gjort noe annerledes på Gazastripen?

Norges rolle bør være todelt. For det første, må vi intensivere innsatsen for å begrense klimaendringene gjennom ambisiøse klimamål og støtte til bærekraftige praksiser. For det andre, er Norge nødt til å engasjere seg aktivt i diplomatisk innsats for å dempe spenningene i Midtøsten og bidra til å løse konfliktene som truer regionens stabilitet som en fredsnasjon.

Norge som brobygger

Norske myndigheter bør også være forberedt på de potensielle konsekvensene av klimaendringene i Midtøsten for nasjonal sikkerhet. Dette inkluderer å styrke beredskapen for økt migrasjon, håndtere utfordringene knyttet til mat- og vannsikkerhet, og samarbeide med internasjonale partnere for å utvikle strategier for å håndtere klimaindusert ustabilitet.

I en tid preget av uunngåelig global interkonnektivitet, har ikke Norge råd til å være uvitende om utfordringene som materialiserer seg på avstand. Klimaendringene i Midtøsten markerer tydelig behovet for å anerkjenne den uunngåelige sammenvevingen av miljø og geopolitikk.

En helhetlig tilnærming er avgjørende for å sikre en bærekraftig fremtid, og Norge sitter på en unik mulighet til å fungere som en brobygger mellom miljø og sikkerhet. Det er på høy tid å ta lederskapet i denne globale innsatsen.

Kronikk

Midtøsten etter krigen