Meninger

BAKKEINVASJON: Dette bildet ble frigitt av det israelske forsvaret torsdag 1. november og skal vise israelske soldater inne på Gazastripen.
BAKKEINVASJON: Dette bildet ble frigitt av det israelske forsvaret torsdag 1. november og skal vise israelske soldater inne på Gazastripen.

Kunne Israels forsvar gjort noe annerledes på Gazastripen? 

Om lag en måned etter Israels invasjon av Gazastripen er det et grunnlag for å vurdere hvor vellykket landets militære kampanje har vært så langt. 

Publisert Sist oppdatert

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Under forrige israelske forsvarssjef Aviv Kochavi, som overlot roret til Herzi Halevi i januar 2023, kom Israel Defence Forces (IDF) sitt utviklingsprogram Momentum og The Operational Concept for Victory

Sammen anga disse dokumentene en teoretisk og operasjonell retning, med fokus på teknologisk modernisering, økt kampkraft for raskt å slå ut fienden uten store egne tap (fremfor å ta territorium), og å innrette seg mot «rocket-based terrorist armies». 

Det siste som en erkjennelse av at dagens fiender er noe mer enn klassiske terrorgrupper, og trusselen fra Iran ble integrert.

En start som forventet

Som varslet i en kronikk før bakkeinvasjonen, ble IDFs entring av Gazastripen ganske lik som i 2009 og 2014. 

IDF gikk inn på godt organisert og kontrollert vis, via to hovedakser fra nord og én fra øst, og i et samspill mellom land, sjø- og luftstridskrefter. Gazastripen ble raskt delt mellom nord og sør. Bakkestyrkene opererer i klart definerte soner og Hamas sine kjerneområder har blitt konfrontert i prioritets rekkefølge. 

Byruiner vitner om slagkraften i luften og på bakken, og at IDF skal minimalisere egne tap. Ingeniørelementer i front er sentrale for klarering av fremrykningsveier, minefeller og tuneller. Pansrede bulldosere (doobies) måker opp det løse jordsmonnet, og lager voller IDF-styrkene kan bevege og oppholde seg trygt bak. 

Infrastrukturelle forstyrrelser og ødeleggelser skal ytterligere redusere Hamas sin operative evne. Dette er i tråd med Dahyah-doktrinen fra krigen mot Hizbollah i 2006. Doktrinens opphavsmann, tidligere forsvarssjef Gadi Eizenkot, sitter nå i regjeringens krigskabinett.

Stedvis har det vært harde kamper, men mange steder har motstanden vært uventet svak. Hamas har, som i 2014, ikke lyktes å utnytte sine anti-tank kapabiliteter i særlig grad, og IDF anslår nå at halvparten av Hamas sine bataljoner har gått i oppløsning. 

Mange av Hamas sine kommandanter på mellomnivå er drept. Israel har lyktes med å holde egne tapstall nede, i skrivende stund mellom 70 og 80 soldater. Dette skyldes dels det operasjonelle konseptet, men dødsfall grunnet ild fra egne styrker er også lavere enn i tidligere konflikter. 

Elektronisk merking av tropper, verktøy for posisjonsangivelse hos styrkesjefene, og tydelige operative prosedyrer for infanterister og stridsvognkommandanter, har bidratt her.

Effektiv etterretning og rakettforsvar

På etterretningssiden har israelerne i utgangspunktet en omfattende oppdatert kunnskap om aktørene og området. Dette har blitt supplert med ytterligere ressurser og sensorer, informasjon fra tilfangetatte, samt bidrag fra partnerland – herunder USA som også har droner over området. 

Eksakt hva Israel sitter på av informasjon vet man ikke, men en gisselredning, elimineringer av sentrale Hamasledere og effektiviteten i felt sier noe. IDFs feltetterretning Unit 504 har vært sentral i front, og disse har også blitt benyttet til forvarsling av sivilbefolkningen, og understøttelse av de nasjonale EOS-tjenestene Mossad og Shabak. 

IDF har også i takt med fremrykningen kunnet dokumentere for internasjonale medier og andre hvordan Hamas bruker sykehus, skoler og moskeer til militante aktiviteter, noe medier tidligere har vært avventende til.

Rakettbeskytningen inn i Israel har fortsatt, men volumet er redusert og vil avta ytterligere med økt territoriell kontroll. Det er forøvrig på dette området Hamas har utviklet seg mest de senere år. 

Rakettene er mer avanserte, går lenger og har fjernstyrte avfyringsmekanismer. Israels tre-lags rakettforsvar med Iron Dome, David's sling og Arrow-systemene har fungert godt, selv om Iron Dome innledningsvis ble overbelastet. 

Kapabiliteten til F35-flyene og Arrow-systemet har skutt ned avanserte missiler, og det er godt nytt for Tyskland og Finland, som nylig har investert i israelsk rakettforsvar.

Hver hendelse må granskes

Det Israel ikke har lyktes godt nok med er å begrense sivile tap på Gazastripen, og her er årsaksforholdet komplekst. 

En rapport fra Nato Stratcom (2019) beskriver hvordan Hamas praktiserte juridisk krigføring i 2009 og 2014. Juridisk krigføring, også kalt «lawfare» er en form for krigføring som innebærer at man bruker lover og rettsapparatet mot en fiende, for eksempel ved å stille spørsmål ved krigføringens lovlighet. 

Lawfare (juridisk krigføring) er en form for asymmetrisk krigføring, som består i å bruke lovene og rettsapparet mot en fiende, for eksempel ved å utfordre lovligheten av militær- eller utenrikspolitikk, binde opp tiden deres, eller for å vinne en PR-seier.[1]

Kommandosentraler, baser og tunneler ved skoler, moskeer og sykehus beskrives. Det samme gjelder rakettoppskytninger fra tettbefolkede strøk, og bruk av sivile som levende skjold. 

En rapport fra Amnesty International beskriver også at Hamas tidligere har brukt al-Shifa sykehuset til tortur av palestinske rivaler. Hamas har videreført misbruken av sivile objekter som har krav på særlig beskyttelse i krig, og spiller på omverdenens reaksjon på sivile lidelser – som kommer uavhengig av hva IDF gjør for å unngå dette. 

De gambler på at internasjonalt press stanser IDF før Hamas blir for redusert. Påstander om at Israel bryter folkeretten kom tidlig også denne gang. Eksperter på folkerett i væpnede konflikter, som Cecilie Hellestveit og Camilla Guldahl Cooper, har dog vært mer avventende.

Som Janne Haaland Matlary påpeker er det også en betydelig forskjell på systematisk massakrering av uskyldige sivile, og sivile tap som følge av bombing i en militæroperasjon. 

I prinsippet må hver enkelthendelse granskes, og det kan bare skje etter krigens avslutning. Det man vet med sikkerhet, er at Hamas ikke følger noen regler.

Hovedmålet er ikke nådd

Selv om IDFs militære kampanje synes vellykket så langt, er Israels hovedmål enda ikke nådd. Hamas er ved makten, topplederne bak 7. oktober-massakeren lever, de fleste gislene er fremdeles i fangenskap, og raketter skytes fortsatt inn i Israel. 

IDF-operasjonen vil derfor fortsette. Den har bred støtte i den israelske befolkningen, som lever i et annet narrativ enn Vesten forøvrig. Jeg observerer selv at israelske medier nærmest utelukkende fokuserer på 7. oktober-massakren, de bortførte og egne styrker på Gazastripen.

Utenfor Israel handler det om de sivile lidelsene og den humanitære situasjonen på Gazastripen. Terroren fra 7. oktober synes mer tilbakelagt.

Som beskrevet over er det mye som tyder på at IDF faktisk opererer i tråd med konseptet som ble meislet ut i forrige forsvarssjef Kochavis tid, og Hamas er sterkt presset. 

Den fremste indikasjonen på dette er gisselforhandlingene og pausene, som nå er initiert. IDF-soldaten Gilad Shalit, som ble kidnappet i 2006 og løslatt i 2011, ble byttet mot over 1000 terrorister. Nå får man ut flere titalls gisler for langt færre palestinere, som ikke har de mest alvorlige dommene. 

Hamas er nå ikke i en posisjon der de kan stille uforholdsmessige krav, og de trenger sårt pause fra kampene. For de israelske myndighetene er det å få gislene hjem viktig for innenrikspolitisk ro, og IDF hevder de har tilstrekkelig kontroll til pauser.

Kunne Israel agert anderledes?

Til tross for at IDFs operasjon synes vellykket er likevel et relevant spørsmål om IDF kunne agert anderledes?

Som oberstløytnant Gunnar Gabrielsen påpeker har mange utenfor konfliktområdet en begrenset aktørkunnskap og forståelse for overordnet kontekst, og måten IDF kriger på. Undetegnede har heller ikke registrert at politikere, kommentatorer i media eller andre har presentert alternative tilnærminger IDF kunne ha valgt, med de overordnede målene i behold.

Det er trolig ikke andre måter å bekjempe Hamas på for å oppnå nødvendig sikkerhet for Israel sin del. Opplagt rammes uskyldige sivile svært hardt, men dette var Hamas klar over når de gjennomførte massakren 7. oktober – og det er der ansvaret bør plasseres. 

For Israel er, som forventet, denne konflikten mer krevende omdømmemessig enn militært, men som Golda Meir sa; «If we have to have a choice of being dead and pitied, and being alive with a bad image, we'd rather be alive and have the bad image».

Avslutningsvis er det interessant med en refleksjon rundt modellen med et vernepliktsbasert forsvar, supplert med reservister – som nå i IDF er fullt ut integrert og deployert i regulære enheter og spesialstyrker inne på Gazastripen.

Det er vanskelig å se andre modeller som fungerer like bra når det virkelig blir en storkonflikt, og overført understreker dette viktigheten av Heimevernet, Sivilforsvaret og mange frivillige organisasjoner. 

Betydningen av det som skjer utenfor IDFs rekker, som i praksis støtter styrkene og øker motstandsevnen i samfunnet, kan heller ikke overses. 

Etablering av væpnede vaktgrupper i desentraliserte strøk, matlaging til soldater og ressurssvake, skyss- og parkeringsassistanse, innsamling av klær og utstyr, klesvasking, ivaretakelse av kjæledyr og diverse spleisgrupper er bare noe man kan se fra sidelinjen. 

Fullskalakrig er en nasjonal dugnad, og her ligger det mye potensiell læring vi kan få gratis fra både Ukraina og Israel.

Rettelse: Da dette debattinnlegget ble publisert, sto det at forfatter Cato Hemmingby var forsker ved C-REX Senter for ekstremismeforskning. Det er ikke tilfelle. Rettelsen ble gjort 12. desember 2023 kl. 19.50.

Powered by Labrador CMS