I Nordområdene er den franske ‘L’esprite de finesse’ å foretrekke når vi skal søke å forene det med Norges viktigste sikkerhetspolitiske strategi: lavspenningspolitikken.
SELGER: Frankrikes president Emmanuel Macron besøkte Norge tidligere denne uken. Ved Statsministerens kontor fikk den franske presidenten en sikkerhetspolitisk orientering av sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, Rune Andersen og Etterretningstjeneste-sjef Nils Andreas Stensønes.Foto: Ole Berg-Rusten, NTB
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det ble spøkefulle kommentarer, smil og latter fra den franske presidenten og den norske statsministeren under pressekonferansen mandag 23. juni, da det høyst forutsigbare spørsmål kom fra journalistene, nemlig om Emmanuel Macron kom på besøk for å selge fregatter.
Annonse
Det ser ut til å være et slags mantra her i landet at et sjøforsvar må ha noen store fartøyer. Vi hæroffiserer spøkte gjerne med at admiraler må ha noen store dekk å gå på.
Teller størrelsen?
Men ta nå den spøken til side, for størrelse har selvsagt å gjøre med evnen til å bevege seg til havs, når ruskevær gjør det for krevende for mindre fartøyer.
Jeg har imidlertid ennå til gode å høre fra dem som burde ha greie på slikt, hvor store fartøyer som egentlig er nødvendig for å være havgående i aktuelle farvann for norske marinefartøyer, det vil si i Barentshavet og i det øvrige Polhavet (til/fra og rundt Svalbard).
De store kystvaktfartøyene mestrer jo det, og Kongsberg Gruppens presenterte en fregattmodell for admiral Haakon Bruun-Hanssen, da han var forsvarssjef, som var vesentlig mindre enn de modellene som er aktuelle for anskaffelse nå. Admiralen bemerket at den var interessant.
Et lite hjertesukk: Hva en norsk fregatt har å gjøre i det sørøstlige Stillehavet og Sør-Kinahavet overstiger fantasien til flere enn meg. Men det tar jeg ikke videre her.
Fire hensyn
Etter min mening er noen aspekter ved fregattanskaffelsen underkommunisert:
1. Sjøforsvaret vårt bør primært være et nasjonalt, kystnært forsvar. Å tenke forsvar mot krigsskip langt til havs, eller eskorte/bistand til allierte forsterkninger over Atlanterhavet, tilhører fortiden. Militære kapasiteter til vår, Sveriges og Finlands hjelp, om Nato i Norden skulle bli truet eller angrepet, vil – om de trengs, eller kan avgis – komme fra allierte i Europa over Øresund og havner i Sør-Norge og Sør-Sverige.
2. Fregatter er nyttige, først og fremst fordi de representerer mobilt forsvar langs kysten, og de franske fregattene er de beste på luftvern. Mobilt luftvern med den kvalitet som vi finner på de franske fregattene er midt i blinken for oss, med byer, havner og olje- og gassinfrastruktur som neppe noen gang vil bli forsvart av stedlig, permanent luftforsvar, selv om det ville vært ønskelig.
3. Kostnadene må holdes nede, og de franske fregattene er – slik det ser ut i dag – trolig de rimeligste. Investeringsandelen i langtidsplanen er allerede mer enn det dobbelte av hva den bør være, og må trimmes kraftig ned, eller driftsandelen økes, om ikke planen skal få katastrofale operative følger ved gjennomføring.
4. Bemanningen er omtrent det samme for den franske fregatten, som for de fregattene vi skal fase ut. Nå må vi da ha lært; fregatter ved kai og F-35 på bakken fordi man har «glemt» kravet til personell for å holde fartøyer og kampfly operative har vært vondt å lese om.
Det siste aspektet jeg vil nevne er av en annen karakter enn de fire ovenstående, og er basert på erfaringer gjennom mange år med politikere og militære i de ulike Nato-land. Amerikanerne har vist sitt sanne ansikt.
Surfet på bølge
Det er ikke Trump som har funnet på MAGA-bevegelsens underliggende drivkraft; han har surfet på en bølge i det amerikanske folk. Vi har hatt avgjørende hjelp av USA i tider da interessene i Washington DC var sammenfallende med interessene i de europeiske hovedsteder.
HAAG: Statsminister Jonas Gahr Støre, USAs president Donald Trump og Polens president Andrzej Duda poserer for kameraet under en av diskusjonene på Nato-toppmøtet i Haag.Foto: Markus Schreiber, AP, NTB
Nato-Europa har imidlertid blitt til en alliert for en «out of area» amerikanskledet politikk som har dratt oss med i den ene mislykkede operasjon etter den andre, langt utenfor det som var, og fortsatt burde være europeiske rettsstaters og demokratiers interesser.
I Europa har vi også stormakter, noen gamle som England, Frankrike og Tyskland, og én ny – Polen. Det er viktig, synes jeg, å trekke fram dette bildet i dagens situasjon.
USA kan vi ikke lenger regne med som pålitelig alliert i Nato, i den forstand at vi ikke lenger kan stole på at hjelp kommer derfra i en krise- eller krigssituasjon, altså over havet fra vest.
Det vil da også være en unødig ‘omvei’ å komme for allierte fra det europeiske kontinent, med den langt tryggere vei de vil ha over Øresund og beltene og de sikrere farvann i Nordsjøen.
Svensk oppbygging
Svenskene bygger et sterkt forsvar av Gøteborg havn og et kystforsvar av ypperste klasse, med en stor flåte av hurtiggående stridsbåter for kystjegere, som dekker skjærgården helt opp mot Grisebåene sør for Hvaler. Men derfra og nordover, med den viktige Oslofjorden, er det intet.
I Norge ble det høring i Stortinget med nåværende og tidligere forsvarsledelse om hvorfor et vedtak om å bygge ut Ramsund-anlegget ikke er fulgt opp.
Viktig, bevares, men jeg ville vel heller sett at det var fokus på Kystjegerkommandoen – størrelse, operasjonsområder langs kysten, samkjøring med svenskene i valg av båter og i trening/øvelser – kanskje også velge et anlegg og havn for kommandoen i sør. Så sent som i 2018 var det snakk om å nedlegge hele Kystjegerkommandoen. Jeg gremmes.
Raffinert
Tilbake til stormaktene. Av de europeiske stormakter, slik vi kjenner dem i hierarkiet under USA i Nato-sammenheng, er det Frankrike som har forstått amerikanerne best. De har rett og slett ikke stolt på USA som troverdig alliert i en krise- eller krigssituasjon, og vist det tydelig, både politisk og militært. Frankrike er en mer raffinert stormakt enn Storbritannia.
Franskmenn kan være harde i klypa, bevare meg vel, det er bare å minne om en del aksjoner i landets tidligere kolonier. Men likevel en klar forskjell fra de opplevelser vi har med britene. Ikke bare skulle de alltid være nummer to overalt hvor amerikanerne involverte seg militært, det ble litt mye ‘sportsmanship’ ellers også.
Jeg kunne ha nevnt en rekke selvopplevde eksempler, men nøyer meg med å peke på at britiske marinefartøyer var de mest aggressive under seilinger i Barentshavet, og er det fortsatt, etter det jeg hører. De kunne gå i stor fart tett opp mot anleggene på Kolahalvøya, slik at sovjeterne så seg nødt til å slå på det de hadde av elektroniske systemer. Det var åpenbart britenes mål, før de bråvendte. Mye hoderysting blant norske sjøoffiserer.
Holdninger og atferd har vel endret seg en del med årene, men en del sitter igjen.
Spaghetti på havbunnen
Jeg har nevnt storebrorsforholdet til USA, som for statsminister Tony Blair førte til trøbbel på hjemmebane da han gikk for langt i å bli med i USAs invasjon av Irak i 2003, på sviktende grunnlag.
Nevnes bør også statsminister Boris Johnson, som løp president Joe Bidens ærend til Istanbul i Tyrkia kort tid etter at Russland gikk inn i Ukraina i februar 2022. Han oppsøkte de ukrainske forhandlerne som var i dialog med russiske forhandlere, og ba dem om å droppe forhandlinger. «Let’s fight them!», sa Boris Johnson. Ukrainerne skulle få den hjelp de trengte «as long as it takes».
Den britiske marine vil ha mer enn nok med å bistå med overvåking og beskyttelse av olje- og gassledninger, samt fiberoptiske kabler, sammen med nederlendere, tyskere og andre europeiske Nato-lands mariner. Det er en enorm spagetti av rør og ledninger, som trenger beskyttelse i en fremtid da hybrid krigføring med cyber- og direkte, fysisk utførte sabotasjer blir en stadig økende trussel.
Den franske måten
I Nordområdene er den franske ‘L’esprite de finesse’ å foretrekke når vi skal søke å forene det med Norges viktigste sikkerhetspolitiske strategi: lavspenningspolitikken, med en god balanse mellom avskrekking og beroligelse i forhold til vår store nabo i øst. Jeg ser egentlig bare fordeler ved et tettere strategisk partnerskap med Frankrike, godt koordinert med våre nordiske naboer, som alle er arktiske stater.
Frankrike har i flere år vist interesse for Arktis, på linje med andre såkalte nær-arktiske stater, som Kina.
Men hva med tyske fregatter, kan ikke det være et godt alternativ?
Det er jeg mer enn usikker på, etter hva jeg hører fra mine maritime venner og kontakter. Det får klare seg med ‘verdens beste’ ubåter fra tyske verft, for det formål vi har med dem.
Skulle vi gjøre noe stort og strategisk viktig sammen med Tyskland, måtte det være å gå sammen om en ubåtbase på Vestlandet et sted, med store deler av basen i fjellanlegg. Det ville være vinn-vinn i alle retninger, for å si det enkelt.
Det sitter nok en del byråkrater og offiserer i sine kontorer på Akershus festningsområde og noen i Haakonsvern, og tenker på amerikanske fregatter i disse dager. La dem i fred – de trenger tid til å bearbeide sorgen.
