Debatt
Nytt om navn
Kronikk
Det usynlige totalforsvaret
Kan totalforsvaret virkelig kalles totalt dersom det innerste laget – det mentale – ikke er en del av strategien?
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Norge har erklært 2026 som totalforsvarets år. Gjennom Totalforsvarsåret 2026 skal Norges evne til å forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser og krig styrkes gjennom sivilt-militært samarbeid, kommunal beredskap, næringsliv, frivillighet og befolkningens egeninnsats.
Samtidig har regjeringen lagt frem Totalberedskapsmeldingen, som peker på behovet for å styrke den sivile delen av totalforsvaret og bygge et mer motstandsdyktig samfunn.
Det er nødvendig. Vi trenger tilfluktsrom, beredskapslagre, robuste verdikjeder, militær kapasitet, kommunale planer og teknologisk sikkerhet. Men ett lag i totalforsvaret er fortsatt for lite synlig: det mentale.
For hva skjer når strømmen går, mobilnettet faller ut, informasjonsbildet blir uklart, og mennesker som er vant til stabilitet plutselig må handle under press? Hva skjer med ledere som har øvd på planer, men ikke på frykt? Hva skjer med befolkningen når den rasjonelle beredskapen finnes i boden, men uroen sitter i kroppen?
Dette er ikke et argument imot fysisk beredskap. Tvert imot. DSBs egenberedskapsundersøkelse viser at flere nordmenn nå forbereder seg bedre: 62 prosent har tenkt gjennom hva de skal gjøre ved lengre strømbrudd, og 54 prosent har lagret drikkevann.
Det er positivt. Men beredskap handler ikke bare om hva vi har. Den handler også om hva vi tåler, hvordan vi tenker, hvem vi stoler på, og om vi klarer å handle klokt når kroppen forteller oss at vi bør få panikk.
Det er her det usynlige totalforsvaret begynner.
Ordet «bevisst» hjelper lite
I artikkelen «Operativ psykologi i lokal kriseberedskap» peker Jarle Eid, Evelyn-Rose Saus og Anita L. Hansen på at totalberedskapsarbeidet i stor grad vektlegger strukturelle og organisatoriske tiltak, men i mindre grad de menneskelige faktorene. De beskriver operativ psykologi som forskningsbasert kunnskap om hvordan mennesker fungerer, samhandler og tar beslutninger i sikkerhetskritiske og uforutsigbare situasjoner.
Det er nettopp denne kunnskapen Norge trenger mer av, ikke bare i Forsvaret og nødetatene, men i kommuner, skoler, næringsliv, frivillighet og sivil ledelse.
Et eksempel vi har erfart er bruk og betydningen av ordet «bevisst». Det hjelper lite å være bevisst på hvordan du skal drive førstehjelp, hvis du ikke én til to ganger i løpet av året har kjørt en full drill med hvordan man skal gjøre førstehjelpen.
Eller at du skal være «bevisst» på hvor nødutgangene er; du må se dem og gjerne sjekke at døren kan åpne seg smertefritt, slik at du ikke blir overrasket når krisen inntreffer og pappeskene står stablet på andre siden, som setter døren i klem.
En krise er aldri bare en ytre hendelse. Den er også en indre hendelse. Mennesker blir stresset av følelsen av mangel på kontroll. Så sørg for å ha gode planer og forbered deg godt - men vær fleksibel til å takle endring.
Under akutt stress snevres oppmerksomheten ofte inn. Arbeidsminnet belastes. Evnen til å hente frem informasjon, vurdere alternativer og ta gode beslutninger kan svekkes. Dette er godt dokumentert i forskningen på stress og prestasjon, blant annet i Victoria LeBlancs oversiktsartikkel om hvordan akutt stress påvirker oppgaver som krever delt oppmerksomhet, arbeidsminne og beslutningstaking.
I praksis betyr det at beredskap ikke bare kan forstås som et spørsmål om prosedyrer. Den må også forstås som et spørsmål om menneskelig kapasitet under press. Dette igjen støtter opp under at du bør ha ting klart, - før krisen inntreffer.
Hvordan leder vi en krise?
Det bør få konsekvenser for hvordan vi trener ledere.
Mange norske ledere har ledet i en tid preget av stabilitet, høy tillit og fungerende institusjoner. Dersom en lederundersøkelse viser at bare en mindre andel ledere har opplevd en reell krise, er det ikke først og fremst et poeng om statistikk, men om sårbarhet: Vi kan ikke forvente at mennesker automatisk blir gode kriseledere den dagen krisen kommer.
Erfaring kan ikke trylles frem i sanntid. Den må bygges gjennom øvelse, refleksjon, simulering og gradvis eksponering for krevende scenarioer.
Forsvaret har forstått dette lenge. Selv har vi uttrykt at Krigsskolen(e) er Norges beste lederutdanning, og det kommer fra to stykk som selv ikke har utdanning derfra.
Hvordan kan vi mene noe slikt? Vel, Krigsskolen(e) i Norge sørger for både teoretisk ledertrening (som absolutt alle lederutdanninger har), men også praktiske øvelser i den virkelige verden.
Et eksempel er at krigskolekadetter har hatt fullt ansvar for Holmenkollstafetten, alt fra planlegging, gjennomføring, bestillinger, parkeringer og diverse. Dette for å få reell ledertrening i hvordan arrangere, gjennomføre og evaluere et arrangement. Ingen andre lederutdanninger har i nærheten av slik praksisnær erfaring.
Verktøy vi kan bruke effektivt
Gjennom Operativ resilienstrening har Forsvarets sanitet utviklet metoder for å styrke robusthet og mestringsevne i krevende situasjoner. Vi har fulgt med på hva psykolog og orlogskaptein Andreas Nordstrand har skrevet om i akademia og på sosiale medier, og må si at vi er stolte.
Manualene er et godt og forskningsforankret støtteverktøy for konkrete teknikker, treningsprogrammer og refleksjonsoppgaver som kan utvikle både individuell robusthet og fellesskapets mestringsevne.
Den norske manualen for Operativ Resiliens Trening viser hvordan mental motstandskraft kan gjøres praktisk, øvbar og operativ. Og det er dette vi trenger, ikke ullne våseord fra politikere, men verktøy vi kan ta på og bruke effektivt.
Dette er ikke «terapi» i uniform. Det er prestasjonspsykologi, stressmestring og menneskelig robusthet satt i system.
Resiliens – motstandsdyktighet med stress
Resiliens er motstandsdyktighet med stress. Grunnen til det, er at folk i samfunnet er altfor opptatt av å fjerne ting. Vi skal «fjerne» stresset. Vi må heller lære oss å leve med stresset. Forventinger er rundt oss – hele tiden, det må vi tåle.
Og så må vi gjøre noe med det. Kanskje godta at noen i nærmiljøet ser rart på deg hvis du er singel og barnløs og reflektere over det (leve med det), - og kanskje skal vi ha klart en go-bag (beredskapsbag) i tilfelle huset blir utsatt for en naturkatastrofe eller en nabo er i nød.
Forventninger betyr at noen har et høyere ønske for deg, og viser tegn på respekt. Den dagen ingen forventer noe av noen, - da har vi sluttet å bry oss.
Samtidig må vi være faglig edruelige. Resiliens kan trenes, men ikke garanteres. En studie av militære kadetter fant at kortvarig resiliens-trening kan bidra til bedre stresshåndtering i krevende situasjoner, men effektene avhenger av kvalitet, kontekst og oppfølging.
Forskning på mental ferdighetstrening i militær kontekst viser også at teknikker hentet fra idretts- og prestasjonspsykologi kan redusere stressrespons og støtte prestasjon under press. Men målet er ikke å gjøre mennesker fryktløse. Målet er å gjøre dem i stand til å handle selv om de er redde.
Det skiller mental beredskap fra motivasjonsretorikk, noe forfatterne av denne artikkelen florer på sosiale medier. Guruer som tror de kan «motivere deg til handling», mens mesteparten av det er oppgulp fra egne anekdoter, - altså «dette funket på meg, derfor funker det sikkert på deg også» uten faglig forankring.
Se på fotball-VM
Helt konkret, bør kommuner derfor ikke bare øve på hvem som ringer hvem. De bør øve på hvordan ledere faktisk tar beslutninger når informasjonen er mangelfull, når befolkningen er urolig, når medietrykket øker, og når egne ansatte er slitne.
Næringslivet bør ikke bare ha kontinuitetsplaner, men trene ledere i å kommunisere usikkerhet uten å skape unødvendig frykt. Skoler, helsevesen og frivillige organisasjoner bør ikke bare spørre hva de skal gjøre, men hvordan de skal ivareta mennesker som mister oversikt, trygghet eller tillit.
Befolkningen bør heller ikke bare oppfordres til å fylle skapet med vann og tørrmat. Vi bør også lære hva stress gjør med kroppen, hvordan vi roer ned oss selv og andre, hvordan vi opprettholder fellesskap, og hvordan vi handler når vi ikke har full kontroll.
En systematisk oversiktsartikkel om husholdningers katastrofeberedskap viser at psykologiske faktorer som risikoforståelse, mestringstro og opplevd effekt av egne tiltak påvirker om mennesker faktisk forbereder seg. Beredskap er derfor ikke bare et logistisk spørsmål. Det er også et spørsmål om mening, tillit og mestring.
En befolkning som har utstyr, men ikke mestringstro, kan bli passiv. En befolkning som har frykt, men ikke fellesskap, kan bli sårbar. En befolkning som har planer, men aldri har øvd på ubehaget, kan bli overrasket over sin egen reaksjon.
Bare se på fotball-VM, det er prestasjon satt i system. Det er kanskje elleve mann på banen, men det er 5,5 millioner nordmenn som gir psykologisk støtte. Og støtte gir mestringstro.
Bygg din psykologiske beredskap
Totalforsvaret skal beskytte befolkningen. Da må det også forstå befolkningen. Det må forstå at mennesker ikke er rasjonelle brikker i et beredskapsskjema, men biologiske, sosiale og følelsesmessige vesener som påvirkes av stress, tillit, frykt, mening og tilhørighet.
Spørsmålet er derfor ikke om Norge skal bygge tilfluktsrom, beredskapslagre, militær kapasitet og kommunale planer. Det skal vi.
Spørsmålet er om totalforsvaret virkelig kan kalles totalt dersom det innerste laget – det mentale – ikke er en del av strategien. Og for å gi svar, istedenfor håpløse filosofiske spørsmål som mange artikler spyr ut, finnes mange svar nettopp i det Forsvaret har publisert offentlig, nemlig Operativ Resiliens Trening.