Kronikk
Forsvaret trenger et samfunn rundt seg
Den militære betydningen av Øst-Finnmark øker. Kommunene skal sikre vann, helsehjelp og nødstrøm gjennom en langvarig krise. Norge risikerer å bygge en festning i Finnmark som mangler samfunnet den er avhengig av.
SIVILT-MILITÆRT SAMARBEID: Beredskap må bygges mens det fortsatt er mulig å rekruttere, lære opp og øve mener kronikkforfatteren. Bildet er fra en sivil-militær øvelse under Nordic response 2024.
Foto: Audun Sætermo, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
På skrivebordet mitt i Nesseby ligger regjeringens nordområdestrategi og kommunens økonomiplan.
Nordområdestrategien sier at vekst, utvikling og beredskap i Øst-Finnmark er en forutsetning for nasjonal sikkerhet og suverenitet. I økonomiplanen skal kommunen finne penger til lærere, helsepersonell, vannforsyning og beredskap.
På 40 år er antallet barn i grunnskolealder i de ni kommunene nesten halvert. Antallet eldre har økt med nær 60 prosent. Kommunene må tilpasse tjenestene til denne utviklingen mens staten forventer større sivil og militær utholdenhet.
Flere viktige oppgaver hviler allerede på én eller noen få personer. De samme fagfolkene som holder kommunen i gang til daglig, skal sikre tjenestene under en krise. De må kunne avløse hverandre gjennom mer enn de første døgnene. Den vanlige omsorgen kan ikke settes på pause.
Militær oppbygging gir sivile oppgaver
Forsvarsoppbyggingen gir arbeidsplasser og muligheter. Staten investerer i militære anlegg og støtter helseberedskapen i Kirkenes. Kommunene må samtidig ha kapasitet til å håndtere de sivile behovene som følger med.
Familiene trenger skole og helsehjelp. Soldater og allierte forsterkninger trenger forsyninger og fungerende infrastruktur. Helsepersonellet og vannforsyningen Forsvaret er avhengig av, skal også dekke sivilbefolkningens behov.
Kommunen møter disse oppgavene samtidig, uansett hvilket departement de hører under.
Det er lettere å samle departementene og Stortinget om en strategi enn om regningen. I budsjettarbeidet konkurrerer behovene innenfor hver sektor. Alle kan støtte forsvarsoppbyggingen uten at finansieringen av de sivile oppgavene som følger med, blir avklart.
Nasjonal verdi, liten politisk tyngde
Øst-Finnmark har rundt 27 000 innbyggere, under en halv prosent av landets befolkning.
Stortingsrepresentanter fra hele landet skal vise til resultater for sine velgere. Områdets betydning for sikkerheten gir ingen ekstra stemmer i den konkurransen.
Min bekymring er at tiltak her får mindre politisk gjennomslag fordi få velgere merker dem direkte, selv om hele landet trenger dem.
Strømmen bru på E6 viser hvor tett militære og sivile behov henger sammen. Brua er den eneste veiforbindelsen mellom Kirkenesområdet og resten av landet. Garnisonen og flyplassen ligger på den ene siden. Byen, sykehuset og havna ligger på den andre.
Siden desember 2025 har trafikken vært lysregulert og kjørt én retning om gangen etter at Statens vegvesen fant skader. Utbedring er under planlegging.
Trafikktallet alene sier lite om forbindelsens betydning for forsyninger, helsehjelp og militær beredskap. Kostnadene fordeles på få brukere, mens verdien for landets sikkerhet går langt utover dem. Den verdien må telle når staten prioriterer.
Større pott, flere mottakere
Regjeringen foreslår å doble støtten til kommunalt beredskapsarbeid i Finnmark i 2027. Samtidig utvides ordningen fra Øst-Finnmark til hele fylket. Kommunene i øst får derfor ikke nødvendigvis mer.
Det foreslås også økt støtte til Senter for motstandskraft i nord og en ny ordning for forsvarskommuner. Hvor mye kommunene får gjort, avhenger av fordelingen, vilkårene og hvor lenge støtten varer.
For Nesseby anslås de frie inntektene å vokse saktere enn lønninger og priser. Kommunen må prioritere hardere mellom tjenestene den allerede driver. Større utholdenhet krever bemanning, utstyr og øving som må betales over tid.
Regjeringen erkjenner selv at mange kommuner i Finnmark har begrensede ressurser til lovpålagte oppgaver. Hva skal virke, hvor lenge og med hvor mange på vakt?
Fagfolkene skal rekke fram
Nesseby samarbeider med Tana, Båtsfjord og Berlevåg om fagfolk gjennom Vestre Varanger. Kommunene dekker et område nesten like stort som Rogaland fylke.
Samarbeidet gjør dem mindre avhengige av enkeltpersoner. Men de deler på fagfolk som allerede er få. Ved en krise som rammer flere kommuner, må de samme menneskene dekke behovene flere steder.
Kriseledelse, nødstrøm og reservesamband blir heller ikke nødvendigvis billigere når folketallet går ned. Utstyret må virke, og noen må kunne bruke det.
Et fagmiljø som forsvinner, kommer ikke tilbake gjennom et hastevedtak. Beredskapen må bygges mens det fortsatt er mulig å rekruttere, lære opp og øve.
Sverige gir en tidsramme
Sveriges planlegging tar utgangspunkt i en krig i Europa som varer i minst tre måneder. Viktige sivile funksjoner skal planlegge for å klare seg i minst to uker med egne ressurser. Dette er planleggingsforutsetninger, ikke en garanti for at beredskapen er på plass.
Sverige har også satt av egne investeringsmidler til kommuner med særlig betydning for totalforsvaret. De velges ut i samarbeid med Försvarsmakten.
Norge bør gi kommunene en tidsramme å planlegge etter. Da kan behovet for bemanning, forsyninger og reserveutstyr beregnes og finansieres.
Hvem følger opp helheten?
Ett departement kan vise til økt beredskapsstøtte, et annet til forsvarsinvesteringer. Begge kan ha levert som lovet. Likevel kan kommunen mangle folk til å holde tjenestene i gang gjennom en langvarig krise.
Justis- og beredskapsdepartementet har et samordningsansvar, men styrer ikke de andre sektorenes budsjetter. Regjeringen må få finansieringsbehovene lagt fram samlet og sørge for at ett departement følger opp beslutningene.
DSBs veileder beskriver Forsvarets forventninger til kommunene, men angir ingen tidsramme for tjenestene.
Forsvaret og kommunene bør avklare hvilke tjenester som trengs lokalt, og hvor lenge de må virke. Tiltakssonen for beredskap i Troms og Finnmark bør følge opp med tydelig ansvar og finansiering.
Kommunene skal omstille og ta ansvar for egen økonomi. Staten skal ikke betale for alle lokale vedtak. Men den må finansiere oppgavene landets sikkerhet krever utover vanlig drift.
Innbyggerne i Øst-Finnmark skal bære et større ansvar for landets sikkerhet.
Resten av landet må ta sin del av ansvaret for at de kan leve gode liv her. Det er dette samfunnet Forsvaret trenger rundt seg.
