Kronikk
Moods pinnsvinforsvar og falske motsetninger
Robert Moods fastholder ideen om at oppbyggingen av Forsvaret er en illusjon, at det ikke fins dimensjonerende krav og at vi alle holdes for narr gjennom triksing med tall og politisk villedning.
MOTSETNINGER: Stein Gunnar Hansen kommer med et svar til Robert Moods tilsvar på en tidligere kronikk.
Foto: Privat
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Det var ikke mye nytt å spore i Robert Moods tilsvar til min kronikk «Hva driver Robert Mood med?».
Det var lite veiledning og svar om Ukraina, så da må jeg nesten bare anta hva Robert Mood driver med.
La meg likevel kommentere hans antydning om oppdragsgiver og motiv for mitt innlegg. Jeg har ingen oppdragsgiver, men helt klart et motiv:
Jeg ønsker å unngå at Robert Moods stemme skal være enerådende i forsvarsdebatten. Til det er saken altfor viktig.
Mood skriver også: «Etter et liv i uniform … ligger min lojalitet hos de som skal stå i krigen fremfor politikerne». Dette er i tråd med utspill i andre kanaler der han problematiserer at generalenes råd blir tilsidesatt av politikken. Jeg vil bare minne om at det nettopp er dette våre soldater er satt til å forsvare; nemlig en samfunnsmodell der valgte politikere, ikke generaler, har siste ord.
«Pinnsvinforsvar»
Mood spør videre: « … hvilket nasjonalt forsvarskonsept bør vi velge med utgangspunkt i den regionale og globale situasjonen, samt erfaringene fra Ukraina og Midtøsten? Hva må vi beholde av det gamle til støtte for det nye?». Det er et godt spørsmål, og i en podkast hos iNyheter spilt inn 1. september i år gir han svar. Det Norge trenger er det han og podkastverten kaller et «pinnsvinforsvar».
Mood sier i podkasten: «Det norske forsvaret, det er ikke militære dingser, det er levende lokalsamfunn, det er heimevernet, frivillige etater, blålysetater hånd i hånd. Hvis du kombinerer det med ny teknologi, så kan vi få det sterkeste norske forsvaret vi har hatt siden vi ble selvstendig».
Dette konseptet blir ifølge Mood ikke bare bedre, men også billigere – han ønsker seg ikke økte budsjett. Det betyr kanskje også at hans problematiseringer om politikernes «trylling med tall» var rent koketteri?
Falske motsetninger
Hærens rolle i Moods pinnsvinforsvar er svært begrenset: « … da er Hæren utrykningsstyrker som kan ha som oppgave å bidra i henhold til artikkel fem eller i FN-operasjoner. Men det territorielle norske forsvaret bygges av de sivile aktørene i samhandling», sier han i podkasten. Det fremstår uklart hvordan han ser dette for seg utført i praksis.
Interessant nok kommer ideen om at Hæren skal bidra til artikkel fem etter at han har avskiltet NATO. «Det å tro at 32 medlemsland skal gå god for en svær artikkel fem- operasjon i Arktis eller i Tyrkia, det er nesten som å tro på julenissen», sier han, og fastholder sitt budskap om at Norge ikke har som ambisjon å forsvare seg selv. «Norge besluttet, etter 9/11, at vi ikke lenger skal bry oss om vårt nasjonale forsvar».
Moods argumentasjon i podkasten bærer i det store og hele preg av en trang til å sette opp falske motsetninger. Her er noen av dem:
Militært forsvar vs. totalforsvaret.
Er det en motsetning mellom å bygge militær slagkraft og levende lokalsamfunn? Det fins knapt et mindre urbanisert samfunn enn det norske, og hoveddelen av ethvert statsbudsjett går til sivile, ikke militære formål.
At det kniper i deler av Finnmark akkurat nå kan vi være enige om, men en sterkere satsing på sivilsamfunn og -forsvar i nord trenger ikke å bli satt opp mot militær oppbygging.
Tvert imot, de er gjensidig avhengig av hverandre.
«Gamle plattformer» vs. ny teknologi.
Mood sier, med referanse til stridsvogner, F35 og fregatter, at noe av grunnen til at disse plattformene eksisterer er på grunn av «uhellige allianser mellom folk i uniform og politikere», og at det da er «fort gjort å investere seg tilbake til fortida, tilbake til forrige krig».
Men det er ingen motsetning mellom å fase inn ny teknologi og å beholde gjeldende plattformer. Forsvaret er et system av systemer, det ville være skjebnesvangert å fase ut alt som eksisterer så snart det kommer noe nytt, like fullt som det ville være uklokt å overse det nye.
Droner er for lengst innfaset i det norske forsvaret, og ingen trenger å lure på om det vil fortsette.
Nato vs. nasjonalt forsvar.
Han fremholder i podkasten feilaktig at vi planlegger for Nato-støtte «fra første dag», og hevder at det er bedre å satse på et nasjonalt forsvar enn et fallert Nato.
Mener virkelig Mood at det norske forsvaret, og norske politikere, ikke lenger skal planlegge med Nato-støtte? Skal vi melde oss ut? Selvsagt må vi fortsatt planlegge med Nato, samtidig som vi tar høyde for de politiske signalene.
Noe annet ville vært et strategisk bomskudd av historiske dimensjoner. Jeg viser for øvrig til den pågående Nato-operasjonen i nord, Arctic Sentry, der vi i samarbeid med mange av våre allierte siden februar har overvåket økende russisk ubåt-aktivitet i Nord-Atlanteren.
Ikke alt er på stell
Mood skriver i sitt tilsvar i Forsvarets Forum: «Håp er ikke en strategi, og tomme ord er ikke et verktøy». Jeg ser ingen strategi basert på håp, men et forsvarsforlik med 1800 harde milliarder. Jeg hører ingen tomme ord, men ser et forsvar som bygger og investerer raskere enn noen gang.
Finnmarksbrigaden er for eksempel ikke, slik Mood påstår, bare «å organisere eksisterende avdelinger litt annerledes», men en reell oppbygging. Samband er nytt, artilleri blir nytt, kampluftvern, ingeniør, to nye eskadroner – alt dette kommer i tillegg til det som er tilført fra eksisterende enheter. Porsangmoen går fra null soldater i 2019 til over 2000.
Alt er ikke på stell, det er vi enige om. Og noe burde absolutt gå raskere.
Derfor oppfordrer jeg folk med innsikt og erfaring fra forsvarssektoren om å engasjere seg i debatten. Robert Mood må gjerne fortsette å formidle det jeg anser som svært originale ideer om organisering av Forsvaret, men for vår alles del bør de ikke stå ubesvart.
