Keiseren er naken

Vi trenger flere tydelige debatter om hvordan vi trygger befolkningen i en ny type krig, som vi håper ikke kommer.

Det er nok å ta av; politisk villeding om status, krav og økonomi samt manglende reaksjonsevne, ingen utholdenhet og treg innovasjon – for å nevne noe.

25 år med innsparinger og alt annet enn operativ evne i fokus, har etablert en teoretisk mentalitet med håp som metode, og tomme ord som verktøy. Fra det ståstedet ønsker jeg debatt velkommen.

Spriket

Etter et liv i uniform – hjemme og ute, samt frivillig virksomhet, ligger min lojalitet hos de som skal stå i krigen fremfor politikerne.

Fra sidelinjen har jeg ikke samme innsikt, men har muligheten til å være tydeligere enn de med uniformen på.

Selv husker jeg at Stein Gunnar Bondevik (nå Hansen) og hans kolleger bidro med nyskapende kommunikasjon som skapte stolthet i Hærens styrker for drøye 20 år siden.

Meninger

Hva driver Robert Mood med?

Av Stein Gunnar Hansen

Også det en tid med sprik mellom virkelighetsbeskrivelse og realiteter, samt spenning mellom det nasjonale og det internasjonale. Jeg skal ikke spekulere i motiv, oppdragsgiver eller årsak til den personlige vinklingen.

Etter å ha lest innlegget flere ganger oppfatter jeg allikevel hovedbudskapet å være at min tydelige form indikerer tvilsomme hensikter. Det må jo Hansen gjerne mene. 

Villedende narrativer, mangel på dimensjonerende krav, budsjettbløff og beroligende ord, er sikkert rett oppskrift for en kommunikasjonsmann, men ikke med strategiske briller på.

Noen vil også hevde at å ta debatten er å blottlegge svakhetene våre. Problemet er bare at våre potensielle fiender har bedre innsikt i våre svakheter enn de aller fleste stortingspolitikere.

Innspillet gir allikevel anledning til å utdype substansen. I en serie på tre kronikker, har jeg pekt på:

• at den store forskjellen mellom politiske narrativer og status ved operative avdelinger er et problem.

• at Forsvarets dimensjonerende oppgaver ikke lenger spesifiserer noen krav.

• at når det hevdes forsvarsbudsjettet, er tredoblet, og Norge dermed innfrir sin 3,5 prosent forpliktelse til Nato, så er det i beste fall villedende.

• at løftet om ytterligere 1,5 prosent (friske midler) til sivil beredskap fremstår som tomme ord.

Politiske problemstillinger og et politisk ansvar, selv om disse skyver forsvarssjefen foran seg og unnviker debatten.

Etter mitt syn er det altfor mange med innsikt som sitter stille i båten. Disse er godt fornøyde med en investeringsplan for mer av det gamle, som legger opp til at ny teknologi bare utgjør en ny støttefunksjon.

I stedet for å ta inn over seg en virkelighet hvor de viktige spørsmål er; hvilket nasjonalt forsvarskonsept bør vi velge med utgangspunkt i den regionale og globale situasjonen, samt erfaringene fra Ukraina og Midtøsten? Hva må vi beholde av det gamle til støtte for det nye?

Vi burde valgt annerledes

At Norge etter den kalde krigen valgte omfattende nedbygging, kombinert med Nato- og USA-ledede operasjoner og intervensjoner på bekostning av vårt nasjonale forsvar, var et politisk valg som nå koster dyrt. 

Selv bærer jeg – mer enn gjerne – ansvaret for at jeg som øverste leder i Hæren mellom 2005 og 2009 prioriterte midler til å utruste, trene og øve Hærens avdelinger og Forsvarets spesialkommando så godt at når våre politikere sendte dem ut i krigen kunne jeg se mor, far, kjæreste og bror i øynene når de kom hjem i kiste.

Kronikk

Krig i en tid med svake stormakter

Av Peter Eitel og Sigmar Gabriel

Jeg er stolt av unge ledere fra disse operasjonene som er dagens kulturbærere, ledere i Forsvaret, samt ressurspersoner i en rekke sivile lederstillinger. Over å ha fått lov til å lede disse og forhåpentligvis bidratt til å legge best mulig til rette innenfor politisk bestemte rammer. 

Jeg bærer med mindre glede ansvaret for at vi i dag har en tung mekanisert struktur, og vil bruk store summer på å anskaffe og drifte mer av det samme frem mot 2040.

Det er mitt ansvar, selv om jeg personlig hadde mer tro på en lettere og mer fremtidsrettet struktur.

I 2026 fremstår det klart at vi burde valgt det siste. Vi risikerer å kaste bort store summer på strukturer og materiell som er utgått på dato, ikke minst i vår topografi. Penger som alternativt både kan trygge befolkningen, gi mer avskrekking og øke den operative evnen – til lavere kostnad. 

Håp er en dårlig strategi

Etterretningstjenestene er enige om at de neste tre til fem år er farlige og at hybridkrigen er i gang.

Vi må ta inn også denne virkeligheten og prioritere ressurser til å sikre at levende lokalsamfunn, med aktivt samspill mellom et fremtidsrettet heimevern, sivilforsvar, politi, brannvesen, redningssentraler og frivillige, gjør befolkningen tryggere hver dag hele året – fra og med nå. 

Jeg har forsøkt å være tydelig på at håp er en dårlig strategi. Vi kan bli satt på prøve lenge før 2030. Jeg gjentar gjerne at «tiden for villedende narrativer, fravær av dimensjonerende krav og trylling med tall må være forbi».

Vi trenger flere åpne og tydelige debatter om hvordan vi kan skape bedre militær reaksjonsevne og styrke sivil beredskap. Kronikker om hvordan vi raskest mulig kan etablere en fremtidsrettet struktur til forsvar av norsk territorium, og snu trenden fra fraflytting til flere levende lokalsamfunn i Arktis.

Det jeg driver med, fra et ubundet ståsted og med egen erfaring, er altså å påpeke at keiseren er dårlig påkledd, at vi investerer oss tilbake til forrige krig samt å oppfordre til nytenkning, innovasjon og helhetlig tilnærming til beredskap.

Les også

Kronikk

Forsvarsbløffen

Av Robert Mood

Kronikk

Vi har ingen ambisjoner om å forsvare oss – det skal Nato gjøre

Av Robert Mood

Meninger

Når tilliten til Heimevernet svekkes

Av Pål Christian Waag