Kronikk
Akademisk ytringsfrihet er også et lederansvar
Jeg har vært innom tanken om at jeg ikke kan støtte en forsker som jeg er uenig med, men denne tanken har jeg slått fra meg. Lederen må ikke være enig i alt som formidles.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Akademisk ytringsfrihet er ikke bare et akademisk prinsipp, men et lederansvar – også i Forsvaret.
Etter ett år som sjef ved Forsvarets høgskole (FHS) Sjøkrigsskolen har jeg gått gjennom en læringsreise som har gitt meg et nytt syn på hva denne friheten og dette ansvaret innebærer, og hvorfor det er avgjørende for både utvikling og tillit.
Først og fremst har jeg en innrømmelse å komme med:
Før jeg ble sjef ved Sjøkrigsskolen, hadde jeg liten bevissthet rundt akademisk ytringsfrihet.
Jeg hadde brukt lite tid på refleksjon rundt temaet, merverdien den gir og hvilket lederansvar som følger med.
Som mange av mine uniformerte kollegaer har jeg blant annet deltatt i diskusjoner om bruk av uniform når man uttaler seg som forsker om militærfaglige spørsmål i mediene.
Ja, jeg har vært en av dem som synes det er krevende å skille mellom rollen som offiser og rollen som forsker.
Et tema som fortsatt debatteres heftig i mange militære messer – ikke bare etter Russlands angrep på Ukraina, men også som del av den viktige utviklingen vi nå står i, som realiseringen av langtidsplanen for Forsvaret og flåteplanen for Sjøforsvaret.
Nå, etter et år som sjef, begynner jeg å bli varm i trøya – men forhåpentligvis ikke så varm at jeg tror jeg har alle svarene.
Tvert imot ser jeg tydeligere hvor skoen trykker, og jeg kjenner på et økende behov for å forstå og løse oppdraget vårt enda bedre.
FHS Sjøkrigsskolen har et tredelt oppdrag, hvor alle deler er gjensidig avhengig av hverandre: Vi skal gjennom utdanning levere kompetanse til Sjøforsvaret og Forsvaret, vi skal drive forskning og utvikling (FoU), og formidle kunnskap.
Det er særlig under den siste delen – formidling – at behovet for å forstå akademisk ytringsfrihet virkelig har meldt seg for meg.
Hva er akademisk ytringsfrihet?
Akademisk ytringsfrihet kan deles i to, ytringsfrihet som er regulert i Grunnloven og akademisk frihet som er regulert i universitets- og høyskoleloven.
Det handler om retten til å forske, undervise og formidle kunnskap uten unødig innblanding eller frykt for sanksjoner.
Loven er en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne bidra til en åpen og opplyst offentlig samtale, slik både Grunnlovens paragraf 100 og universitets- og høyskolelovens paragraf 2–2 pålegger oss. Modellen er essensiell for vårt demokratiske styresett.
Men akademisk ytringsfrihet er ikke bare et individuelt gode for forskeren – det også et ansvar.
Ansvaret innebærer også at ledere må tilrettelegge for en diskusjon sammen med våre faglige ansatte om hvordan vi best løser formidlingsoppdraget og hvor forskernes frie syn tilfører mest merverdi.
Lederens ansvar – mer enn å «ikke blande seg»
Hva betyr dette for oss som ledere? Trenger vi egentlig å bry oss?
Jeg må innrømme at jeg har vært innom den enkle tilnærmingen her, la det skure og gå, det angår liksom ikke helt meg.
Men la det være klart: Det er ikke løsningen.
Utredningen om akademisk ytringsfrihet (NOU 2022:2) slår fast at ledere i akademia har et særlig ansvar for å støtte, fremme og beskytte vitenskapelig ansatte og studenter i å bruke sin akademiske ytringsfrihet.
Dette innebærer ikke bare å «la være å gripe inn», men å aktivt legge til rette for en kultur der uenighet og kritiske stemmer har en naturlig plass.
Jeg har også vært innom tanken om at jeg ikke kan støtte en forsker som jeg er uenig med, men denne tanken har jeg slått fra meg. Lederen må ikke være enig i alt som formidles.
Lederen skal ikke være en kontrollør, men en tilrettelegger for åpen debatt og faglig uenighet. Den enkelte ansatte skal føle seg ivaretatt og beskyttet.
Det er nettopp gjennom å anerkjenne uenighet og stille åpne, utforskende spørsmål at vi sammen utvikler oss.
For oss i Forsvaret innebærer akademisk ytringsfrihet noen særegne dilemmaer. Uniformen representerer lojalitet, disiplin og fellesskap – men også en forventning om å følge linjer, ordre og stå lojalt bak beslutninger.
Forsvarssjefen har besluttet at våre forskere skal kunne uttale seg i uniform. Det kan allikevel oppstå spenninger og usikkerhet når akademisk ansatte i uniform ytrer seg offentlig.
Dette krever både bevissthet og raushet – fra forskeren, men også fra ledere.
Som et eksempel må vi hjelpe hverandre å få tydelig fram at det ikke er Sjøforsvaret som uttaler seg når en forsker i Sjøforsvarets uniform uttaler seg.
Bevisstheten fra forskeren innebærer også evnen til å bidra til å forklare, nyansere og peke på sammenhenger.
Hvorfor er dette viktig – i praksis?
Flere forskere som har formidlet kontroversielle funn, forteller at de har stått alene i stormen. I verste fall kan dette føre til at de selv – eller kollegaer – vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten.
Hvis vi som ledere møter uenighet eller kritikk med sanksjoner eller irettesettelser, risikerer vi å skape en nedkjølingseffekt som truer selve grunnlaget for akademisk virksomhet.
Vårt ansvar er derfor todelt: Vi må både forstå hva akademisk ytringsfrihet er, og vi må forstå hvordan vi best bruker den for å løse vårt formidlingsoppdrag.
Videre må vi trene på å håndtere faglig uenighet og kritikk. Ikke med makt, men med argumenter og åpenhet. Det hjelper lite å la følelsene ta overhånd.
Så – hva nå?
For meg har det siste året vært en reise fra noe uvitenhet til nysgjerrighet.
Jeg har fortsatt mye å lære, men det er én ting jeg forstår: Akademisk ytringsfrihet er ikke bare noe forskerne skal bry seg om.
Det er et lederansvar – og et felles ansvar for hele institusjonen.
Hvis vi virkelig mener alvor med å bidra til en åpen og opplyst offentlig samtale, må vi tørre å stå i uenighet og kontroversielle ytringer. Vi må støtte og beskytte dem som våger å ytre seg – også når det er ubehagelig.
Bare slik kan vi sikre at Forsvaret og samfunnet får den kunnskapen og utviklingen vi trenger.
Jeg applauderer at flere faglige ansatte ved FHS Sjøkrigsskolen benytter seg av sin akademiske ytringsfrihet og bidrar til formidlingsoppdraget – ikke for egen oppmerksomhet, men for utvikling og økt bevissthet rundt viktige tema.
Jeg kjenner stolthet når jeg ser hvordan alle våre faglige ansatte ved skolen bidrar aktivt til å løse formidlingsoppdraget. Videre applauderer jeg at det kommer motargumenter og innlegg knyttet til formidling fra FHS Sjøkrigsskolen.
Vi trenger flere perspektiver og mer kunnskap – også i det offentlige rom.
Les også
