Krig i en tid med svake stormakter

Beslutningen til USA og Israel om å gå til krig mot Iran har vist seg å være et vendepunkt med tanke på den globale maktbalansen.

Denne krigen har svekket både USA og Kina.

Ingen europeere bør glede seg over dette, fordi dagens europeiske modell er lite egnet til å ivareta Europas egen sikkerhet i en farlig verden preget av svake stormakter.

USAs president Donald Trump har mislyktes fullstendig i sitt forsøk på å tvinge Iran til å gi etter ved bruk av militære midler og har dermed avdekket begrensningene ved amerikansk makt. Samtidig har også Kina blitt svekket av denne krigen.

Snevrere handlingsrom

De pågående blokadene av Hormuzstredet og Rødehavet begrenser forsyninger og handel, noe som forverrer de strukturelle problemene Kina allerede sliter med: høy offentlig gjeld, en kunstig lav valutakurs, høy arbeidsledighet blant unge, økonomisk ulikhet og en aldrende befolkning.

Hvis Kina ikke når det fastsatte målet for den økonomiske veksten, eller bare så vidt oppnår det, kan regimet til president Xi Jinping oppleve at handlingsrommet blir stadig snevrere.

Krigen i Ukraina har derimot vært økonomisk gunstig for Kina. Leveranser av russisk og iransk olje og gass, som har vært gjenstand for sanksjoner, har bidratt til å dekke landets enorme energibehov, samtidig som Kina knapt har måttet bære noen av kostnadene ved å sikre sine maritime handelsruter.

dansk etterretning

Venter hyppigere angrep mot Nato

Kina har også tjent betydelig på salg av varer som kan brukes til både sivile og militære formål, til Russland.

Billig energi, kombinert med en kunstig lav valutakurs og en kredittsubsidiert økonomi, har gjort det mulig for Kina å opprettholde produksjonen og bevare sin kostnadsmessige konkurranseevne til tross for svekket innenlandsk etterspørsel.

Krigen mot Iran kan komme til å snu opp ned på denne gunstige situasjonen for Kina.

Landet, som er verdens største oljeimportør, mistet ikke bare en stor del av energiforsyningene sine nærmest over natten, men oppdaget også hvor liten innflytelse det har over sine «partnere».

Underliggende problemer

Til tross for sitt spesielle forhold til Iran har Kina ikke klart å overtale Den islamske republikken til å gjenåpne Hormuzstredet eller i det minste gi kinesiske skip fri passasje.

Men for USA er krigen mot Iran en katastrofe både utenrikspolitisk og sikkerhetspolitisk. Ingen av de militære målene er oppnådd. Kostnadene for skattebetalerne er enorme. Og det er ingen ende på konflikten i sikte.

Både Kina og USA er i økende grad avhengige av gjeld for å dekke over sine underliggende problemer. En verden der selv de to supermaktene er svekket, er et farlig sted.

Etter hvert som deres makt og innflytelse avtar, vil nye aktører og allianser raskt søke å fylle tomrommet. Den nylig inngåtte forsvarsalliansen mellom Tyrkia, Saudi-Arabia og Pakistan er et tydelig eksempel på dette.

Svekkelsen av amerikansk og kinesisk makt gir EU en mulighet til å redefinere sin rolle i verden, men det virker som om unionen for det meste nøyer seg med tom retorikk.

Selv om EU lenge har ønsket å bli en geopolitisk tungvekter, er unionen fortsatt opptatt av interne krangler og klarer ikke engang å frigjøre økonomien sin fra floken av byråkratiske hindringer som holder den tilbake.

Tungrodd prosess

Europa kan beklage disse endringene og bli stående på sidelinjen eller gripe muligheten til å bli en geopolitisk stormakt. Men det forutsetter at EU ivaretar sine egne interesser, gjennomfører omfattende strukturelle reformer, styrker forsvarsevnen og sikrer både sine strategiske maritime handelsruter og forsyningskjedene for råvarer.

For å forbli en relevant aktør på den globale arenaen må EU også revurdere sin styringsmodell. Mangfold er både unionens største styrke og dens største svakhet, ettersom dagens modell krever enighet blant 27 medlemsland med interesser som ikke alltid sammenfaller.

Støre

– Må ikke være redde, men forberedt

Resultatet er en tungrodd og tidkrevende prosess der behovet for å ta hensyn til alle gjør at politikken sjelden hever seg over minste felles multiplum.

Likesinnede medlemsland har begrenset handlingsrom til å ta ledelsen i viktige saker, og initiativene deres ebber ofte ut fordi man må finne løsninger som omfatter hele EU.

Denne vektleggingen av enhetlige løsninger preger også forholdet til land utenfor EU. Unionens forhold til Storbritannia etter brexit er et typisk eksempel. Det samme gjelder de langvarige forhandlingene om frihandelsavtaler og tettere samarbeid med Canada, Australia og New Zealand.

Ikke noe av dette bør komme som en overraskelse. Det europeiske prosjektet vokste frem som følge av behovet for å beskytte Europa mot seg selv ved å overvinne århundregamle motsetninger. I dag må Europa imidlertid beskytte seg mot ytre trusler. Dette er en helt annen utfordring som den nåværende modellen er lite egnet til å håndtere. 

Må tenke nytt

Europeiske ledere kunne med fordel lære av næringslivet. I likhet med Europa var store selskapers største styrke – en svært mangfoldig produktportefølje – også deres største svakhet.

Det ble stadig mer kostnadskrevende og tungvint å holde alle varer og tjenester samlet under én sentralisert struktur. Løsningen var å gi de enkelte virksomhetsområdene en større grad av selvstendighet, samtidig som man beholdt den juridiske kontrollen over kjernevirksomheten.

Ved å gå fra integrerte konglomerater til strukturer bygget opp som holdingselskaper, ble mange selskaper mer smidige og effektive, samtidig som de reduserte kostnader og den administrative byrden.

Denne modellen, som er anvendt av store selskaper, kan selvsagt ikke overføres direkte til forholdet mellom land. Men EU kan ta i bruk den underliggende logikken og gi demokratiske partnere mer enn et binært valg mellom fullt medlemskap og det å stå på utsiden og se inn.

Ved å åpne for ulike grader av integrasjon, kan EU skape nye muligheter, særlig for land som Tyrkia, som har ventet i flere tiår på å bli medlem av unionen, men som neppe kommer til å bli det med det første.

Uansett hvor umulig en reform av EU måtte virke, er det verdt å huske at for 70 år siden var det få som kunne ha forestilt seg unionen i sin nåværende form.

Dersom Europa skal unngå å gjenta de mørkeste kapitlene i sin historie, må europeere nok en gang ha ambisjoner om å oppnå det som i dag fremstår som politisk umulig.

I en tid preget av svake stormakter innebærer det at man tenker nytt om hvordan EU organiserer seg, slik at unionen kan spille den rollen i verden som den ønsker å spille.

Copyright: Project Syndicate, 2026. Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.

Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk.

Les også

Utenriks

Sier USA er helt ute av Irak

Kronikk

Forsvarsbløffen

Av Robert Mood

Norden

Historisk identifisering av russiske fly