Kronikk
Når alt blir sikkerhetspolitikk, er ingenting det
Forsvaret skal ha mer penger, og det er riktig. Men når stadig flere saker pakkes inn i
sikkerhetens og beredskapens språk, svekkes evnen til å prioritere. Og kritikk av
pengebruken blir lettere å avfeie.
SIKKERHETSPOLITIKK?: På Arendalsuka i år var 424 arrangementer og stands merket med temaet sikkerhet og beredskap.
Foto: Ole Berg-Rusten, NTB
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Trygghet for landet er en av hovedsatsingene i dette statsbudsjettet», sa statsminister Jonas Gahr Støre da regjeringen la fram statsbudsjettet for 2027 den 7. oktober.
Det foreslås 192 milliarder kroner til forsvarsformål, tilsvarende 3,4 prosent av BNP, og i tillegg en egen sikkerhets- og beredskapspakke på nær 2,2 milliarder kroner.
Ifølge Finanspolitikkutvalgets uttalelse om forrige års budsjett, er forsvarsutgiftene det området i statsbudsjettet som øker mest i kroner utenom folketrygden. Utvalget anslo i februar at langtidsplanen for forsvarssektoren krever en opptrapping på om lag 700 milliarder kroner over tolv år, og rammen er siden økt ytterligere.
Det er en riktig prioritering i lys av Russlands invasjon av Ukraina, og at NATO har skjerpet kravene til medlemslandenes forsvarsutgifter.
Flere farer
Men når én sektor skal vokse så mye på så kort tid, følger det også risiko med. Og den risikoen gjelder ikke bare Forsvaret.
Finanspolitikkutvalget peker selv på flere av farene. De skriver at «rask ekspansjon øker faren for redusert kostnadskontroll og lite målrettet pengebruk», og at «en styrket satsing på sikkerhet og beredskap må ikke bli et påskudd for proteksjonisme, tildeling av særfordeler til enkeltaktører eller utstrakt subsidiering av næringslivet».
Utvalget frykter at forsvar og beredskap kan bli et vikarierende motiv for selektiv næringsstøtte, fulgt av betydelig tilkarringsvirksomhet.
Særlig én mekanisme gjør faren større. På toppmøtet i Haag i 2025 forpliktet NATO-landene seg til å bruke 5 prosent av BNP på forsvar innen 2035.
3,5 prosent skal gå til kjernebehov i forsvaret, etter en definisjon som alliansen er enig om. De resterende 1,5 prosentene gjelder bredere forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter, for eksempel kritisk infrastruktur, digitale nettverk, sivil beredskap og motstandskraft, innovasjon og forsvarsindustri.
Kampen om riktig kategori
Ifølge regjeringen bruker Norge allerede om lag 1,5 prosent av BNP på slike utgifter i sivil sektor i 2026. Det sier mindre om hvor godt rustet vi er enn om hvor bred og lite presist definert budsjettposten er. Når det finnes et prosentmål for «sikkerhetsrelaterte» utgifter, men ingen klar avgrensning av hva som faller innenfor, oppstår det et klart insentiv:
Det lønner seg for interesseorganisasjoner og næringslivet å definere mest mulig av egen virksomhet inn i den kategorien.
Det er derfor ikke mangel på organisasjoner som ber om mer penger i beredskapens navn. Tekna slo i sitt budsjettinnspill fast at «beredskap er mer enn forsvar», og ba på det grunnlaget om flere realfagslærere, flere studieplasser i STEM-fag og mer forskningsfinansiering.
KS ba om at den ekstra veimilliarden til fylkesveiene gjøres varig, for å «sikre trygge lokalsamfunn og nasjonal beredskap». Sakene kan godt være gode hver for seg. Poenget er at sikkerhetsargumentet er det samme, nesten uansett organisasjon og sak.
Mye av problemet ligger i selve begrepet sikkerhet, som sitter stadig løsere i det offentlige ordskiftet. Vi hører ofte at klimapolitikk er sikkerhetspolitikk, at energipolitikk er sikkerhetspolitikk og at distriktspolitikk er sikkerhetspolitikk.
Kritisk pengebruk
Å kalle noe et sikkerhetsspørsmål gjør mer enn å beskrive det. Det flytter saken ut av det vanlige politiske ordskiftet og over i et spor der hastverk og ekstraordinære tiltak blir lettere å rettferdiggjøre. Når politikere og interesseorganisasjoner rammer inn sine kjernesaker som sikkerhet, risikerer de å løfte dem ut av debatten der det er rom for å diskutere prioriteringer og avveininger mot andre formål.
Da blir også berettiget kritikk av pengebruken lettere å avfeie, nettopp fordi mottakeren selv har definert saken som et spørsmål om sikkerhet.
Beredskapsargumentet er også nyttig for politikerne som bevilger pengene. Dersom en bevilgning blir kritisert for å være lite treffsikker, kan den forsvares med at den styrker landets beredskap. Dermed får både mottakeren og politikeren et insentiv til å ramme inn saken som sikkerhet, og det blir vanskeligere å stille noen av dem til ansvar.
Dette har også blitt et marked. På Arendalsuka i år var 424 arrangementer og stands merket med temaet sikkerhet og beredskap – det tredje mest brukte temaet. Til sammenligning var beredskap ikke blant de ti mest brukte temaene før i fjor.
Det er verken galt eller urimelig at mange vil delta i beredskapsdebatten. Men det viser at beredskapsspråket har fått en verdi i seg selv, og det sjelden stilles krav til hvor mye beredskap man faktisk får for pengene blant de som får bevilgninger fra det offentlige.
Flere om pengene
Når alt kalles sikkerhet, mister begrepet den kraften det trenger når den virkelige krisen kommer. Over tid kan offentligheten bli mindre lydhør for varsler om sikkerhet, og det blir vanskeligere å skille det som faktisk styrker forsvaret fra politiske hensyn som burde diskuteres på egne premisser.
Det rammer også Forsvaret selv. Jo flere saker som får et beredskapsstempel, desto flere konkurrerer om de samme pengene og den samme oppmerksomheten, og desto vanskeligere blir det å prioritere det som gir reell forsvarsevne.
Tydeligere skille
Løsningen er likevel ikke å bruke mindre på forsvar og beredskap. Målet bør være å stille høyere krav til at pengebruken er målrettet og presis.
For det første bør regjeringen offentliggjøre hva den selv definerer som sikkerhetsrelaterte utgifter under NATOs 1,5- prosentmål, og hva (og hvem) pengene brukes på innenfor denne budsjettposten. Slik kan Stortinget og offentligheten se hva skattepengene faktisk brukes på.
For det andre bør vi skille tydeligere mellom tiltak som handler om krig og krise, og vanlig politikk som har fått et beredskapsargument på kjøpet. Slike saker bør konkurrere om de knappe ressursene over statsbudsjettet på lik linje med alt annet, og ikke skjermes fra kritisk debatt fordi de er definert som sikkerhet.
Hver gang vi diskuterer sikkerhet, bør vi derfor spørre: sikkerhet for hvem, mot hva, og til hvilken kostnad?
Nå skal Stortinget behandle statsbudsjettet, og regjeringens budsjettpartnere går inn i harde forhandlinger for å få gjennomslag for sine saker. Når de møter krav om økte bevilgninger i beredskapens navn, bør de stille nettopp disse spørsmålene. Ellers risikerer vi å miste fokuset på det som faktisk gir trygghet for landet.
