Meninger
Langtidsplanen: Forsvarets gordiske knute
Forsvarets rigide tolkning av langtidsplanen hindrer det i å tilpasse seg en plan som sannsynligvis var ment som et utgangspunkt, ikke en fasit.
NATO-ØVELSE: Norske F-35 og svenske JAS Gripen-jagerfly over Alta under Nordic Response.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I antikkens Gordium sto en vogn bundet med en knute så intrikat at ingen kunne løse den. Et orakel spådde at den som klarte det, skulle herske over Asia. Mange prøvde, men tauenes ender var skjult, og knuten forble uløst i århundrer.
I dag står Forsvaret overfor sin egen gordiske knute: Langtidsplanen (LTP). En plan ment å signalisere en satsing på Forsvaret og allianseforpliktelser, men som i praksis er så urealistisk at den truer med å lamme Forsvarets utvikling.
Langtidsplanen ble lansert som et politisk løfte om et sterkere forsvar, både nasjonalt og overfor allierte. Den viser blant annet Norges vilje til å møte Natos krav og ruste opp for fremtidens utfordringer.
Smertefullt å nedjustere ambisjoner
Utfordringen er at LTP i nåværende form ikke er gjennomførbar, som jeg har omtalt her. Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef og nå sjefsforsker ved FFI, har også påpekt utfordringer med LTP. Han understreker at planen først og fremst bør ses som et politisk signal, ikke en bokstavelig plan.
Imidlertid virker det som Forsvarets ledelse behandler LTP som en detaljplan som skal gjennomføres bokstavelig i henhold til strukturtabellene.
Dette er kanskje ikke overraskende – når et dokument merket «plan» legges frem for offiserer, tolkes det som en marsjordre. Samtidig er det smertefullt for ledere å nedjustere ambisjoner etter tiår med nedskjæringer, selv når ressursene åpenbart ikke strekker til.
Forsvarets rigide tolkning av LTP hindrer det i å tilpasse seg en plan som sannsynligvis var ment som et utgangspunkt, ikke en fasit. Resultatet er en situasjon der Forsvaret forsøker å vri og vende på detaljene i håp om at regnestykket skal gå opp – men det er umulig, da verken ressurser eller realisme samsvarer med målene. Forsvaret har dermed laget sin egen gordiske knute.
Blant de grunnleggende utfordringene som ikke er adressert, finner vi:
Manglende midler til drift av nye kapasiteter og strukturelementer, og for høye investeringsnivåer i materiell og infrastruktur.
Ammunisjonssituasjon som gir bakoversveis, inkludert absurde kostnader og manglende industrikapasitet.
Manglende prosesser og metodisk tilnærming til planlegging, for eksempel kapabilitetsbasert planlegging.
Begrenset evne til langsiktig økonomisk planlegging i Forsvaret etter effektiviseringsrundene.
Begrensninger i statsbudsjettregler og anskaffelsesregelverk.
Manglende kapasitet til planlegging på våpenskolene på grunn av prioriteringer.
Utfordringer knyttet til langtidsplanlegging i FD, som beskrevet her.
Arbeidet knyttet til Forsvarets videreutvikling av LTP, kalt Forsvarets gjennomføringsplan (FGP), illustrerer problemet. Etter mye stabsarbeid er planen nesten den samme som for et år siden – altså fortsatt like urealistisk, og uten å håndtere de grunnleggende problemene beskrevet ovenfor.
Det virker som om Forsvaret satser på kun små justeringer i håp om økte tildelinger fra politikerne, fremfor å ta tak i de underliggende utfordringene
Hva er så løsningen?
Den gordiske knuten forble uløst i århundrer, inntil Aleksander den store tenkte utenfor boksen og kuttet den over. En lignende tilnærming kreves nå: Forsvaret bør anerkjenne LTP som et signal. Legg dagens detaljplaner til side og start på nytt. Dette er mindre drastisk enn det høres ut, ved å basere seg på LTPs overordnede mål og budsjettrammer.
En ny tilnærming kan fokusere på å lage en plan som er mulig å gjennomføre - det vil si at det er balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi. Det bør også brukes en anerkjent metode (Kapabilitetsbasert planlegging), fremfor den ad hoc tilnærming som brukes til planlegging i dag. Forsvaret må også erkjenne at porteføljestyring av investeringer og strukturutvikling henger sammen – å endre den ene uten den andre er fåfengt.
Videre kan Forsvarsdepartement definere den politiske og økonomiske ambisjonen, og Forsvaret kan utvikle strukturen innenfor disse rammene. Dette er også i tråd med tillitsreformen.
Dette krever mot fra både Forsvarets ledelse og politiske myndigheter. Det handler om å ta ansvar og vise respekt for fremtidens soldater, som fortjener en bærekraftig plan. God virksomhetsstyring starter med å se realitetene i øynene, selv om det er smertefullt på kort sikt.
En siste refleksjon
I antikkens Gordium kunne bare Aleksander den store, med sin autoritet, kutte den gordiske knuten uten konsekvenser. En vanlig bonde som forsøkte det samme, ville trolig ha blitt hengt. Slik er det også med Forsvarets gjennomføringsplan (FGP). Å løse planens utfordringer krever ledere med tyngde og mandat – ikke bare stabsoffiserer, men beslutningstakere med nok gull på brystet.
Som en moderne Kassandra advarer Diesen om LTPs svakheter, men hans stemme møter liten respons. Forsvaret fortsetter med hodet i sanden. Hvis vi ikke handler nå, risikerer vi et forsvar som verken er finansiert eller funksjonelt. Tiden er inne for å trekke sverdet og kutte knuten.
Kronikken er skrevet på eget initiativ og er ikke på vegne av kronikkforfatterens arbeidsplass.
